Sibirtrost
| Sibirtrost | |||
|---|---|---|---|
 Hunn og hann
| |||
| Nomenklatur | |||
| Geokichla sibirica (Pallas, 1776) | |||
| Synonymi | |||
| Turdus sibiricus | |||
| Populærnavn | |||
| sibirtrost | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Spurvefugler | ||
| Familie | Trostefamilien | ||
| Slekt | Geokichla | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste: | |||
ver 3.1  LC — Livskraftig | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk, eviggrønn, løvskog, barskog med mer | ||
| Utbredelse: | Asia | ||
Sibirtrost (Geokichla sibirica) er en art av trekkfugl i slekten Geokichla, som ellers teller 21 arter og inngår i trostefamilien (Turdidae). Arten er utbredt fra det sentrale Sibir og østover til Okhotskhavet og Japan, samt sørover til Sundaøyene og Malayahalvøya. Arten består i kraft av to underarter.
Arten er av og til en sjelden gjest i Vest-Europa. Den er også observert i Norge, sist en hunnfugl på Værøya den 25. september i 2017.[1]
Biologi[rediger | rediger kilde]
Sibirtrosten blir cirka 20,5–23 cm lang og veier typisk 60–72 g.[2] Hos nominatformen har hannen ei blålig gråsvart fjærdrakt som gradvis går over til blålig stålgrå nedover brystet, samt en karakteristisk hvit halvmåne i tinningen over øyet. Buken er hvit og haledekkerne på undersiden og de ytre halefjærene har hvite tupper. Nebbet er sort og de nedre ekstremitetene gule. Hunnen er olivenfarget og har blek spettet bryst. Både hanner og hunner har et karakteristisk mønster av svarte striper under de hvite vingene, det samme mønsteret sees også hos skjellete troster. Rasen davisoni blir noe større enn nominatformen. Hannen er sortere og hunnen mørkere olivenfarget.
Arten trives i tykk undervegetasjon av tett fuktig eviggrønn løvskog og løvskog (inkludert Populus), barskog (spesielt Picea) og blandet barskog-eviggrønn skog; foretrekker skyggefulle dalskråninger, flomskogsmarker med fuktig bunn og nærhet til vann. I Japan hekker den i høyder på 700–1 800 moh, noen ganger opp til tregrensen. På passasje gjennom Thailand fra havnivå opp til 2 500 moh. I Kina følger migranter generelt fjellkjeder, med lite bruk av lavlandsområder. Om vinteren i fjellskog i Vietnam, men ofte i nærheten av menneskelige bosetninger og til og med i hager.[2]
Sibirtrosten forlater hekkeplassene fra tidlig september til midt i oktober. De fleste fuglene overvintrer i Sørøst-Asia, inkludert på Sumatra og Java, men sjelden på Borneo og Bali. Vårtrekket begynner sent i mars.[2]
Arten er i all hovedsak terrestrial, men den besøker også frukttrær av og til.[2] Arten er altetende og spiser en rekke insekter, meitemark og bær.[3]
Hekketiden varierer med utbredelsen. I Kina hekker fuglene i mai–juni, mens de i det sentrale Sibir hekker i juni–juli. Redet er en «kopp» av små kvister, ranker og bark, foret med mose, blader og myke rotstengler, bundet sammen med noe gjørme og typisk plassert cirka 1 m over bakken (sjelden høyere enn 4,5 m) og i en skjult posisjon i et lite tre eller en busk i underskogen.[2]
Inndeling[rediger | rediger kilde]
Inndelingen følger Birds of the World.[4] Norske navn følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[5][6]
- Passeriformes, spurvefugler
- Passeri, sangfugler
- Passerida
- Muscicapoidea
- Turdidae, trostefamilien (18 slekter, 173 arter)
- Geokichla (21 arter)
- G. sibirica, sibirtrost
- G. s. sibirica, nominatformen er utbredt fra det sentrale Sibir østover til Okhotskhavet. Overvintrer i Sørøst-Asia.
- G. s. davisoni, utbredt i Sakhalin, de sørlige Kurilene og Japan. Overvintrer i Sørøst-Asia.
- G. sibirica, sibirtrost
- Geokichla (21 arter)
- Turdidae, trostefamilien (18 slekter, 173 arter)
- Muscicapoidea
- Passerida
- Passeri, sangfugler
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Sibirtrost Geokichla sibirica (Pallas, 1776). Artsdatabanken. Hentet 2023-10-07
- ^ a b c d e Collar, N. (2020). Siberian Thrush (Geokichla sibirica), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.sibthr1.01
- ^ Sun, Cheng-He, Bin Liu, and Chang-Hu Lu. «Complete mitochondrial genome of the Siberian thrush, Geokichla sibirica sibirica (Aves, Turdidae).» Mitochondrial DNA Part B 4.1 (2019): 1150-1151. DOI: https://doi.org/10.1080/23802359.2019.1591195
- ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Thrushes and Allies (Turdidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.turdid1.01
- ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
- ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) sibirtrost i Global Biodiversity Information Facility
- (no) sibirtrost hos Artsdatabanken
- (sv) sibirtrost hos Dyntaxa
- (en) sibirtrost hos Fauna Europaea
- (en) sibirtrost hos ITIS
- (en) sibirtrost hos NCBI
- (en) Kategori:Geokichla sibirica – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Geokichla sibirica – detaljert informasjon på Wikispecies
