Thordar Quelprud
| Thordar Quelprud | |||
|---|---|---|---|
| Født | 2. sep. 1901[1] Christiania | ||
| Død | 16. mai 1992 (90 år) | ||
| Beskjeftigelse | Genetiker | ||
| Far | Knut Torkildsen Quelprud | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Thordar Fladmoe Quelprud (født 2. september 1901, død 16. mai 1992)[2] ) var en norsk genetiker. Quelprud var eleven til professor Kristine Bonnevie, som grunnla Institutt for arvelighetsforskning i 1916. Bonnevie sendte ham på 1920-tallet til Berlin, der han ble fascinert av den tyske rasebiologien. Han ble innsatt som dosent i arvelighetslære ved Universitetet i Oslo under andre verdenskrig, og fradømt stillingen i 1945.
Thordar Quelprud var sønn av kunstmaler Knut Qvelprud (født 1860) og musikklærer Ingeleif Fladmoe-Qvelprud (født 1864).[3] Han ble gift, men fikk ingen barn.[4]
Før andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Slektsnavnet kommer fra Kvelprud gård i Ål[4] hvor hans far ble født. Han var i 1929 deltaker ved det 18. Norske Skandinaviske Naturforskeres Møde i København, hvor han var anført som cand.mag. tilknyttet Zoologisk institutt.[5] Han publiserte en del artikler omkring anatomiske varianter. Den arvelige normalvarianten som på engelsk også kalles Quelprud's nodule nær øret, er oppkalt etter han .[6] Quelprud ville egentlig arbeide med bananfluer, men Bonnevie mente han skulle bli humangenetiker. Han ble cand.real i 1930 og fikk en stipendiatstilling ved Institutt for arvelighetsforskning i 1935.[7] Han var medlem i Nasjonal Samling 1934-36, men meldte seg ut.[8] Han startet da et samarbeid med Alf L. Ørbeck om de norske slekter med Huntingtons sykdom. Alt i 1938 dro Ørbeck og Quelprud ned til Vegusdal og Gjerstad for å få inntrykk av forholdene, og Quelprud filmet Ørbecks pasienter. Quelprud utarbeidet slektstavler fra dette materialet.[8]
Under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Høsten 1942, under den tyske okkupasjonen av Norge, etablerte tyske okkupasjonsmyndigheter en Oslo-avdeling av Ahnenerbe (= forfedrearv), som var forskningsinstituttet til SS. Rikstanken var å øke det germanske folkets rasebevissthet. Ahnenerbe fant et par marginale personer i Norge, men oppdaget raskt at det norske akademiske miljøet ikke var noe å satse på.
Daværende NS-statsråd Rolf Jørgen Fuglesang ønsket forskning på fremtidens befolkningspolitikk, og ville ha opprettet et arvebiologisk institutt som blant annet kunne levere fagekspertise om taterne. Samme året som de norske jødene ble sendt til Auschwitz, ble arvebiologisk institutt opprettet. Det skulle drive med både forskning og undervisning.
Som leder ble Thordar Quelprud ansatt i dosentstilling.[7] Han uttalte i et intervju med studentbladet Hugin i 1942 at rasebiologi skulle bli en del av studentenes allmenne grunnundervisning, men dette ble aldri gjennomført.[9]
I 1942 ble Quisling sitert slik i Aftenposten: «...den tragedien at jøder har giftet seg med norske. Deres barn blir halvjøder og deres barn igjen kvartjøder, dvs. virkelige jøder hvor det jødiske element er dominerende.» Denne uttalelsen avvek helt fra det vedtatte nasjonalsosialistiske synet, der «kvartjøder» på ingen måte ble ansett eller behandlet som «fulljøder». Det vakte oppsikt i rasebiologiske kretser at det jødiske element skulle anses som spesielt dominerende, og Quelprud skrev til NS-universitetsrektoren Adolf Hoel at «da referatet tør være misvisende, burde dette etter min mening forelegges Ministerpresidenten, slik at det eventuelt kunne sendes ut en beriktigelse (dvs. en rettelse) i en eller annen form». Quelpruds kritikk gikk videre til «de rette autoriteter» uten at noe svar er kjent, og Quislings utsagn om «kvartjødenes» dominerende jødiske element er fjernet fra bokutgaven, myndig redigert av Halldis Neegård Østbye.[10]
Quelpruds kontor lå midt mellom kontorene til motstandskvinnen Kristine Bonnevie og anatomiprofessor Kristian Schreiner som havnet på Grini for å ha motarbeidet NS. Det ble så mye trasking gjennom Quelpruds kontor av folk som skulle til og fra naboinstituttene, at Ragnar Skancke ba universitet om egen nøkkel til Quelprud så han kunne få arbeidsro. I 1944 sykmeldte han seg for ryggplager, men mer sannsynlig er det at han har følt seg trakassert.[11]
Quelprud holdt forelesninger i arvebiologi og raselære ved NS' førerskole på Jessheim, og skrev artikler i partiets teoretiske tidsskrift NS Månedshefte. Quelprud ble oppfattet som politisk naiv, men hadde likevel status som en slags rasebiologisk ideolog. Da universitetet ble stengt i november 1943, gikk det meste av virksomheten ved instituttet i stå. Quelprud ble frustrert over utviklingen og søkte avskjed som dosent. Han meldte seg ut av NS høsten 1944.[8]
Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Straks etter frigjøringen i mai 1945 ble han avsatt fra stillingen ved Universitetet i Oslo.[9] Ørbeck hadde ingen tilknytning til NS, og på direkte forespørsel fra Ørbeck svarte Quelprud «på ære og samvittighet» at han ikke var nazist. Quelprud ble imidlertid dømt til 10 års tap av statsborgerlige rettigheter, ifølge Ørbeck fordi han hadde holdt et foredrag ved universitetet om «Lysenkos angrep på den vedtatte arvelære». Etter krigen ble spørsmålet om fullførelse og publikasjon av Ørbecks arbeid om Huntingtons sykdom aktuelt. Ørbeck søkte kontakt med Humangenetisk institutt, men følte at han møtte en kald skulder på grunn av sitt samarbeid med Quelprud. Olav Hanssen la imidlertid arbeidet fram på Matematisk-naturvitenskapelig klasses møte i 1953. Alf Ørbeck ble invitert i Vitenskapsakademiet og holdt et foredrag over emnet like før avhandlingen ble trykt i 1954.[12] Quelprud ble imidlertid ikke invitert til Vitenskapsakademiet med etterfølgende soupér, noe han tok seg meget nær av. Ørbeck sørget da for at han iallfall fikk betjene filmapparatet og vise bildene av slektstavlene. Kort tid deretter var Quelpruds karenstid over. Spørsmålet om arbeidet burde vært bedømt for den medisinske doktorgrad, har vært vurdert. Det var et prinsipielt problem at det var skrevet av to forfattere, der den ene hadde mistet sine statsborgerlige rettigheter, og at et doktorgradsarbeid skal utføres av én person. Deretter sendte Ørbeck alt materiale han hadde samlet, til Quelprud, og anmodet ham om å deponere det i Universitetsbibliotekets folkeminnesamling, og som Ørbeck skrev i 1980, «der er det vel tilgjængelig».[8]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Folketellingen i Norge i 1910, www.digitalarkivet.no, besøkt 8. september 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gravferdsetaten i Oslo kommune
- ^ «Folketelling 1910 for 0301 Kristiania kjøpstad» (norsk). Arkivverket. Besøkt 13. februar 2012.
- ^ a b Warberg, Thor (11. mai 2011). «Ål bygdebok: Kvelprud gård» (norsk). Besøkt 13. februar 2012.
- ^ Øjvind Winge, red. (1929). Beretning om Det 18. Skandinaviske Naturforskermøde i København 26. -31. august 1929 (dansk). København: Skandinaviske Naturforskermøde, Frederiksberg Bogtrykkeri.
- ^ Quelprud, Thordar (september 1940). «Ear pit and its inheritance» (PDF). The journal of heredity (engelsk). 31 (9): 379-384. ISSN 0022-1503.
- ^ a b Sømme, Lauritz (22. november 2010). «Fra nakensnegl til menneskekranium: Alyson Behrentz» (norsk). Universitetet i Oslo. Besøkt 13. februar 2012.
- ^ a b c d Aarli, Johan A (2011). «Alf Ørbeck, Thordar Quelprud og doktorgradsarbeidet som ikke ble bedømt». Axonet: medlemsblad for Norsk Nevrologisk Forening (norsk) (2): 38-39. ISSN 0805-4916.
- ^ a b Vogt, Yngve (11. juni 2007). ««Udugelige naziprofessorer»». Apollon (norsk). Oslo. ISSN 0803-6926.
- ^ Øystein Sørensen: «NS-regimet og jødene», Historie og moral (s. 59-60), Dreyers forlag, Oslo 2020, ISBN 978-82-8265-533-0
- ^ Yngve Vogt: «De fleste naziprofessorene var udugelige». Apollon 1. februar 2012
- ^ Ørbeck, Alf L og Quelprud, Thordar (1954). Setesdalsrykka (Chorea progressiva hereditaria) (norsk). Oslo: Jacob Dybwad ( i kommisjon). [125 s., 11 bl. : ill., 9 fold. pl.]