Trøndersk

Trøndersk er en samling norske dialekter som tales i Trøndelag, på Nordmøre og i Bindal. Dialektene har en del felles med dialektene på Østlandet, som f.eks. jamning, lavtone-setningsmelodi, og retroflekse konsonanter, og andre trekk felles med nordnorsk som palatalisering og apokope. Den svenske nabodialekten jemtsk er også nært beslektet

Særegenheter

Trøndersk er lett å kjenne igjen pga. flere språklige trekk, som de følgende:

• Apokope
• Jamvekt med utstrakt bruk av jamning
• Kløyvd infinitiv
• Palatalisering
• Tjukk l
• Førstestavelsestrykk i lånord, som f.eks. «bannan» og «hottell»
• personlig pronomen, første person, subjektsform æ (ikke over alt), nektingsadverb itj

Variasjoner

Det er til dels store forskjeller mellom de trønderske dialektene. Man snakker mer tradisjonell trøndersk i bygdene enn i byene, og de største forskjellene finner en mellom enkelte dialekter i Nord-Trøndelag og den sterkt bokmålspåvirkede «fintrøndersken» i deler av Trondheim. Bøyinger av ord, særlig verb, kan være ganske forskjellige.

Her et eksempel med forskjellen av verbet å være:

• Trondheim: å vær, eller å værra
• Innherred: å vårrå

Et annet eksempel på variasjoner er variantene av ordet gulv:

• Trondheim: gålv – formen gulv er også brukt
• Innherred: gælv eller gølv
• Frosta: gølv

Også i ordtilfanget finner en til dels store forskjeller, hvor de tradisjonelle dialektordene som et kompromiss ofte blir erstattet med en dialektal uttale av ordet som brukes i bokmål:

bokmål	ny-trøndersk uttale	tradisjonell dialekt
jente	jeñtje	veitj
sulten	suiltj'n	sopiñ
smør	smørr	smær
dør	dør	dær

Bymålet i Trondheim påvirker dialekten i de mindre byene/tettstedene i Trøndelag, som f.eks. Orkdal, Verdal, Levanger, Namsos og Stjørdal, og dialekten i disse tettstedene påvirker igjen dialektene på landsbygda.

En dialekt som har holdt seg ganske godt når man ser på avstandene til større steder, er Tydalsdialekt. Blant annet er dativ ofte beholdt, et trekk som er i ferd med å forsvinne fra de fleste dialekter, og preposisjonen «hos» heter som regel «me», mens den i øvrig trøndersk vanligvis heter «åt» og «te».

• Eksempel:

Vi like å gå i skoja oppi me ås. (Vi liker å gå i skogen hos oss [i Selbu].)

Legg også merke til formen skoja, som er en dativform av skojen.

Tonefall

Tonefallet legger som oftest trykk på første stavelse, særlig i lånord.

Eksempler med førstestavelsestrykk:

• hottæll («hotell»)
• ækksæmpeł («eksempel»)

Steinkjersdialekten ble særlig kjent da Harald Eia og Bård Tufte Johansen lagde parodier på dialekten i serien Åpen post. Det ble lagt mest vekt på tonefallet.>

Grammatikk

En kort gjennomgang av hovedtrekk i grammatikken i trønderdialektene:

Pronomen

bokmål	trøndersk
jeg	æ, æg, eig, i eller e
meg	mæ, meig eller me
du	du
han	hañ
det	dé
vi	vi, åss eller mi/me
dere	di, dåkk eller dåkker
de	dæm, åm

Adjektiv

Adjektiv bøyes nesten som på nynorsk, men med apokope i komparativ: Svart, svartar, svartast

Eks. på unntak: Stor-større-størst: Stor-støør-støsst. Bra-bedre-best: Bra-ber/likar-bæst/likast.

Verb

Verbene kan bøyes vidt forskjellig i forskjellige varianter av dialekten, eksempelet under viser en tradisjonell bøyning fra Innherred, og en nyere bøyning fra trondheimsområdet, men også på disse stedene kan det være variasjon.

• Eksempel: å være:

	bokmål	Trondheim	Innherred
Infinitiv	være	vær/værra	vårrå
Presens	er	e	e
Preteritum	var	va	va
Perfektum	vært	vært/vorre	virri

• Tradisjonelt kan også vokalskifter forekomme hyppig, og det gjenspeiles særlig i verb som å sloss:

	bokmål	trøndersk	alternativ
Infinitiv	slåss	sjlåss
Presens	slåss	sjless	sjlåss
Preteritum	sloss	sjloss
Perfektum	slåss	sjlissi	sjlosse

I eksempelet ovenfor kan man se at den første vokalen i infinitivsformen (å), forander seg videre til e, o og i når verbet bøyes. De alternative bøyningsformene i presens og perfektum er vanligere blant de yngre og i byene, som ofte snakker en mindre bred variant av trøndersk.

Spørreord

Dette skjemaet viser forskjellige trønderske varianter av spørreordene:

Hvem	hva	hvor	hvilken	hvordan	hvorfor
Kæm	ka	hænn, kor, korhænn	kålles, kolles, koss, korsn, kossn	kålles, kolles, kåss, kårsn, kossn, koss	koffor, kafør, kåffer, kåffør, koffer, keffer

Det som er verdt å merke seg er at kæm og ka går igjen over hele Trøndelag, mens ord som kor, korsn og koffor er typiske for Trondheim og ord som hænn, kålles og kåffer er typiske for Innherred. I Trondheim bymål er det ikke uvanlig at k-en først i spørreordene uttales med v- som på Østlandet.

Dativ

Det grammatiske kasuset dativ har eksistert helt siden norrønt og lenge før det, men lever fortsatt i noen få trønderdialekter. Mest seigliva er dativen i deler av tydalsdialekten, hvor den også er å finne i yngre mål. Også i Innherred finner man bruk av dativ.

Eksemplet nedenfor er fra dialekten på Skatval, hvor særlig eldre personer fortsatt bøyer stedsnavn (Fløan → Fløom), personlige pronomen (hañ → hañom) og substantiv i dativ. En kan se for seg følgende dialog:

Ettersom ulike preposisjoner i eldre tider var bundet til dativ, kunne eksemplene ovenfor brukes slik i en dialog:

• Kæm på Fløom ga du botja te?

(Hvem [nede] på Fløan gav du boken til?)

Fløom står i dativ fordi preposisjonen på står foran. Denne og mange flere preposisjoner er bundet til dativ.

• Æ ga a te hañom.

(Jeg gav den til ham)

Hañom står i dativ fordi det er et indirekte objekt.

De neste eksemplene er fra dialekten i Innherred:

• Herre e måt åt katten/hoinna.

(Dette er mat til katta/hunden.)

Katten/hoinna står i dativ fordi preposisjonen til står foran. I nominativ ville formene vært katta/hoinn, som f.eks. i setningen Katta/hoinn e slæft ut (Katta/hunden er sluppet ut.)

• Æ ska fårrå oppi skoja fer å sjå ætti jultré.

(Jeg skal dra i skogen for å se etter juletrær.)

Skoja står i dativ fordi preposisjonen etter står foran. I nominativ ville formen vært skojen, som f.eks. i setningen Hainn e fin nu skojen. (Nå er skogen fin.)

• Også stedsnavn har dativformer, eks. Han bur i skångn eller Dæm heill te ut:ti finnsvitjen.

(Han bor i Skogn. De holder til i Finsvik.)

I en setning uten dativ ville ikke endelsen vært -n, f.eks. Æ ska fårrå innpå skångna (Jeg skal dra til Skogn) eller Henn plassn heite finnsvika (Denne plassen heter Finsvik.

• Stedsnavn ender på -um har sitt opphav i en dativform, f.eks. Dullum (i Åsen og Stjørdalen) og Nossum (i Skogn - tidl. vanlig uttale nøssan) stammer fra flertallsformene "i dalheimane" og "i nesheimane".

Fonologi

Konsonanter

I dette avsnittet brukes det internasjonale fonetiske alfabetet (IPA).

I likhet med andre dialekter i den nordlige delen av Norge blir l og n palatalisert etter trykksterk, kort vokal: mann [maɲ], ball [baʎ]. I enkelte tilfeller blir også d og t palatalisert: fadder [faɟer], fett [fec]. Dialekten i Lierne har, i likhet med jemtsk, ikke palatalisering. I store deler av Sør-Trøndelag og Nordmøre blir n i noen ord palatalisert også i trykksvak stavelse, guttene [gutaɲ], noen [noɲ].

Trøndersk har i likhet med østlandsk, romsdalsmål, nordnorsk, og store deler av svensk retroflekse konsonanter. Dette innebærer at del konsonantforbindelser med r trekkes sammen til en enkel konsonant: kart [kaʈ], «sint» [gæɳ]. Den mest kjente retroflekse konsonanten er tjukk l (IPA: ɭ]. Den kan i likhet med de andre retroflekse konsonantene bare forekomme i innlyd og utlyd. I trøndersk er som regel både l og -rð blitt til tjukk l: sol [soɭ], gård [gaɭ] eller [goɭ]. I sørvestre deler av Sør-Trøndelag er -rð blitt til r.

Gammel -tl- har i den sentrale delen av området blitt til frikativisk l (IPA: ɬ). Denne lyden forekommer i noen få ord: lille [liɬə], «pyse» [taɬ], «pysete» [taɬot] Dette er en sjelden språklyd, som i Europa ellers bare finnes i walisisk og i jemtsk, men trøndersk har altså hele fire allofoner av l.

Røros-dialekten har en egen s, som artikuleres lenger bak i munnen enn vanlig på norsk. Det påstås ofte at dette skyldes påvirkning fra tyske gruvearbeidere.

Vokaler

I likhet med nordnorsk har de fremre vokalene i, y og e blitt senket til hhv. e, ø og æ, som i f.eks. fesk (fisk), høtt (hytte) og flæsk (flesk).

I de sørøstre delene av Sør-Trøndelag er diftongene ei, øy og au blitt til monoftonger. Stein [sten], røyk [røk], graut [grøt]. I nedre Melhus og Buvika er bare ei og øy monoftongert. Noe liknende finner man lengst øst i Verdalen. Monoftongering forekommer også på indre Østlandet, og på svensk og dansk.

Noen vokalskifter er mer lokale, som for eksempel i Stjørdal der smør er blitt til smær, og dør til dær.

Gammel selbudialekt har nasale vokaler, for eksempel bygdã. Disse vokalene opptrer i de ordene der -n falt bort i overgangen mellom norrønt og moderne norsk. En periode i middelalderen hadde sikkert all norsk, og mange svenske dialekter, nasale vokaler.

Meldalsdialekten har en egen i-lyd.

I Namdalen uttales ofte gammel á som ao, båt [ba^ot]. Dette er eller mest kjent fra indre Sogn, Voss, Jämtland, Island og Færøyene.