Britisk India
| Indian Empire British Raj British India Britisk India | |||||
| Kronkoloni for Storbritannia | |||||
| |||||
|---|---|---|---|---|---|
| |||||
| Motto «Dieu et mon Droit» («Gud og min rett») | |||||
| Nasjonalsang God Save the King/Queen | |||||
 Britisk India i rødt, fyrstestatene i gult. | |||||
| Hovedstad | Calcutta (1858-1912) New Delhi (1912-1947) Shimla (sommer) | ||||
| Språk | Hindustani, urdu, engelsk | ||||
| Styreform | Monarki | ||||
| Keiser av India | |||||
| - 1858-1901 | Victoria | ||||
| - 1901-1910 | Edvard VII | ||||
| - 1910-1936 | Georg V | ||||
| - 1936 | Edvard VIII | ||||
| - 1936-1947 | Georg VI | ||||
| Generalguvernører og visekonger av India | |||||
| - 1858-1862 | Charles Canning | ||||
| - 1862-1863 | James Bruce | ||||
| - 1864-1869 | John Lawrence | ||||
| - 1869-1872 | Richard Bourke | ||||
| - 1872-1876 | Thomas Baring | ||||
| Lovgivende forsamling | Imperial Legislative Council | ||||
| Historie | |||||
| - Det indiske opprøret i 1857 | 1857 | ||||
| - Government of India Act | 2. august 1858[1] | ||||
| - Indian Independence Act | 15. august 1947 | ||||
| - Delingen av Britisk India | 15. august 1947[2] | ||||
| Areal | |||||
| - 1937 | 4 903 312 km² | ||||
| - 1947 | 4 226 734 km² | ||||
| Valuta | Rupi | ||||
| I dag en del av |  India Pakistan Bangladesh Burma Somaliland Singapore De forente arabiske emirater
| ||||
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
.svg)
Britisk India (engelsk: British India eller British Raj – av hindi rāj som betyr «styre»[3]) var Storbritannias kolonivelde på Det indiske subkontinent i årene 1858–1947. Dette omfattet det senere India, Pakistan og Bangladesh samt deler av Myanmar.
Geografi
[rediger | rediger kilde]Britisk India omfattet deler av det som i dag er India, Pakistan, Bangladesh og deler av Burma (Myanmar) i det som ble kalt Forindia[4]. Ceylon (Sri Lanka) var også britisk koloni, men ikke en del av Britisk India. Kongedømmene Nepal og Bhutan i nord var på papiret selvstendige stater etter å ha ført krig mot britene, men britene hadde sterk innvirkning på styringen og fredsavtalene.[5][6] Sikkim var et britisk protektorat hvor den formelle styringen var uavklart[7], mens Kashmir og Jammu var en vasallstat som ble styrt av en maharaja.[8]
En rekke andre områder var for kortere eller lengre tid styrt fra Britisk India, som Aden (1858–1937), Britisk Somaliland (1884–1898) og Singapore (1858–1867).
Britisk India var inndelt i provinser. Deler av subkontinentet besto ellers av vasallstater, kalt fyrstestater. Disse var ikke en del av Britisk India.[9][10]
Opprettelse
[rediger | rediger kilde]Forvaltningen av de britiske områdene på Det indiske subkontinent hadde tidligere blitt ivaretatt av Det britiske ostindiske kompani, men som følge av Det indiske opprøret i 1857, vedtok det britiske parlamentet den 2. august 1858 Government of India Act 1858 («Loven om styre av India av 1858») som endret styret av India gjennom å regulere ansvarsfordelingen på tre nivåer: styret fra London, sentralregjeringen i Calcutta og det regionale styret i de ulike områdene, og senere provinsene.[11] Endringen fikk virkning fra 1. november samme år.
Styringsendringen medførte at det ble opprettet en egen ministerpost i den britiske regjeringen som Secretary of State for India, der ministeren støttet seg til et råd bestående av 15 medlemmer. En forutsetning for medlemskap i rådet var at man hadde tjenestegjort i India i minst ti år, og at dette ikke lå mer enn ti år tilbake i tid.[11] I Calcutta fortsatte generalguvernøren som leder for den indiske regjeringen. Generalguvernøren var samtidig visekonge, monarkens representant overfor fyrstestatene.
Styre
[rediger | rediger kilde]Utover på 1800-tallet hadde kommunikasjonene, særlig jernbanen, blitt utbygget, og det ble opprettet flere universiteter. En del indere ble gjennom Indian Civil Services rekruttert til offentlige stillinger, men alle høyere stillinger og embeter var forbeholdt briter.[12] I forbindelse med opprettelsen av Britisk India, ble det lovet at også lokalbefolkningen skulle bli utnevnt til offentlige embeter etter «utdannelse, dyktighet og ubestikkelighet, uansett rase eller religion», men i praksis oppnådde inderne meget sjelden høyere embeter.[1] Dette skapte et stadig større press på de britiske myndighetene, da stadig flere indere fikk høyere utdannelse i Storbritannia med årene, og kravene om deltakelse i styret av landet ble sterkere.
Kongresspartiet
[rediger | rediger kilde]
I 1885 ble det fra disse miljøene tatt initiativ til å stifte Kongresspartiet, som imidlertid forsikret sin lojalitet til britene og konsentrerte seg om indre politiske og sosiale spørsmål.
En radikalisering fram til 1890-årene førte til en mer politisk radikal nasjonalistisk retning under ledelse av Bal Gangadhar Tilak, og i 1907 fremsatte kongresspartiet for første gang kravet om swaraj (selvstyre).[1]
Første verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Under første verdenskrig hadde India bidratt med mer enn en million mann til de britiske styrkene, og slik bidratt til den allierte seieren. Den britiske kolonihæren besto også hovedsakelig av indere.[1] Dette gav den indiske selvstyrebevegelsen ny støtte, kombinert med en økt industrialisering. Den nye industrien forlangte tollbeskyttelse, samtidig som den framvoksende nye arbeiderklassen organiserte seg. Kongresspartiets krav om selvstyre ble sterkere, og ble fra 1916 støttet av All India Muslim League, som hadde blitt stiftet i 1906 som en motvekt mot det overveiende hinduiske Kongresspartiet.
Gandhi
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Mohandas Gandhi
En reform av forfatningen i 1919 gav inderne et meget begrenset selvstyre, men opptøyer i Punjab tidligere på året og drapene på flere hundre indere under et demonstrasjonsmøte i Amritsar skapte en bitter stemning.
I 1925 ble Mohandas Gandhi valgt til ny leder av Kongresspartiet etter Subhas Chandra Bose etter en lengre ideologisk konflikt dem i mellom. Parallelt med kampanjene mot britene, sørget Gandhi for at Kongresspartiet organiserte et konstruktivt program; hans mål var å opprette en parallell økonomi slik at inderne kunne slippe å kjøpe britiske varer eller betale skatt til britene.
Særlig kjent er saltmarsjen i 1930. Gandhi ledet da titusener av indere som gikk til fots 400 kilometer fra Ahmadabad til stranda ved Dandi. Der bøyde Gandhi seg ned og plukket opp en håndfull salt. Dette var en direkte provokasjon mot britene som krevde inn en svært upopulær saltskatt.
Gandhi ble mange ganger arrestert av britene, men i 1931 ble han invitert til å forhandle med den britiske regjering i London. Der oppsøkte han britiske tekstilarbeidere for å forklare at den indiske frigjøringskampen ikke var rettet mot dem. Forhandlingene førte ikke til enighet, og Gandhi fortsatte sin kamp mot britene til uavhengigheten ble oppnådd i 1947.
I 1935 vedtok det britiske parlamentet en ny forfatning for India, Government of India Act 1935, som gav betydelig utvidet selvstyre. Forfatningen kom imidlertid bare til å tre i kraft i noen provinser, og ved valgene to år senere fikk Kongresspartiet flertall og dannet regjering i 8 av 11 provinser.
Andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Under andre verdenskrig ble India automatisk en part ved krigsutbruddet i 1939. Kongresspartiet trakk da sine medlemmer tilbake fra alt samarbeid med regjeringen, og startet en ulydighetskampanje mens japanerne nærmet seg Indias grenser. Det kom til alvorlige uroligheter, og et stort antall indiske nasjonalister, blant dem Gandhi og Jawaharlal Nehru, ble fengslet.
Det ble imidlertid ikke noe virkelig opprør, som japanerne hadde regnet med,[1] men noen indiske nasjonalister, under ledelse av Subhas Chandra Bose, samarbeidet med japanerne og opprettet en «regjering» i Singapore. Det ble organisert en hær kalt Indian National Army som kjempet sammen med japanske styrker mot de allierte, blant annet under slaget ved Imphal. Samtidig tjenestegjorde over to millioner indere som soldater på britisk side i krigen.[1]
Oppløsning og deling
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Delingen av Britisk India
Det politiske liv etter andre verdenskrig ble dominert av splittelsen mellom hinduer og muslimer, og spørsmålet om uavhengighet. Muslimene utgjorde rundt 25 % av befolkningen, og disse var redde for å bli satt til side av hinduene i et selvstendig, samlet India. Den muslimske liga, som ble ledet av Muhammad Ali Jinnah, ønsket at en egen stat, Pakistan, ble skilt ut. Denne skulle omfatte de provinsene hvor det var muslimsk flertall. Sikhene i Punjab fryktet imidlertid et islamsk herredømme der, og fyrstene så med uro på et uavhengig, demokratisk India. Den britiske visekongen lord Archibald Wavell forsøkte forgjeves å megle mellom hinduene og muslimene.
I februar 1947 ble Lord Mountbatten utnevnt til visekonge, og skulle sørge for britisk tilbaketrekning innen sommeren året etter. For å unngå borgerkrig fikk han både det britiske parlament og begge partene i India med på en umiddelbar opprettelse av to dominions: Den indiske union, med hinduisk majoritet, og Dominionen Pakistan, med majoritet av muslimer. Mountbatten ble utnevnt til generalguvernør i Den indiske union, og Jinnah til generalguvernør i Pakistan.
-
Fordeling i prosent av hinduer pr distrikt på et kart fra 1909 -
Fordeling i prosent av muslimer pr distrikt på et kart fra 1909
Tidslinje
[rediger | rediger kilde]
- 18. februar 1665: Portugal avstod Bombay til britene.
- 1690 Britene grunnla Calcutta.
- 12. august 1765: Det britiske ostindiske kompaniet tok over den politiske makten i Bengal.
- 20. oktober 1774: Alle områdene til Det britiske ostindiske kompani ble lagt under samme forvaltning.
- 29. mars 1858: Den siste stormogulen ble avsatt.
- 2. august 1858: Britisk India erstatter Det britiske ostindiske kompaniet som forvalter av de britiske interesser i India gjennom loven Act for the better government of India.
- 28. april 1876: Dronning Victoria av Storbritannia ble utropt til keiserinne av India.
- 15. august 1947: Britisk India og underliggende stater ble delt i to, India og Pakistan. I tillegg kom Burma og Ceylon (Sri Lanka)
- 22. juni 1948: Den britiske monarken proklamerte at tittelen keiser av India ble avskaffet fra og med 15. august 1947.
- 26. januar 1950: Det selvstendige Indias nye grunnlov ble iverksatt. Britisk India ble avskaffet. India ble en republikk og medlem i Det britiske samveldet.
- 26. mars 1971: Bangladesh ble egen stat skilt fra Pakistan.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e f India under den britiske krone Arkivert 2. januar 2011 hos Wayback Machine. Store norske leksikon
- ^ India selvstendighet Arkivert 29. juni 2011 hos Wayback Machine. Store norske leksikon
- ^ Oxford English Dictionary, 2. utgave, 1989: fra sanskrit: rāj: å styre, se også latin: rēx
- ^ «Forindia – Store norske leksikon». Besøkt 12. september 2016.
- ^ Nepal Encyclopædia Britannica. 2008.
- ^ Bhutan Encyclopædia Britannica
- ^ Sikkim Encyclopædia Britannica
- ^ The question of religion in Kashmir: Sovereignty, Legitimacy and Rights, c. 1846-1947[død lenke], Rai, Mridu (2000) Ph.D.-oppgave ved Columbia University.
- ^ John McLeod: The History of India, Geenwood Press, 2002, s.74: Sitat: «Much of the subcontinent, however, was not annexed to British India, and formed what was known as Indian India or the Indian states. These areas retained their own monarchs, under indirect British rule.»
- ^ The Imperial Gazetteer of India. The Indian Empire. Vol. IV. Administrative, New Edition, Oxford: Clarendon Press, 1909, s. 59. Sitat: «The States under British suzerainty are in 'India' but not in 'British India'.»
- ^ a b Moore, Robin J: «Imperial India, 1858-1914», i Porter, Andrew: Oxford History of the British Empire: The Nineteenth Century, Oxford og New York: Oxford University Press, 2002, sidene 422–446, ISBN 978-0-19-924678-6
- ^ Europeerne i India Arkivert 29. juni 2011 hos Wayback Machine. Store norske leksikon
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) British Raj – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
