Småflaggermus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Småflaggermus
Storøret Townsend Flaggermus, Corynorhinus townsendii
Storøret Townsend Flaggermus, Corynorhinus townsendii
Vitenskapelig(e)
navn
:
Microchiroptera
Dobson, 1875
Norsk(e) navn: småflaggermus
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Flaggermus
Habitat: mange forskjellige
Utbredelse: flere steder i verden
Underarter:

Småflaggermusene (Microchiroptera) utgjør tilsammen gruppen Microchiroptera, under gruppen flaggermus. Beskrivelsen småflaggermus er litt unøyaktig da flere arter er større enn enkelte av Flygehunder. Småflaggermus er den mest tallrike av de to gruppene, både når det gjelder antall familier og antall arter.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Chiroptera (flaggermus, som er ei monofyletisk gruppe) har til nå vært delt inn i to underordener, basert på størrelse; Microchiroptera (småflaggermus) og Megachiroptera (flygehunder). Nye molekylære beviser antyder imidlertid at dette kan være feil. Megachiroptera og fem andre familier, som tidligere ble definert til Microchiroptera (Rhinopomatidae, Rhinolophidae, Hipposideridae, Craseonycteridae, og Megadermatidae), har blitt forslått inkludert i en ny underorden kalt Yinpterochiroptera. Resterende familier i Microchiroptera plasseres i Yangochiroptera.[1]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Generelt er småflaggermus fra 4 til 16 cm lang. Den største arten som lever i Europa er Nyctalus lasiopterus (sårbar[2]), som kan ha et vingespenn på opp mot 46 cm. Arten er kjent for å jaktespurvefugler, noe som ellers bare er kjent fra asiatiske arter.[3] Arten lever ikke i Norge, men den er en nær slektning av storflaggermus (N. noctula) som finnes her (om enn i begrenset omfang).

Forskjellene mellom småflaggermusene og flygehundene er:

  • Småflaggermus bruker ekkoet fra sin egen stemme, på lignende måte som ubåter bruker sonar, til å «se» både sine omgivelser og sine byttedyr, mens flygehunder ikke gjør det.
  • Småflaggermus mangler neglen på den andre tåen på framlemmene.
  • Ørene på småflaggermus er ikke formet som en lukket ring, men som et stort øre separert i to deler.

Atferd[rediger | rediger kilde]

De fleste småflaggermus lever av insekter, frukt eller nektar. Noen av de største artene jakter i tillegg på fugler, firfisler, frosker eller til og med fisk. Vampyrflaggermus er en type småflaggermus som lever av blod fra store pattedyr. Disse lever hovedsakelig i Sør-Amerika.

Ekkolokalisering[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Ekkolokalisering

Flaggermus er det mest kjente eksempelet for dyr som driver med ekkolokalisering. Alle småflaggermus driver med ekkolokalisering. Den eneste flygehunden som bruker ekkolokalisering er Rousettus, men på en annen måte enn småflaggermus.

Småflaggermus generer ultralyd via strupehode og sender ut lyden gjennom nesen eller munnen. Småflaggermus bruker frekvenser fra 4 000 til over 100 000 Hz, det menneskelige øret oppfatter til sammenlikning frekvenser mellom 20 og 20 000 Hz. De utsendte lydbølgene bruker til å undersøke omgivelsene, se hovedartikkelen om ekkolokalisering for detaljer.

Noen møll har utviklet beskyttelsesmetoder mot flaggermus. De hører flaggermusens ultralyd og står enten helt i ro, eller flykter. Som svar på denne forsvarsmekanismen kan flaggermus slutte å sende, eller redusere mengden ultralyd.

Arter i Norge[rediger | rediger kilde]

Det er tretten forskjellige arter flaggermus i Norge, alle småflaggermus.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ming Lei & Dong Dong (2016), Phylogenomic analyses of bat subordinal relationships based on transcriptome data. Scientific Reports 6, Article number: 27726 (2016) doi:10.1038/srep27726
  2. ^ Alcaldé, J., Juste, J. & Paunović, M. 2016. Nyctalus lasiopterus. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T14918A22015318. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-2.RLTS.T14918A22015318.en
  3. ^ Ibáñez, C., Popa-Lisseanu, A. G., Pastor-Beviá, D., García-Mudarra, J. L. and Juste, J. (2016), Concealed by darkness: interactions between predatory bats and nocturnally migrating songbirds illuminated by DNA sequencing. Mol Ecol, 25: 5254–5263. doi:10.1111/mec.13831

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]