Privat straffesak

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Privat straffesak er noe som den fornærmede kan anlegge mot en gjerningsperson som har brutt et straffebud som beskytter private interesser. [1]

De fleste straffebud beskytter offentlige interesser. Men noen straffebud beskytter private interesser. Om straffebudet beskytter den ene eller andre interessen avgjøres av interesseteorien.

Private straffesaker i ulike land[rediger | rediger kilde]

Norge[rediger | rediger kilde]

Det finnes to typer private straffesaker, ubetingede private straffesaker og betingede subsidiære private straffesaker.[trenger referanse] De førstnevnte kan anlegges ubetinget av påtalemyndighet. De andre er betinget og subsidiær av påtalemyndigheten. Det betyr at sakene må være anmeldt og henlagt.

De straffebudene som hører inn under reglene om ubetingede private straffesaker kan benyttes umiddelbart. Fornærmede kan møte opp personlig i retten og anlegge saken muntlig. Alle prosesshandlinger kan foretas muntlig i retten. Retten har veiledningsplikt.

Rettshistorien om private straffesaker[rediger | rediger kilde]

I eldre tid hadde fornærmede og fornærmedes slektninger ansvaret for å innkalle til ting (rettssak). Slik var det både i Norge, Danmark, Sverige, Island, Frankrike og Tyskland og flere andre land.[2] Da var sammenkalling til ting i hovedsak en klage på at gjerningspersonen ikke allerede hadde gjort opp for seg.[3]

Frankrike og Tyskland hadde «allerede tidlig et fast offentlig anklageskap» som innkalte til ting dersom fornærmede eller dennes slektninger ikke anklaget gjerningspersonen.[4]

Det er først i moderne tid at fornærmedes rett til å påtale (stevne) gjerningspersonen til privat straffesak er blitt begrenset i de fleste land, unntatt i England og andre engelskspråklige land som bygger på Common law-systemet.[trenger referanse] I vestlige land hvor sedvaneretten er blitt forskjøvet til fordel for skrevne lover har lovgiverne gjennom straffeprosesslovene begrenset fornærmedes mulighet til privat straffesak. Men også domstolene i Norden har vært medvirkende til å begrense fornærmedes påtalerett ved at de har innført en lære om at bare den som er beskyttet av straffebudet som kan regnes som fornærmet i straffeprosessuell forstand,[trenger referanse] se interesseteorien.

Storbritannia[rediger | rediger kilde]

I Storbritannia er reglene for private straffesaker ulike for hvert konstituerende land.

England og Wales[rediger | rediger kilde]

I England og Wales har private straffesaker lange tradisjoner. I Englands tidlige historie hadde fornærmede, og deres familie, rett til å leie en privatpraktiserende advokat for å påtale lovbrudd mot den som ble anklaget for å ha skadet den fornærmede.[5] I det tidlige 18. århundre var privat påtale den store hovedregelen.[6] En grunn til dette var at påtale i straffesaker aldri var blitt ansett som en offentlig oppgave. Det engelske systemet var basert på prinsippene om individuell og lokal påtale, i hvilke rettighetene til den private borger sto i høysetet.[7][8] Unntaket fra denne normen var lovbrudd der den fornærmede var Kronen, og riksadvokaten førte saken på vegne av staten.

Det var ikke før Metropolitan Police ble grunnlagt i 1829 av Robert Peel at det offentlige, ved politiet, begynte å påta seg ansvaret for å bringe straffesaker for retten.[trenger referanse] I 1880 ble John Maule utnevnt til den første direktøren for offentlig påtale (Director of Public Prosecutions), underlagt indredepartementet (Home Office). Hans jurisdiksjon dekket kun avgjørelsen om hvorvidt det skulle reises tiltale, og kun for et svært begrenset antall vanskelige eller viktige saker. Når offentlig påtale først var godkjent, ble saken sendt over til Treasury Solicitor for iretteføring.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]