Hopp til innhold

Pungmeis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pungmeis
Nomenklatur
Remiz pendulinus
(Linnaeus, 1758)
Populærnavn
pungmeis
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
FamiliePungmeisfamilien
SlektRemiz
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
BirdLife International (2019)[1]

Norsk rødliste:
(arten er ikke egnet for vurdering av Artsdatabanken)

NA — Ikke egnet
Stokke mfl. (2021-11-24)[2]

Økologi
Habitat: bredden av elver og innsjøer
Utbredelse: Eurasia, inkl. såvidt i Nordvest-Marokko og Nordøst-Egypt
  Hekkeområder
  Standfuglområder
  Trekkområder
  Overvintringsområder
Inndelt i

Pungmeis (Remiz pendulinus) er en spurvefugl i pungmeisfamilien (Remizidae), og én av fire arter i slekten Remiz. Arten består som fire taxa, hvorav nominatformen hekker i Sør-Skandinavia (Danmark og Sør-Sverige), men ikke regulært i Norge. Den har imidlertid besøkt landet flere ganger, og til og med hekket her, ved minst to anledninger.[2]

BirdLife International regner med en totalpopulasjon på cirka 1 400 000 voksne individer,[1] hvorav cirka 689 000 i Europa.[3]

Biologi

[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Pungmeis er en liten og relativt langhalet spurvefugl med konisk, spisst nebb og rett nebbrygg. Arten kjennetegnes av en mørk banditt-lignende ansiktsmaske mot et ellers ganske lyst hode. Pungmeis måler cirka 10–11 cm og veier normalt cirka 8–12,5 g.[4]

Hannen av den nominelle underarten har svart maske som dekker tøylene og øredekkerne, og som strekker seg smalt over basis av nebbet. Pannen har en smal kant med kastanjefarge over det svarte; kronen og nakken er lys grå, som blir hvitere over masken. Mantelen, ryggen og overvinge-dekkerne er kastanjefarget, men lysere og mer gulbrun mot overgumpen, mens overgumpdekkfjærene er mørkebrune. Flygefjærene er mørke, og tertialene har brede kanter med lys gulbrun farge (som danner et lyst panel). Stjerten er svartaktig med lys gulbrune kanter. Strupen og brystet er hvitlige, som går over i gulbrun på brystet og matt rustrød-brun på sidene. Sidene av brystet har ofte noen kastanjefargede flekker (mørke fjærbaser som blir synlige etter at de lyse spissene slites bort). Irisen er mørk brun; nebbet er mørk grått med lysere base og skjærekant; bena er mørk grå.[4]

Hunnen ligner på hannen, men har mindre intens farge. Kronen og nakken er mørkere grå, og masken er mindre omfattende over øredekkerne. Den er også smalere eller mangler ved basis av nebbet. Masken kan være mer flekkete med lys gulbrun nyanse. Det mørkere sentret av vingefjærene er mindre kontrasterende.[4]

Ungfuglene har ei relativt uanselig fjærdrakt, med hodet og oversiden i en matt lys gråbrun farge, som kontrasterer lite med den lys gulbrune undersiden. Strupen kan være hvitere, og en diffus lys øyering og supraloral stripe kan være synlig, sammen med lyse kanter på tertialfjærene i ny frisk fjærdrakt. Førsteårshanner kan ha en redusert maske og kan være vanskelige eller umulige å skille fra voksne hunner.[4]

Rasen R. menzbieri er lysere enn nominatformen, med nesten hvit overgump og mangler kastanjefarge over basis av nebbet. R. caspius-hannen har mesteparten av pannen kastanjefarget, noen ganger også det meste av kronen og nakken (men vanligvis noe lys grått på øvre nakke). Overgumpen og overgumpdekkfjærene er svært lyse, sistnevnte nesten hvite med mørke midtstriper. Vingefjærene har svært lyse kanter, og det er mer tydelige flekker på siden av brystet. Hunnen har vanligvis noen rustfargede flekker på kronen og pannen. Kastanjefargen på oversiden er vanligvis begrenset til nedre mantel, og hun er hvitere under enn den nominelle underarten. R. jaxarticus er litt mindre enn nominatformen, har slanke føtter og mindre nebb, og er også lysere. Mantelen er kanel-rustrød i stedet for kastanjefarget.[4]

  • Pungmeis
    Pungmeis
  • Voksen pungmeis
    Voksen pungmeis
  • Pungmeisen har baditt-maske
    Pungmeisen har baditt-maske

Habitat

[rediger | rediger kilde]

Arten foretrekker vegetasjonen rundt innsjøer og i elveområder som er sumpete, inkludert områder nær fiskeoppdrett og tidevannsmyrer. Foretrekker en god blanding av oppstående vegetasjon, inkludert takrør (Phragmites), dunkjevle (Typha), popler (Populus) og viere (Salix); mer lokalt også i kyst- og estuarine tamarisker (Tamarix). Hovedsakelig i lavlandet; det er rapportert at den bygger reir i popler og frukthager i åssider i Øst-Tyrkia og Nordvest-Iran, og i Øst-Østerrike hekker den opptil 650 moh. i enkelte større daler.[4]

Dietten

[rediger | rediger kilde]

Dietten består av små virvelløse dyr, hovedsakelig larver av små insekter, samt voksne stadier og egg; også frø. Små edderkopper (Araneae) er spesielt viktige næringskilder i takrørområder. Om høsten og vinteren er små frø, for eksempel fra selje og sivaks, ettertraktet, og på sensommeren blir melaktig plommelus (Hyalopterus pruni) rikelig i sivområder og utgjør da en spesielt viktig del av dietten. Fuglen hakker seg inn i hule takrørstengler (som gir ideelle overvintringssteder for mange små virvelløse dyr). Den søker mat blant bladverket på ytterste grener av popler og seljer; besøker seljeblomster om våren, muligens for insekter, men kan også spise nektar.[4]

Ofte holder den en seljekatt eller en dusk med sivaksfrø i foten mens den bryter opp frøene. På samme måte holdes larver nede og blir avkappet før de svelges. Vanligvis i par eller små familiegrupper, men om vinteren og våren kan det noen ganger være større samlinger på opptil 15 individer. På sensommeren kan ungfugler danne løse grupper på 20–30 individer, med 60 som en eksepsjonell samling. Sjeldent deltar den i blandede artsgrupper.[4]

Trekkene

[rediger | rediger kilde]

Nordlige populasjoner er regulære trekkfugler, mens de sørlige er mindre tilbøyelige til å bevege seg langt. De fleste flytter sørover eller sørvestover til vinterområder. Europeiske fugler overvintrer hovedsakelig i Sør- og Øst-Spania, Sør-Portugal, Vest-Frankrike og Italia, mens noen få når Middelhavskysten av Marokko. Noen overvintrer i Øst-Østerrike (ved innsjøen Neusiedl), og streiffugler dukker av og til opp i England. Mer bemerkelsesverdig er en betydelig vinterpopulasjon på opptil 500 individer i laguner langs Østersjøkysten i Latvia.[4]

Fugler fra Sør-Russland, Øst-Tyrkia og Nord-Iran overvintrer hovedsakelig fra Sør-Tyrkia og Irak til Sør- og Øst-Iran og videre til Balutsjistan (Vest-Pakistan). Ungfuglene forlater hekkeområdene først, med de fleste som drar fra midten av juli og utover, inkludert tilfeldig spredning både nordover og sørover eller vestover. Voksne flytter ut i første halvdel av august, med trekk gjennom Tyskland fra slutten av september til november. Overraskende store antall er registrert som flyvende sørover gjennom Israel, noe som tyder på et hittil ukjent vinterområde, muligens i Nildeltaet (selv om det er svært få registreringer for Egypt).[4]

Vårtrekket kan begynne så tidlig som i februar, med en topp i Sentral-Europa (for eksempel Sveits) i første uke av april, men bevegelsene fortsetter til midten av mai.[4]

Sangen

[rediger | rediger kilde]

Sangen er en tynn, høyfrekvent og noe gjennomtrengende «seeeoou», ikke ulik lyden av en uhindret port som knirker, og ligner på angstsangen til rødstrupe (Erithacus rubecula). Lyden varierer i tonehøyde og lengde avhengig av om fuglen er i flukt, leter etter mat eller tar vare på reiret. Sangen består av en rekke kvitrende fraser, ispedd kallnoter og enkelte innslag av etterligning av andre fuglearters sanger.[4]

Formeringen

[rediger | rediger kilde]

Arten har ekspandert mot nordvest i siste halvdel av 1900-tallet, og den er nå en etablert hekkefugl i Danmark og Sør-Sverige. Hekkefunn i Norge er gjort på på Jæren i Rogaland i 1990 og og på Lista i Vest-Agder i 1991.[5][6]

Hekkesesongen er i mai–juni i Sør-Sverige, sent i april til tidlig juli i Sentral-Tyskland, mai i Ukraina, april i Sør-Frankrike, men ikke før sent i juni i Vest-Russland; sivområdene i Øst-Østerrike (ved innsjøen Neusiedl) er ikke tilstrekkelig tilvokst før i midten av juni, når fuglene av denne arten ankommer for å starte hekking (etter muligens allerede å ha oppdratt et kull andre steder).[4] Noen par har to kull per sesong.[6]

Paringssystemet varierer, og kan være monogamt, men er ofte polygamt eller polyandrisk. Båndet mellom paret brytes ofte av hunnen etter at rugingen begynner. Bygging av reir tar 15–24 dager å fullføre, men andre eller tredje reir bygges på 6–7 dager. Fullført reir er en kuleformet (pungformet) pose laget av filtede plantefibre blandet med spindelvev og noen fjær, med en nedadgående inngangstube på siden; noen ganger blir en andre inngangstube innarbeidet. Reiret er suspendert i variabel høyde (vanligvis 3–4 meter) fra en gaffel i de ytterste kvistene på et tre eller en busk, eller mellom sivstengler, ofte over vann. Byggingen startes av hannen som et forsøk på å tiltrekke en hunn. Hunnen deltar når reirrammen er ferdig («kurvstadiet»). Etter paring overlater hannen ofte fullføringen av reiret til hunnen og begynner på et nytt reir for å tiltrekke en annen hunn, og så videre. Hannen kan til slutt ruge og oppdra ett av disse kullene alene, siden hunnen er like promiskuøs (kan pare seg med opptil seks hanner i én sesong).[4]

Kullet består av 2–7 egg (gjennomsnittlig fem). Ruging gjøres vanligvis av hunnen alene og varer i cirka 13–14 dager. Kyllingene mates vanligvis kun av hunnen, og de ligger i reiret i 18–26 dager (gjennomsnittlig 22 dager). I noen tilfeller (ofte med senere kull) ruger hannen eggene og oppdrar ungene alene. Ungene mates i ytterligere 14 dager før de blir selvstendige.[4]

  • Pungmeisreir
    Pungmeisreir
  • Pungmeisfamilie på reir
    Pungmeisfamilie på reir
  • Egg etter pungmeis
    Egg etter pungmeis

Systematikk

[rediger | rediger kilde]

Pungmeis hybridiserer ofte med sothodepungmeis (R. macronyx) ved de nordlige og sørvestlige breddene av Kaspihavet; hybrider i nord (ved munningen av elven Ural) kalles bostanjogli, og de i sør henholdsvis loudoni og altaicus; sistnevnte blir noen ganger behandlet som en gyldig rase.[4]

Pungmeis i Syria (og muligens det nordlige Israel) har usikker raseidentitet, og blir midlertidig plassert i rasen menzbieri. Andre foreslåtte raser er persimilis (Ereğli, Sør-Tyrkia), som her er synonymisert med menzbieri, castaneus (fra Astrakhan), blir inkludert i caspius, og barabensis (Baraba- og Kulunda-steppeområdene, i Tomsk-regionen i Vest-Sibir), behandles som et synonym for jaxarticus. Det kan tenkes at rasen caspius behandles bedre som en rase av sothodepungmeis (R. macronyx).[4]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen av familien følger Birds of the World.[7] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[8][9][10]

Treliste

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b BirdLife International. 2019. Remiz pendulinus. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T155249960A156122335. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T155249960A156122335.en. Accessed on 23 March 2025.
  2. ^ a b Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av pungmeis Remiz pendulinus for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. http://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/8638. Nedlastet 23.03.2025
  3. ^ BirdLife International. 2021. Remiz pendulinus (Europe assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2021: e.T155249960A199571653. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2021-3.RLTS.T155249960A199571653.en. Accessed on 24 March 2025.
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Madge, S. (2020). Eurasian Penduline-Tit (Remiz pendulinus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.euptit1.01
  5. ^ L. Svensson og P.J. Grant (1999). V. Ree, red. Gyldendals store fugleguide: Europas og middelhavsområdets fugler i felt. Gyldendal. s. 320–321. ISBN 82-05-25554-7. 
  6. ^ a b BirdLife International (2016). «Remiz pendulinus». The IUCN Red List of Threatened Species. doi:10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22736148A87436067.en. 
  7. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Penduline-Tits (Remizidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.remizi1.01
  8. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  9. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  10. ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pungmeis&oldid=25162772»