Thordar Quelprud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Thordar Quelprud
Født2. september 1901[1]
Christiania
Død16. mai 1992 (90 år)
Beskjeftigelse Genetiker
Nasjonalitet Norge

Thordar Fladmoe Quelprud (født 2. september 1901, død 16. mai 1992)[2] ) var en norsk genetiker. Quelprud var eleven til professor Kristine Bonnevie , som grunnla Institutt for arvelighetsforskning i 1916. Bonnevie sendte ham til Berlin på 1920-tallet, der han ble fascinert av den tyske rasebiologien. Han ble innsatt som dosent i arvelighetslære ved Universitetet i Oslo, under andre verdenskrig, og fradømt stillingen i 1945.

Thordar Quelprud var sønn av kunstmaler Knut Qvelprud (født 1860) og musikklærer Ingeleif Fladmoe-Qvelprud (født 1864).[3] Han ble gift, men hadde ingen barn[4].

Før andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Slektsnavnet kommer fra Kvelprud gård i Ål[4] hvor hans far ble født. Han var i 1929 deltaker ved det 18. Norske Skandinaviske Naturforskeres Møde i København hvor han var anført som cand.mag. og tilknyttet Zoologisk institutt.[5] Han publiserte en del artikler omkring anatomiske varianter. Den arvelige normalvarianten som på engelsk også kalles Quelprud's nodule nær øret er oppkalt etter han .[6] Quelprud ville egentlig arbeide med bananfluer, men Bonnevie mente han skulle bli humangenetiker. Han ble cand.real i 1930 og fikk en stipendiatstilling ved Institutt for arvelighetsforskning i 1935.[7] Han var medlem i Nasjonal Samling 1934-36 men meldte seg ut.[8] Han startet da et samarbeid med Alf L. Ørbeck om de norske slekter med Huntingtons sykdom. Alt i 1938 hadde Ørbeck og Quelprud dradd ned til Vegusdal og Gjerstad for å få inntrykk av forholdene, og Quelprud filmet Ørbecks pasienter. Etter dette begynte Quelprud å arbeide med slektstavlene fra dette arbeidet[8].

Under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Høsten 1942, under den tyske okkupasjonen av Norge etablerte tyske okkupasjonsmyndigheter en Oslo-avdeling av Ahnenerbe (fedrearv), som var forskningsinstituttet til SS. Rikstanken var å øke rasebevisstheten til det germanske folket. Ahnenerbe fant et par marginale personer i Norge, men oppdaget raskt at det norske akademiske miljøet ikke var til å satse på.

Daværende statsråd fra Nasjonal Samling, Rolf Jørgen Fuglesang ønsket forskning om fremtidens befolkningspolitikk og ville ha et arvebiologisk institutt, som blant annet kunne levere fagekspertise om taterne. Samme året som de norske jødene ble sendt til utryddelsesleiren Auschwitz, ble arvebiologisk institutt opprettet. Det skulle drive med både forskning og undervisning.

Som leder ble Thordar Quelprud ansatt i dosentstilling.[7].[9]

Quelprud holdt forelesninger i arvebiologi og raselære ved NS’ Førerskole på Jessheim, og skrev artikler i partiets teoretiske tidsskrift NS Månedshefte. Quelprud ble oppfattet som politisk naiv, men hadde likevel status som en slags rasebiologisk ideolog. Da Universitetet ble stengt i november 1943, gikk det meste av virksomheten ved instituttet i stå. Quelprud ble frustrert over utviklingen, søkte avskjed som dosent og meldte seg ut av NS høsten 1944[8].

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Straks etter frigjøringen i mai 1945 ble han avsatt fra stillingen ved Universitetet i Oslo[9]. Ørbeck hadde ingen tilknytning til NS, og på direkte forespørsel fra Ørbeck svarte Quelprud ”på ære og samvittighet” at han ikke var nazist. Quelprud ble imidlertid dømt til 10 års tap av statsborgerlige rettigheter, ifølge Ørbeck fordi han hadde holdt et foredrag ved Universitetet om ”Lysenkos angrep på den vedtatte arvelære” Etter krigen ble spørsmålet om fullførelse og publikasjon av Ørbecks arbeid om Huntingtons sykdom aktuelt. Ørbeck søkte kontakt med Humangenetisk institutt, men følte at han møtte en kald skulder på grunn av sitt samarbeid med Quelprud. Olav Hanssen la imidlertid arbeidet fram i Matematisk-naturvitenskapelig klasse sitt møte i 1953. Alf Ørbeck ble invitert i Videnskapsakademiet og holdt et foredrag over emnet like før avhandlingen ble trykket i 1954.[10] Quelprud ble imidlertid ikke invitert til Videnskapsakademiet med etterfølgende souper, noe han tok seg meget nær av. Ørbeck sørget da for at han i alle fall fikk betjene filmapparatet og vise bildene av slektstavlene. Kort tid deretter var Quelpruds karenstid over. Spørsmålet om arbeidet burde vært bedømt for den medisinske doktorgrad, har vært vurdert. Det var et prinsipielt problem at det var skrevet av to forfattere, og at den ene hadde mistet sine statsborgerlige rettigheter og at et doktorgradsarbeid skulle vært utført av en person. Deretter sendte Ørbeck alt materiale han hadde samlet, til Quelprud, og anmodet ham om å deponere det i Universitetsbibliotekets folkeminnesamling, og som Ørbeck skrev i 1980, ”og der er det vel tilgjængelig”[8].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Folketellingen i Norge i 1910, 8. sep. 2019, https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036392135365
  2. ^ Gravferdsetaten i Oslo kommune
  3. ^ «Folketelling 1910 for 0301 Kristiania kjøpstad» (norsk). Arkivverket. Besøkt 13. februar 2012. 
  4. ^ a b Warberg, Thor (11. mai 2011). «Ål bygdebok: Kvelprud gård» (norsk). Besøkt 13. februar 2012. 
  5. ^ Øjvind Winge, red. (1929). Beretning om Det 18. Skandinaviske Naturforskermøde i København 26. -31. august 1929 (dansk). København: Skandinaviske Naturforskermøde, Frederiksberg Bogtrykkeri. 
  6. ^ Quelprud, Thordar (september 1940). «Ear pit and its inheritance» (PDF). The journal of heredity (engelsk). 31 (9): 379-384. ISSN 0022-1503. 
  7. ^ a b Sømme, Lauritz (22. november 2010). «Fra nakensnegl til menneskekranium: Alyson Behrentz» (norsk). Universitetet i Oslo. Besøkt 13. februar 2012. 
  8. ^ a b c d Aarli, Johan A (2011). «Alf Ørbeck, Thordar Quelprud og doktorgradsarbeidet som ikke ble bedømt». Axonet: medlemsblad for Norsk Nevrologisk Forening (norsk) (2): 38-39. ISSN 0805-4916. 
  9. ^ a b Vogt, Yngve (11. juni 2007). ««Udugelige naziprofessorer»». Apollon (norsk). Oslo. ISSN 0803-6926. 
  10. ^ Ørbeck, Alf L og Quelprud, Thordar (1954). Setesdalsrykka (Chorea progressiva hereditaria) (norsk). Oslo: Jacob Dybwad ( i kommisjon).  [125 s., 11 bl. : ill., 9 fold. pl.]