Påtalebegjæring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Påtalebegjæring er å kreve at et straffbart forhold påtales av det offentlige.[1] Påtalebegjæring fremsettes som hovedregel i en anmeldelse.

De fleste anmeldelser tolkes som en påtalebegjæring. Men det hender at anmeldelser blir tolket som at den ikke inneholder en påtalebegjæring (se Rt. 1974 s. 777). Da tolkes anmeldelsen bare som en begjæring om å etterforske saken og ikke som om at anmelderen begjærer om offentlig påtale.

Påtalebegjæring skal behandles av den påtalemyndighet som har kompetanse til å ta ut tiltale. [2] Dersom påtalebegjæringen etterkommes tas det ut tiltale og tiltalebeslutning sendes til retten. Dersom den ikke tas til følge henlegges saken.

Påtalebegjæring, eller begjæring om offentlig påtale, er en viktig prosessforutsetning for anleggelse av betingede subsidiære private straffesaker.[3]

Historie[rediger | rediger kilde]

Etter den gamle straffeloven fra 1902 var det et krav i straffebud som beskyttet en privat interesse, at fornærmede begjærte om offentlig påtale. Dette kravet ble fjernet i 2005 på grunn av problemene de vakte, som for eksempel når den offentlige påtalemyndighet hadde glemt å innhente fornærmedes samtykke til å straffeforfølge gjerningspersonen. [4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]