Teresa Wright

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Teresa Wright
Teresa Wright in Best Years of Our Lives trailer.jpg
Teresa Wright i filmen Best Years of Our Lives fra 1946
Født Muriel Teresa Wright
27. oktober 1918
Manhattan, New York City, New York
Død 6. mars 2005 (86 år)
New Haven, Connecticut
Ektefelle Niven Busch (1942-1952)
Robert Anderson (1959-1978)
Yrke Skuespiller, teaterskuespiller, fjernsynsskuespiller, filmskuespiller
Nasjonalitet USA
Utmerkelser Oscar for beste kvinnelige birolle
Aktive år 1941 - 1997
IMDb IMDbRedigere på wikidata

Muriel Teresa Wright (født 27. oktober 1918 i Harlem i New York City i USA[1], død 6. mars 2005 i New Haven i Connecticut) var en amerikansk skuespiller. For sin rolle som «Carol» i filmen Mrs. Miniver vant Wright en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun har to stjerner på Hollywood Walk of Fame.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Muriel Teresa Wright ble i Harlem i New York City som datter av Martha (født Espy) og Arthur Hendricksen Wright, en forsikringsagent.[2] [3] Hennes foreldre ble separert da hun var ung. Hun vokste opp i Maplewood i New Jersey, hvor hun gikk på Columbia High School.[1]

Etter å ha sett Helen Hayes medvirke i stykket Victoria ReginaBroadhurst Theatre i New York i 1936 ble Wright interessert i skuespill og begynte å spille hovedroller i skolespill.[4]

Hun mottok et stipend til Wharf Theatre i Provincetown i Massachusetts, hvor hun var praktikant over to somre.[1] [4]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Etter å ha tatt sin High school-eksamen i 1938 reiste hun til New York, endret sitt navn til Teresa Wright, og ble ansatt som dubleant for Dorothy McGuire og Martha Scott i rollen som Emily i Thornton Wilders oppsetning av Our TownHenry Millers teater.[2] Hun overtok rollen da Scott dro til Hollywood for å innspille filmatiseringen av stykket.[1]

Film[rediger | rediger kilde]

Sent i 1939 begynte Wright en toårig medvirken i skuespillet Life with Father i rollen som Mary Skinner. Det var der at hun ble oppdaget av Samuel Goldwyn, som kom for å se henne i forstillingen; hun hadde vært med i den i nesten ett år. Goldwyn erindret senere sitt første møte med henne bak scenen:

Miss Wright was seated at her dressing table, and looked for all the world like a little girl experimenting with her mother's cosmetics. I had discovered in her from the first sight, you might say, an unaffected genuineness and appeal.[1]

Goldwyn antok straks den unge skuespillerinne til rollen som Bette Davis' datter i filmatiseringen fra 1941 av Lillian Hellmans The Little Foxes og underskrev en femårig Hollywood-kontrakt med henne for Goldwyn Studios. Wright insisterte på sitt alvor som skuespillerinne og fikk innført at hennes kontrakt inneholdt unike klausuler etter datidens Hollywood-standarder:

The aforementioned Teresa Wright shall not be required to pose for photographs in a bathing suit unless she is in the water. Neither may she be photographed running on the beach with her hair flying in the wind. Nor may she pose in any of the following situations: In shorts, playing with a cocker spaniel; digging in a garden; whipping up a meal; attired in firecrackers and holding skyrockets for the Fourth of July; looking insinuatingly at a turkey for Thanksgiving; wearing a bunny cap with long ears for Easter; twinkling on prop snow in a skiing outfit while a fan blows her scarf; assuming an athletic stance while pretending to hit something with a bow and arrow.[5]
Pressefoto fra filmen Mrs. Miniver

I 1941 ble Wright nominert til Oscar for beste kvinnelige birolle for sin filmdebut i The Little Foxes. Det følgende år ble hun nomineret igjen, denne gang for beste kvindelige hovedrolle for The Pride of the Yankees, hvor hun spilte mot Gary Cooper som hustru til Lou Gehrig. Samme år vant hun en Oscar for beste kvinnelige birolle som svigerdatter til Greer Garsons figur i Mrs. Miniver. Wright er en av kun ni skuespillere (pr. 2017) som er blitt nominert i begge kategorier i samme år.[1] Hennes tre Oscarnomineringer og en Oscar i hennes første tre filmer er stadig en sjeldenhet.[6] Hun er den eneste skuespiller som (pr 2017) har mottatt Oscar-nomineringer for sine tre første filmer.[7]

I 1943 opptrådte Wright i den roste Universal-film I tvilens skygge (Shadow of a Doubt), instruert av Alfred Hitchcock, hvor hun spiller en uskyldig ung kvinne som oppdager at hennes elskede onkel (Joseph Cotten) er seriemorder. Hitchcock mente at Wright var en av de mest intelligente skuespillere han hadde arbeidet med, og fikk med sin instruksjon frem hennes livlighet, varme og ungdommelige idealistiske egenskaper, noe var ualminnelig blant Hitchcocks heltinner.[5] I 1946 leverte Wright en annen bemerkelsesverdig prestasjon i William Wylers De beste år av vårt liv, en prisbelønnet film om en soldats problemer med å venne seg til det alminnelige liv igjen etter deltagelse i annen verdenskrig. Kritikeren James Agee roste hennes prestasjoner i The Nation:

This new performance of hers, entirely lacking in big scenes, tricks, or obstreperousness—one can hardly think of it as acting—seems to me one of the wisest and most beautiful pieces of work I have seen in years. If the picture had none of the hundreds of other things it has to recommend it, I could watch it a dozen times over for that personality and its mastery alone.[8]
Teresa Wright og Larry Parks - Ford Theatre 1954.

Fire år senere kom hun til å opptre i en annen historie om krigsveteraner, Fred Zinnemanns The Men, hvor Marlon Brando fikk sin filmdebut.[5] I 1947 opptrådte Wright i westernfilmen Pursued mot Robert Mitchum. Denne sørgmodige «freudianske western» ble skrevet av hennes første mann Niven Busch. Det følgende år spilte hun sammen med David Niven, Farley Granger og Evelyn Keyes i Enchantment, som er en historie om to generasjoner av elskende i parallelle forhold. Wright mottok gode anmeldelser for sin prestasjon. Newsweek skrev: «Miss Wright, en av filmens fineste, lyser som Askepott som fanger tre menn.» Og New York Times oppsummerte: «Teresa Wright spiller med den åndeløse, klarøyede begeistring som hun så overbevisende behersker.»[1]

I desember 1948 gjorde Teresa Wright opprør mot studiesystemet som hadde oppbygget hennes berømmelse, og hun hadde et offentlig munnhuggeri med Samuel Goldwyn, som førte til opphevelsen av Wrights kontrakt med hans studio. I en erklæring offentliggjort i The New York Times gav Goldwyn som begrunnelse hennes motstand mot å utsende filmen Enchantment, at hun var usamarbeidsvillig og nektet å følge rimelige anvisninger.[8] I sitt skriftlige svar benektet Wright Goldwyns anklager og uttrykte ingen forargelse over å miste sin kontrakt på $ 5.000 pr. uke.

I would like to say that I never refused to perform the services required of me; I was unable to perform them because of ill health. I accept Mr. Goldwyn's termination of my contract without protest—in fact, with relief. The types of contracts standardized in the motion picture industry between players and producers are archaic in form and absurd in concept. I am determined never to set my name to another one ... I have worked for Mr. Goldwyn seven years because I consider him a great producer, and he has paid me well, but in the future I shall gladly work for less if by doing so I can retain my hold upon the common decencies without which the most glorified job becomes intolerable.[8][9]

År senere husket Wright i et intervju med The New York Post det således: «Jeg skulle være Jeanne d'Arc, men i stedet beviste jeg at jeg var en skuespiller som godt ville arbeide for færre penger.» For sin neste film, Stækkede vinger, mottok hun $ 20.000, i stedet for de $ 125.000 hun tidligere ville ha forlangt.[4]

I 1950-årene medvirket Wright i flere filmer uten stor suksess, deiblant The Capture, Angsten i blodet, California Conquest, The Steel Trap, Count the Hours, The Actress og Track of the Cat mot Robert Mitchum igjen.[2] Til tross for det dårlige bilettsalget for disse filmer ble Wrights prestasjoner som oftest rost.[1] I slutten av årtiet begynte Wright å arbeide hyppigere på tv og teater. Hun ble nominert til Emmy Awards for sine medvirkener i Playhouse 90s tv-versjon av The Miracle Worker og i Breck Sunday Showcase-produksjonen av The Margaret Bourke White Story.[2] I 1955 spilte hun Doris Walker i The 20th Century Fox Hour-gjeninnspillingen av klassikeren fra 1947, Miracle on 34th Street, mot MacDonald Carey og Thomas Mitchell.

Den 8. februar 1960 ble Wright opptatt på Hollywood Walk of Fame med to stjerner: En for film på Vine Street 1658 og en for TV på Hollywood Boulevard 6405.[10]

Teater, fjernsyn[rediger | rediger kilde]

I 1960-årene vendte Wright tilbake til New York-scenen, hvor hun opptrådte i tre skuespill: Mary, MaryHelen Hayes Theatre i rollen som Mary McKellaway, I Never Sang for My FatherLongacre Theatre i rollen som Alice, og Who's Happy Now?Village South Theatre i rollen som Mary Hallen. I denne periode turnerte hun også over hele USA i teaterproduksjoner av Mary, Mary, Tchin-Tchin i rollen som Pamela Pew-Picket og The Locksmith i rollen som Katherine Butler Hathaway

Utover sitt scenearbeide medvirket Wright i en rekke TV-sendinger i dette årtiet, blant annet i episoder av The Alfred Hitchcock HourCBS, BonanzaNBC, The Defenders på CBS og CBS Playhouse.[2]

I 1975 opptrådte Wright i Broadway-gjenoppsetningen av En handelsreisendes død, og i 1980 opptrådte hun i gjenoppsetningen av Mornings at Seven, hvor hun vant en Drama Desk Award som en del av Outstanding Ensemble Performance. I 1989 mottok hun sin tredje Emmy Award-nominering for sin prestasjon i CBS-dramaserien Dolphin Cove.[2]

Senere liv[rediger | rediger kilde]

Wrights senere filmopptredener omfattet en stor rolle i Somewhere in Time, rollen som bestemoren i The Good Mother med Diane Keaton og rollen som Miss Birdie i John Grishams The Rainmaker, instruert av Francis Ford Coppola.[2]

I sitt siste decennium levde Wright stille i sitt hjem i New England i byen Bridgewater i Connecticut, i Litchfield County, og stilte tidvis opp på filmfestivaler og fora og i begivenheyer i forbindelse med New York Yankees. I 1996 fortalte hun om Alfred HitchcockEdinburgh International Film Festival, og i 2003 medvirket hun ved Oscarutdelingen i en del som hyllet tidligere Oscar-vinnere.[1]

Død[rediger | rediger kilde]

Teresa Wright døde den 6. mars 2005 av et akutt myokardieinfarkt på Yale-New Haven Hospital i Connecticut i en alder av 86 år. Hun er begravet på Evergreen Cemetery i New Haven.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i Vallance, Tom (March 31, 2005). "Teresa Wright: Actress of 'breathless, bright-eyed rapture'". Independent.
  2. ^ a b c d e f g "Teresa Wright Biography"
  3. ^ Spoto 2016, s. 12–15.
  4. ^ a b c Martin, Douglas (March 8, 2005). "Teresa Wright, Stage and Film Star, Dies at 86". The New York Times. Retrieved February 27, 2016.
  5. ^ a b c Bergan, Ronald (March 8, 2005). "Teresa Wright: Hollywood star with a tenacious spirit, on and off the screen". The Guardian.
  6. ^ Oliver, Myrna. "Teresa Wright, 86; Was Nominated for an Oscar in Each of 1st 3 Films". Los Angeles Times.
  7. ^ Soares, Andre. "Teresa Wright". Reel Classics.
  8. ^ a b c "Teresa Wright". Alt Film Guide.
  9. ^ "Teresa Wright Obituary". Legacy.com.
  10. ^ "Teresa Wright". Hollywood Walk of Fame.
  11. ^ "Teresa Wright". Find a Grave.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]