Strutseving

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Strutseving
Strutseving (Matteuccia struthiopteris).
Strutseving (Matteuccia struthiopteris).
Vitenskapelig(e)
navn
:
Matteuccia struthiopteris
Osmunda struthiopteris
Onoclea struthiopteris
Pteretis struthiopteris
Norsk(e) navn: strutseving
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karsporeplanter
Klasse: Bregner
Orden: Sisselrotordenen
Familie: Strutsevingfamilien
Slekt: Strutsevingslekten
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Nord-Amerika, Eurasia

Strutseving (Matteuccia struthiopteris) er en art av bregner innenfor strutsevingslekten, som inngår i strutsevingfamilien (Onocleaceae). Strutseving er trolig denne slektens eneste art. Den kan spises, men er til forveksling lik ormetelg, en giftig bregne.[1]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Strutseving er 70-170 cm høy og lett kjennelige på sin høyreiste, symmetriske og opprette form, sin store høyde og klargrønne farge. Den tydelige forskjellen på de ytre sterile bladene og de innerste fertile bladene er et kjennetegn på strutsevingfamilien. De sterile bladene er store, blekgrønne, rosettstilt og opprettstående slik at de former en trakt. De er fint lodne på undersiden. Bladplaten er spydformet, smalest i bunn, bredest nær toppen, før den smalner i en spiss. Sekundærflikene er avlange og avrundet i spissen. De fertile bladene på opptil 60 cm vokser i midten. De blir stående vinteren igjennom etter at de ytre bladene visner. Først er de mørkegrønne i fargen, etterhvert mørkebrune. Formen på disse minner om de ytre, men flikene er enkle og innrullet. Sporehushopene (sori) er kulerunde og sitter i 1-2 rekker innunder den innrullete kanten.[2]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Strutseving (Matteuccia struthiopteris) er i Norge sjelden på Vestlandet og Finnmark, men vokser ellers både langs kysten og i innlandet, men mindre i Rogaland og Agder enn på Østlandet. Den trives langs elver og bekker, flommark, beitemark, og på fuktige elvebredder og skråninger. I Norge går den opp til 740 moh. i Tolga, og opp til 940 moh. i Lærdal.

Kromosomtallet (x) er 39 eller 40 (2n=78 eller 80).

Bruk[rediger | rediger kilde]

Den høye, vertikale planten brukes som grønnsak både i Japan og det nordøstre USA. Planten var ifølge Jens Holmboe en av de viktigste kildene til spiselige røtter i gammel tid. Den ble blant annet brukt for å lage et «ganske drikkeligt øl».[3]

Strutseving er også populær hos personer som driver med sanking av nyttevekster i Norge, og er blant de første nyttevekstene som kan sankes om våren[4]. For å finne strutseving kan man se etter de fertile bladene på vinteren mens det ennå er snø, for da skiller de seg tydelig ut fra resten av terrenget.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nielsen, Harald (1979). Giftplanter. [Oslo]: Cappelen. s. 26–27. ISBN 8202042259. 
  2. ^ Gyldendals store nordiske flora 2018
  3. ^ Jens Holmboe (1929). Gamle norske matplanter. Oslo: I kommisjon hos J. Dybwad. s. 16. 
  4. ^ Nick (7. april 2021). «Hvordan finne strutseving». ForklarMeg.com. Besøkt 7. april 2021. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Stenberg, Lennart; Bo, Mossberg (2018). Gyldendals store nordiske flora (norsk). s. 54. ISBN 978-82-05-51139-2. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • A. R. Smith, K. M. Pryer, E. Schuettpelz, P. Korall, H. Schneider, P. G. Wolf. 2006. "A classification for extant ferns". Taxon 55(3), 705-731 (pdf Link).