Raoul Magrin-Vernerey

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Raoul Magrin-Vernerey
Krigskorset.jpg
Magrin-Vernerey mottok Krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse
Født 7. feb. 1892
Budapest
Død 3. jun. 1964
Paris
Begravet Caveau des gouverneurs
Statsborger i Frankrike
Utmerkelse Æreslegionen, Croix de guerre 1939–1945, Croix de guerre 1914–1918, Croix de guerre des Théâtres d'opérations extérieures, Frigjøringsordenen, Military Cross, kommandørridder av Order of the British Empire, kommandør av Kroneordenen, Silver Star, storoffiser av av Alaouite-ordenen, Legion of Merit
Alma mater École spéciale militaire de Saint-Cyr

Raoul Magrin-Vernerey (født 7. februar 1892 i Budapest, død 3. juni 1964 i Val-de-Grâce), også kjent som Ralph Monclar, var en fransk general. Han tjenestegjorde i den franske hæren og i Fremmedlegionen og kjempet i første og andre verdenskrig og i Koreakrigen. For sin innsats under slaget om Narvik i 1940 ble han hedret med det norske Krigskorset.

Magrin-Vernerey forsøkte i sekstenårsalderen å verve seg til Fremmedlegionen, men ble avvist fordi han var for ung. Han begynte i 1912 ved École spéciale militaire de Saint-Cyr, der han var ferdig utdannet i 1914 med grad av fenrik. Under første verdenskrig ble tjenestegjorde han i det 60. infanteriregiment, ble skadet seks ganger, og steg i gradene til han ved krigens slutt var kaptein.

I mellomkrigstiden var Magrin-Vernerey stasjonert i Syria. I 1924 gikk han inn i Fremmedlegionen. Han ble forfremmet til major i 1928. I 1931 ble han overført til Marokko og senere til Fransk Indokina. I 1938 be han utnevnt til oberstløytnant.

I februar 1940 ble Magrin-Vernerey utnevnt til sjef for to bataljoner i Fremmedlegionen, senere kjent som Fremmedlegionens 13. halvbrigade. Denne styrken ble gjort til en del av det fransk-polske ekspedisjonskorps som i april 1940 ble sendt til Norge. For sin innsats i slaget om Narvik ble Magrin-Vernerey av Kongen i statsråd 20. mars 1942 tildelt det norske Krigskorset med sverd. Innstillingen omtalte Magrin-Vernerey som en «Meget anset chef i krig med en militær fortid full av heder. Utførte i spissen for 13de halvbrigade (marschbrigade) av fremmedlegionen med mesterskap og sikkerhet 2 landganger med vold like overfor en fiende som var alarmerende og årvåken.»[1]

Etter tilbaketrekningen til Frankrike gikk Magrin-Vernerey etter kort tid inn i De frie franske styrker. Sammen med 500 av sine menn tok han seg i juni 1940 til England via Jersey. I august samme år ble han med sin avdeling sendt til Vest-Afrika, der han først var stasjonert i Senegal, Sierra Leone og Kamerun, senere også i Gabon. Magrin-Vernerey ledet de frie franske styrker til seier over italienerne i Eritrea. Han ble utpekt til administrator for alawitterritoriet i Syria. Fra desember 1942 til november 1943 var Magrin-Vernerey sjef for de franske landstyrkene i Storbritannia. Deretter var han, til krigens slutt, nestkommanderende for styrkene i Levanten. Ved slutten av andre verdenskrig hadde han generalmajors grad.

For sin innsats på de frie franske styrkers side ble Magrin-Vernerey utnevnt til medlem av Frigjøringsordenen. Han var også innehaver av mange franske og utenlandske ordener og medaljer, blant annet storkors av Æreslegionen og St. Olavs Orden.

I 1946 ble Magrin-Vernerey utpekt til nestkommanderende i Algerie. I juni 1948 ble han, som inspektør for Fremmedlegionen, og deltok sammen med denne i kamper i Indokina. Under Koreakrigen meldte Magrin-Vernerey seg til tjeneste og hadde kommando over franske infanteristyrker som deltok der. Dette ble hans siste stridsdeltagelse.

Magrin-Vernerey døde i 1964 og ble begravet i krypten i Les Invalides i Paris.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Erik Gjems-Onstad (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Grøndahl og Dreyers Forlag, 1995, s. 43.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Edme des Vollerons: Le général Monclar: un condottiere du XXe siècle, Paris: Institut de Stratégie Comparée, 2000, ISBN 2717840095