Sjønstå

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search

Koordinater: 67°12′0″N 15°43′0″Ø

Oversikt over Sjønstå med Sjønståelvas utløp. Sjønstå gård til høyre for elveoset.

Sjønstå er en fraflyttet bygd i Fauske kommune i Nordland fylke, beliggende ved Øvervatnet. Da Sulitjelma Gruber hadde sin aktivitet i området rundt perioden 1890-1956 hadde stedet stor aktivitet. Senere da Sulitjelmabanen ble forlenget til Finneid mistet stedet sin relevans som omsetningssted for metaller fra tog til skip. Sjønstå omfattet før denne tid Sjønstå gård,

Havnen ved Sjønstå med jernbane-
stasjon og kai. Etter 1956 ble Sulitjelmabanen forlenget til Finneid og båttrafikken avviklet. Etter dette ble Sjønstå et avsidesliggende og forlatt sted. De fleste bygninger fra denne tiden er revet.
Det som er igjen av siloen og omlastingsanlegget for kobber fra Sulitjelma Gruber. Båtene la til ved kaien som nå er borte og togene kunne kjøre inn på toppen av bygningene. Togene tømte lasten ned i siloene, eller tømme lasten direkte ned i prammene via rennen (midt på bildet) om det var en båt inne samtidig. Hver silo hadde egen renne, men disse er nå borte.

Sjønstå gård ble tinglyst fredet i 2006 av Riksantikvaren, og representerer en spesiell tunform kalt klyngetun. Denne byggeformen var typisk for Nordland før år 1900, men er i liten grad er bevart andre steder. Sjønstå gård er det eneste gjenstående klyngetunet i Nord-Norge og har nasjonal verdi.

Natur[rediger | rediger kilde]

Sjønståelva har sitt utløp i Øvervatnet ved Sjønstå. Ned mot Øvervatnet er det en sandstrand på vestsiden av elveoset til Sjønståelva. Det er for øvrig naturlige terrasser fra moreneavsetninger. Den gamle gården ligger ved sandstranden og terrassene ble bruk til dyrket mark og slåtteland.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Det finnes ingen forklaring på hva stedsnavnet Sjønstå kommer av. Navnegranskeren Oluf Rygh mener at navnet kan komme av ordet «skinstøde»,[1] det vil si et sted der kyrne søker skjul eller skygge i sommervarmen mot brems (klegg og blinding). Han sier at om navnet er en sammensetning med «aa» eller «å» i betydningen elv, kan navnet være en forkortning av «skinstøde-å». Lokalbefolkningen uttalte stedet både som «Sjønståg», «Skjønståga», «Sjønstaa». Navnet har opp gjennom tiden vært skrevet på utallige måter i offentlige dokumenter.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Sjønstå gård[rediger | rediger kilde]

Et av våningshusene til Sjønstå gård. Legg merke til de små avstandene mellom husene.
Stabburet som er et av de eldste delene av bygningsmassen på gården.

Gården Sjønstå dukker første gang opp i historiske kilder i et skattemanntall fra 1665 under navnet Süinstad, og det opplyses om en oppsitter med navn Baard Pedersøn. Gården er ikke omtalt i landkommisjonens matrikkel av 1661, og heller ikke i tiendelisten mellom 1663 og 1665, er det sannsynlig at gården er etablert i 1665.[2]

I matrikkelen ett år senere er det oppført to oppsittere på Sjønstå, dette er den før nevnte Baard Pedersøn og i tillegg Guttorm Pedersøn. Det kan tenkes at disse er brødre. Matrikkelen står det at gården nylig er ryddet i kongens allmenning og den skal betale det høyeste den kan tåle i skatt, som er 1/2 våg (9 kg) tørrfisk i leidang. I tiende til kirken skal det årlig gis 3/4 tønne korn og 16 mark (4 kg) ost. Videre er landskylden, det vil si leien som en leilending eller bygsler måtte yte til eieren av gården, som i dette tilfelle er kongen, satt til 1 våg (18 kg) tørrfisk. Den høye skatten kan bety at gården var en forlatt ødegård etter svartedauen i middelalderen. Imidlertid er det ikke funnet noen arkeologiske funn fra middelaldere, noen som tyder på at denne gården, så vel som de andre gårdene rundt Øvervaten, er nyryddinger fra andre halvdel av 1600-tallet.[2]

Oppsitterne hadde slått seg til på den laveste strandterrassen ved Sjønståelvas utløp, og de hadde åkre og enger sprett utover på de andre terrassenivåene. Det var lett og god jord, med blanding av sand og moldjord.[2] Matrikkelen fra 1666 opplyser om at det på de to brukene ble sådd én tønne korn og at buskapen bestod av én hest, åtte kyr, ett ungdyr, syv sauer og fire geiter.[3]

I 1820 opplyses det om at Jordarten er Sand. Kornhøsten nogenledes sikker. Havnegangen tung...Skogen afgiver Gaarden til fornøden Brendsel og noget til Salg. Gaarden er utsatt for Elvebrud (=flom). Det er en viss produktivitetsvekst siden gården første gang omtales, men ikke stor. Tidene er ofte vanskelige, dessuten er bratte lier og stupbratte fjell naturlige grenser for utvidelser.[3]

Sjønstå gård var altså eiendom tilhørende kongen, og eierne leilendinger under staten. I 1800 ble gården delt i to like store deler og solgt. Bruksnummer 1 ble kalt Nergården, og skipper og proprietær Christen Ellingsen fra indre Leivsett fikk i 1801 skjøtet. Hverken han eller senere eiere bodde selv noen gang på gården, men bygslet den bort. Denne gården ble i 1891 solgt til Sulitjelma gruber. Bruksnummer 2 ble kalt Øvergården, og denne ble solgt samtidig som Nergården til Sulitjelma gruber.[4] Etter at gårdene ble solgt ble det opprettet festekontrakter med gruveselskapet, på Nergården var det gårdsdrift frem til 1956 og på Øvergården drev ungkaren Andor Karolius Hansen gården til sin død i 1973.[5][6]

Vannveien var en naturlig ferdselsåre for de som bodde på Sjønstå, og fiske var derfor en viktig næring i tillegg til jordbruk, slik det var vanlig for folk langs Skjerstadfjorden. Gården hadde sjøbruk med fiskeutstyr og båter både på Sjønstå og på Finneid, og halvparten av en rorbu i Skrova. At folk på Skjønstå hadde forbindelse med «den store verden» kjenner en til fordi et par av oppsitterne på Sjønstå er oppført med gjeld til bergenskjøpmenn på begynnelsen av 1800-tallet. Sjønstå var således ingen bortgjemt gård, men tok del i det øvrige samfunnslivet på den tiden.[7]

Fredning[rediger | rediger kilde]

Gårdsbygningene teller i dag rundt 20 hus og er delt inn i ett innetun og et utetun. Innetunet består av fire stuebygninger og fire stabbur. Utetunet består av fjøs, stabbur, låve, vedhus og stall. Bygningene har stått uendret siden 1800-tallet og har et landsbyaktig preg.[8]

Sjønstå gård ble i 2006 fredet av Riksantikvaren. Begrunnelsen er at den er en del av Sulitjelmagruvenes historie og samtidig representerer en tunform som var typisk i Nordland før 1900, men som i liten grad er bevart.[9]

Sulitjelmabanen[rediger | rediger kilde]

I 1892 ble Sulitjelmabanen fullført mellom Sjønstå og Fossen. Malmen fra gruvevirksomheten ble da transportert over Langvatnet i Sulitjelma i båt til Fossen, videre med jernbane mellom Fossen og Sjønstå for å så bli fraktet med båt over Øvervatnet og Nedrevatnet, før det ble lastet ut på havgående skip på Finneid ved Skjerstadfjorden. I 1956 ble jernbanen forlenget til Finneid og omlastingsvirksomheten på Skjønstå ble avsluttet.

Som trafikknutepunkt var Sjønstå et sted med nøkkelpersonell for jernbane og båtene. Flere samfunnsgavnelige foreninger kom snart i gang som loge, skytterlag og idrettslag (Sjønstå IL stiftet 1916). I 1902 ble et samtalelag stiftet.[6][10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gunnar Berg (1990). «Sjønstå – en matrikkelgård som forsvant». Fauskeboka 1990. Fauske Kulturstyre, 8200 Fauske. ISBN 82-7416-013-4. 
  • Kåre Enge (1980). «Et tidsbilde fra århundereskiftet». Fauske 1905-1980. Fauske kommune. ISBN 82-990656-0-7. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]