Ave Maria (Valen)
| «Ave Maria» | |||
|---|---|---|---|
| Op. 4 Orkesterlied av Fartein Valen | |||
| Periode | Romantikken | ||
| Komponert | 1914–1921 | ||
| Premieredato | 9. april 1923 | ||
| Typisk lengde | 7 minutter | ||
| Satser/akter | 1 | ||
«Ave Maria», opus 4 av Fartein Valen er et verk for sopran og orkester fra 1921. Det er et overgangsverk mellom verkene i dur-/molltonalitet og hans atonale komposisjoner. Verket fikk til dels hard kritikk fra musikkanmelderne etter uroppførelsen i Kristiania i 1923.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Valen skal ha vært svært opptatt av Maria-skikkelsen. Han besøkte ofte kirker og lot seg bevege av madonnabildene og -figurene der.[1]
«Ave Maria» hadde en svært lang tilblivelsesprosess, noe som reflekterer Valens anstrengelser med å finne sin personlige stil. De første skissene er datert allerede i 1914, og besetningen var da tenkt å være damekor med orkester til tekst fra en annen middelalderhymne, «O, lux beata trinitas». Ett par år senere byttes damekoret ut med en sopransolist og teksten med Maria-hymnen. Først 11. oktober 1921 var verket ferdig.
Verket ble uroppført i Kristiania den 9. april 1923 av Filharmonisk Selskaps Orkester ledet av Leif Halvorsen med Haldis Halvorsen som sopransolist.
Etter uroppførelsen var musikkanmelderne skeptiske. En generell oppfatning synes å ha vært at Valens dissonerende og kromatiske tonespråk harmonerte dårlig med det tekstlige innholdet, musikkanmelderne forventet et «vakrere» og mer «passende» lydbilde. Én av kritikerne gikk imidlertid lengre enn de andre. Det var Arbeiderbladets anmelder Per Reidarson, en tidligere studiekamerat av Valen fra tiden i Berlin og en person som Valen så på som sin venn. Under tittelen «Voldtekt av Jomfruen» skriver Reidarson at musikken «laa og luret og lumret op og ned lik maneter i grumset vand», at tonene «oftest blev liggende paa skjeve og ule, himlen maa vite på hvad» og at «det hele virket pinlig, flautt, latterlig…»[2]
Besetning[rediger | rediger kilde]
Verket er skrevet for sopransolist og et orkester bestående av 2 fløyter, 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter, 4 valthorn, 2 trompeter, pauker, harpe og strykere.
En typisk framføring varer rundt 7 minutter. Verket er tilegnet Ingeborg Stang Lund[a] og er utgitt på Harald Lyches Musikkforlag.
Verket[rediger | rediger kilde]
Teksten, «Ave Maria» (norsk: «Hill deg, Maria»), er en gammel katolsk hymne og en bønn til jomfru Maria. Valen benytter den originale latinske teksten og bygger verket opp i en tredelt, men svært fritt utformet, da capo-form med en 11 takts innledning i orkesteret.
Verket begynner og slutter i ass-moll, som kan defineres som verkets hovedtoneart.[3] Det er imidlertid mange trekk ved komposisjonen som peker bort fra tradisjonell dur-/molltonalitet: mangelen på klare toneartskadenser, hyppige moduleringer, en gjennomført og hyppig bruk av dissonanser og en «svevende» tonalitetsfølelse.
Ifølge Kjell Skyllstad har «Ave Maria» et musikalsk slektskap med verkene til den andre wienerskole i perioden før den endelige oppløsning av tonaliteten.[4] Schoenbergs Strykekvartett i D-dur (1897) var et av verkene Valen studerte nøye på denne tiden, og preges i likhet med «Ave Maria» av «vandrende harmonikk», der grunntonen stadig veksler uten at noen klar grunntone rekker å sette seg.
Thomas Erma Møller[5] peker på likhetstrekk mellom «Ave Maria» og Wagners Tristan og Isolde både hva gjelder harmonikk, motivbruk og «Tristan-akkorden».[b] Valen hadde riktignok et tidvis ambivalent forhold til Wagner.[6] Men det går likevel fram av Valens brev, spesielt fra årene i Berlin, at Valen var påvirket av Wagner. «Jeg beundrer Wagner over alle grenser» var Valens kommentar etter å ha overvært Tristan og Isolde.[7]
Tristan og Isoldes erotisk ladede estetikk kan tilsynelatende virke uforenelig med en jomfru Maria-tematikk. Olav Gurvin hevder imidlertid at syntesen mellom det tilsynelatende profane og det sakrale i «Ave Maria» var bevisst fra Valens side og at Valens kunstneriske ambisjon var å legemliggjøre jomfru Maria som et menneske som har erfart «den høyeste lykksalighet og den dypeste smerte»[8] Gurvin drar en analogi til Munchs tolkning av Maria-skikkelsen i sine «Madonna»-bilder.
Diskografi[rediger | rediger kilde]
Dorothy Dorow (sopran) / Filharmonisk Selskaps Orkester / Miltiades Caridis (dirigent) (innspilt 6-9/1971)
- Phillips 6754 001 (2 LP, 1972) (+ Valen opp. 8, 9, 11, 17, 18, 20, 21, 32, 35)
- Simax PSC3115 (CD, 1995) (+ Valen opp. 8, 9, 11, 17, 18, 20, 21, 32, 35)
Kirsten Landmark Mæland (sopran) / Sigmund Hjelset (piano) (innspilt 1991?)
- Simax PSC1033 (CD, 1992) (+ Valen opp. 6, 31, 39 og musikk av Monrad Johansen, Nystroem, de Frumerie og Rautavaara )
Siri Torjesen (sopran) / Bergen Filharmoniske Orkester / Christian Eggen (dirigent) (innspilt 2002?)
- Simax PSC1168 (CD, 2003) (+ Valen opp. 6, 7, 8, 9, 31, 32, 39)
Berit Norbakken Solset (sopran) / Kringkastingsorkestret / Grete Pedersen (dirigent) (innspilt 2012?)
- BIS Records BIS-1970 SACD (SACD, 2013) (+ Valen opp. 12, 25, «Der 121. Psalm» og musikk av Berg, Messiaen og Webern)
Noter og referanser[rediger | rediger kilde]
- Noter
- ^ I 1916 er Fartein Valen innlosjert hos ekteparet Stang Lund (høyesterettsadvokat Fredrik Stang Lund og hans kone Ingeborg) i Thomas Heftyes gate på Frogner. Det går fram av brevene fra Ingeborg til Valens mor at ekteparet Stang Lund satte pris på å ha den unge komponisten boende hos seg (Tjøme (2012) s. 261).
- ^ Ass-moll-akkorden som representerer «Ave Marias» hovedtoneart er av Valen tillagt en sekst. Dette danner en akkord med eksakt samme klingende toner som Tristan-akkorden i preludiet til Tristan og Isolde (f + h/cess + ciss/dess + giss/ass)
- Referanser
- ^ Tjøme (2012), s. 251
- ^ Kortsen (1963), s. 19
- ^ Gurvin (1962), s. 173
- ^ Skyllstad (1980)
- ^ Møller (2013)
- ^ Tjørhom (2004), s. 85-86
- ^ Tjøme (2012), s. 117
- ^ Gurvin (1962), s. 76
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Gurvin, Olav (1962). Fartein Valen: En banebryter i nyere norsk musikk. Drammen: Harald Lyche & Co's Musikkforlag.
- Kortsen, Bjarne (1963). Gjennom kamp til seier. Førstefremføringer av Fartein Valens musikk i norsk presse gjennom ca. 40 år. Oslo: Bjarne Kortsen.
- Møller, Thomas Erma (2013). «Traces of Tristan in Fartein Valen's Ave Maria op. 4» (PDF). Richard Wagner and the North symposium. 8-9 November 2013, Sibelius Academy (engelsk). Sibelius-Akatemia. s. 18.[død lenke]
- Skyllstad, Kjell (1980). «Fartein Valen». I Michelsen, Kari. Cappelens musikkleksikon : 6 : Schweitzer - Åvik. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-03689-5.
- Tjøme, Berit Kvinge (2012). Trekkfuglen: Komponisten Fartein Valen. Oslo: Novus Forlag. ISBN 978-82-7099-689-6.
- Tjørhom, Ola (2004). Fartein Valen – vestlandspietist og modernistisk banebryter. Oslo: Genesis forlag AS. ISBN 82-476-0312-8.