Trofim Lysenko

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Trofim Lysenko
Trofim Lysenko portrait.jpg
Født17. september 1898
Karlivka[1]
Død20. november 1976[2][3] (78 år)
Kiev[4]
Gravlagt Kuntsevo gravlund
Utdannet ved Det ukrainske nasjonaluniversitetet for bio- og miljøvitenskap, Uman National University of Horticulture (–1921), Universitetet i Kiev
Beskjeftigelse Biolog, genetiker, botaniker, oppfinner, politiker
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet, Sovjetunionen
Medlem av Det russiske vitenskapsakademi, Sovjetunionens vitenskapsakademi, Det bulgarske vitenskapsakademiet, Sovjetunionens sentrale eksekutivkomite
Utmerkelser
12 oppføringer
Stalinprisen (1941), Leninordenen (1935), Helt av det sosialistiske arbeidet, Den ukrainske sovjetrepublikkens Arbeidets røde fanes orden (1931), Medaljen for tappert arbeide under Den store fedrelandskrigen 1914–1945, «Arbeidets helt«-medaljen (1959), Medaljen til minne om 100-årsdagen for Vladimir Iljitsj Lenin, Medaljen til minne om Moskvas 800-årsjubileum, Honorary Academician of VRAL (2016), Stalinprisen (1943), Stalinprisen (1949), Q4193252 (1950)

Trofim Denisovitsj Lysenko (russisk: Трофим Денисович Лысенко, født 17. septemberjul./ 29. september 1898greg. i Karlovka i Tsarrussland, død 20. november 1976 i Moskva) var en ukrainsk biolog og landbruksforsker som takke være sterk støtte fra Josef Stalin fikk stor innflytelse på sovjetisk og senere på kinesisk jordbrukspolitikk.

En rekke av hans idéer om evolusjon, som fremfor alt fant støtte av bolsjevikene i Sovjetunionen og i Folkerepublikken Kina, ble også hyllet av ideologisk allierte intellektuelle i vest (deriblant George Bernard Shaw).[5]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Trofim Lysenko kom fra en bondefamilie; han var sønn av Denis og Oksana Lysenko som bodde i Karlivka i guvernementet Poltava i Russlands ukrainske del.

Som ung mann arbeidet han ved Kievs jordbruksinstitutt (nå Ukrainas nasjonale universitet for livs- og miljøvitenskaper) og beskjeftiget seg blant annet med å konvertere vinterhvete til vårhvete - altså få egenskaper som egnet seg for våren. Konversjonen av vinterhvete til vårvete var ikke noen ny oppdagelse. Vitenskapelige eksperimenter var blitt foretatt tidligere av Nikolaj Vavilov.[6] Det var Vavilov som til å begynne med støttet Lysenko og oppmuntret ham i denne forskning. Lysenko hadde problemer med å dyrke visse vekster (som erter og hvete) gjennom de strenge vintrene. Men da han kunngjorde å ha lykkes, kom det lovord fra den sovjetiske avisen Pravda som gjorde viden kjent hans påstander om å ha funnet en måte å øke fruktbarheten på markene uten å gruke gjødsel eller mineraler, og for å ha påvist at en vinteravling av erter kunne dyrkes i Aserbajdsjan og «gjøre de ufruktbare marker i Transkaukasus grønne om vinteren slik at kveget ikke går til grunne på grunn av dårlig fôring, og den tyrkiske bonde vil leve gjennom vinteren uten å skjelve ved tanken på morgendagen.»[7]

Denne teori som gjorde Lysenko kjent i 1929 var såkalt «vernalisering». Den gikk ut på å kjøle ned vinterhvete, for så å plante den senere enn normalt, kunne man få langt større avlinger enn med vanlig vinterhvete. Fordi kommunistpartiet ønsket høyere avlinger etter krisen forårsaket av den mislykkede kollektiviseringspolitikken passet ideen om «vernalisering» myndighetene. Lysenko ble forfremmet til unionens sentrale planteforedlingsinstitutt i Odessa, som leder av et nyopprettet Institutt for vernalisasjon. Han fikk grunnlagt et Tidsskrift for vernalisasjon for å spre påstander om hvordan bruksområdet til metoden kunne brukes på bomull, poteter og andre planter.

Lysenkos versjon av lamarckianismen passet som hånd i hanske med denne ideologi. Det passet med denne at ervervede egenskaper skulle kunne gå i arv og at man derfor kunde lære arter – og mennisker – å leve i et kargt miljø. Det skulle altså innebære at man skulle kunne gi et individ visse egenskaper under livet og senere skulle disse egenskaper automatisk føres videre til avkommet. Det var en tanke som var meget tiltalende ved det at den stemte innenfor en materialistisk dialektisk historieutvikling (den historiske materialisme). Man så for seg å skulle kunne skape et nytt slags menneska, perfekt tilpasset for det kommende kommunistiske lykkeriket på jorden.

Fra 1930-tallet og fram til 1960-tallet dominerte Trofim Lysenko fullstendig sovjetisk landbruksforskning, med tildels katastrofale resultater både for landbruket og for all biologisk forskning i Sovjet. Sovjetiske vitenskapsfolk som nektet å være delaktig i avvisningen av genetikken ble fjernet fra sine stillinger og overlatt til seg selv, slik at mange sank ned i fattigdommen. Flere fikk dødsdommer som statens fiender; dette gjaldt blant annet botanikeren Nikolaj Vavilov. Vitenskapelig dissens fra Lysenkos teorier om ervervede egenskapers arvelighet ble formelt forbudt i Sovjetunionen i 1948.

I bunnen for Lysenkos teorier er hans applikasjon av den såkalte lamarckisme, troen på at ervervede egenskaper kunne overføres til avkommet. Dette synet var forlatt i biologifaget i vestlige land til fordel for mendelsk arvelære. Men fordi Lysenkos teorier passet ideologien til kommunistpartiet i Stalin-epoken der den dialektiske materialisme sod sterk og ble bragt til å være det styrende prinsipp på fagfelt etter fagfelt, fikk Lysenkos pseudovitenskaplige ideer støtte fra partiet. Den bygde på sitt eget vis på Friedrich Engels' utvikling av marxismen; Engels' versjon av den dialektiske materialisme, uttrykt i verket «Naturens dialektikk» (1875/76), ble videreutviklet i Sovjetunionen, og det kortfattede verk som ble utgitt med Josef Stalin anført som forfatter, «Om den historiske og den dialektiske materialisme» (1938), ble pliktlesning innen de sovjetiske varianter av kommunismen. Dette gjorde at all forskning omkring genteknikk ble avbrutt i Sovjetunionen, genetiske prøver ble ødelagte og genforskere forfulgte, innesperret og i noen tilfeller henrettet.

«Lysenkoismen» førte etterhvert til at jordbruket mislyktes i stor skala, og var en bidragende årsak til hungersnød og død, i Sovjetunionen og også i Kina der hans idéer hadde stor betydning under Det store spranget.[8] Lysenkos forbilde i vitenskapelig sammenheng var Ivan Mitsjurin, og læren ble derfor også kalt mitsjurinisme. Som filosofisk forbundsfelle hadde Lysenko Isaj Prezent, som spilte en stor rolle i det ideologiske forsvar av doktrinen.

Vedt å merke seg er at bolsjevikene ikke tok avstand fra Darwins teorier, men delvis så dem som en bekreftelse av dialektikkens sannhet. Både Charles Darwin og Jean-Baptiste de Lamarck la til grunn i sine teoribygninger at egenskaper som et individ har ervervet (det vil si tilegnet seg) i løpet av sin levetid, går videre i arv til avkommet. «Kampen for tilværelsen» ble kritisert, men teorien om forandringer over tid ble akseptert. Det var i stedet Mendels arvelighetslover som ble angrepet. En mang som bekjempet lysenkoismen var Unescos første generalsekretær Julian Huxley (som opprinnelig hadde vært tilhenger av Lysenkos tanker), blant annet i boken «Heredity East and West, Lysenko and World Science» (Amer. tittel: Soviet Genetics and World Science):

«Til å begynne med trodde jeg at Lysenkos påstander måtte inneholde en kjerne av sannhet. Jo mere jeg hørte og leste, desto tydeligere ble det imidlertid at Lysenko og hans tilhengere ikke er vitenskapelige i ordets egentlige betydning. De benytter ikke vedtatte vitenskapelige metoder, underkaster ikke sine resultater normal vitenskapelig kritikk og publiserer dem ikke på en måte som muliggjør en vitenskapelig vurdering av dem. De beveger seg i en annen idéverden enn vitenskapsmennene og diskuterer ikke på et vitenskapelig vis.»

Selv om Lysenko forble i sin stilling på Det genetiske institutt frem til 1965,[9] hadde hans innflytelse innen sovjetisk jordbrukspraksis tapt seg etter Stalins død i 1953. Imidlertid var Mao Zedong fortsatt «stalinist» og dermed lysenkoist i sin tilnærning til jordbrukets reform flere år etter, under Det store spranget. Radikale og kontroversielle innovasjoner ble påført jordbruket på Maos bud, med ytterst skadelige følger. Det gjaldt for eksempel plantingstetthet[10] og pløyingsdybde og konsentrert bruk (eller ikke-bruk) av naturgjødsel.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Лысенко Трофим Денисович, 28. sep. 2015
  2. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Trofim Lysenko, biography/Trofim-Denisovich-Lysenko
  3. ^ SNAC, 9. okt. 2017, Trofim Lysenko, w6wt0qxz
  4. ^ Encyclopædia Britannica, 22. sep. 2016, https://books.google.fr/books?id=YficAAAAQBAJ
  5. ^ The Lysenko Muddle Labour Monthly, januar 1949
  6. ^ Li, X.; Liu, Y. (2010). «The conversion of spring wheat into winter wheat and vice versa: False claim or Lamarckian inheritance?». Journal of Biosciences. 35 (2): 321–25. doi:10.1007/s12038-010-0035-1. 
  7. ^ Joravsky, David (1986). The Lysenko Affair. University Of Chicago Press.  «turning the barren fields of the Transcaucasus green in winter, so that cattle will not perish from poor feeding, and the peasant Turk will live through the winter without trembling for tomorrow.»
  8. ^ Hungry ghosts: China's secret famine (eng). London: John Murray. 1996. ISBN 0-7195-5433-0.  ss. 64-70
  9. ^ Lysenko, Trofim Denisovich. Encyclopædia Britannica Online. 16. august 2013. Besøkt 26. januar 2014. [død lenke]
  10. ^ Dikötter (2010). p. 39.
  11. ^ Hinton, William (1984). Shenfan: The Continuing Revolution in a Chinese Village. New York: Vintage Books. s. 236–245. ISBN 978-0-394-72378-5. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Schores Alexandrowitsch Medwedew: Der Fall Lyssenko. Eine Wissenschaft kapituliert. Hamburg, 1971 (Original: The Rise and Fall of T.D.Lysenko. New York/London 1969) Sehr gute Einführung in alle Aspekte des „Falls“ Lyssenko.
  • Johann-Peter Regelmann: Die Geschichte des Lyssenkoismus. Frankfurt (Main) 1980.
  • Ekkehard Höxtermann: "Klassenbiologen" und „Formalgenetiker“ – Zur Rezeption Lyssenkows unter den Biologen der DDR. In: Acta Historica Leopoldina Bd. 36, 2000, S. 273–300.
  • Nils Roll-Hansen: The Lysenko Effect: The Politics of Science. Humanity Books, 2005.
  • Martin Gardner: Fads and Fallacies in the Name of Science. Dover Publications, New York 1957, Neuauflage 2000, Kapitel 12 (Lysenkoism).
  • Dominique Lecourt: Proletarische Wissenschaft? Der Fall Lyssenko und der Lyssenkismus. VSA, Westberlin 1976.
  • Julian Huxley: Soviet Genetics and World Science, amerikansk tittel Heredity East and West - Lysenko and World Science, 1949
  • Frank Dikötter: Mao's Great Famine, 2010
  • Erik Tunstad: Trofim Lysenko – den stalinistiske biologiens despot i Emberland & Pettersen (red) Fyrster i tåkeland Humanist forlag 2011 ISBN 9788292622810

Roman: Vladimir Dmitrijevitsj Dudintsev: Weiße Gewänder. Roman. Volk und Welt, Berlin 1990, Übers. Erich Ahrndt und Ingeborg Schröder ISBN 3-353-00508-0 (russ. Белые одежды)