Påtalebegjæring
Påtalebegjæring er å kreve at et straffbart forhold påtales av det offentlige.[1] Påtalebegjæring fremsettes som hovedregel i en anmeldelse.
De fleste anmeldelser tolkes som en påtalebegjæring. Men det hender at anmeldelser blir tolket som at den ikke inneholder en påtalebegjæring (se Rt. 1974 s. 777). Da tolkes anmeldelsen bare som en begjæring om å etterforske saken og ikke som om at anmelderen begjærer om offentlig påtale.
Påtalebegjæring skal behandles av den påtalemyndighet som har kompetanse til å ta ut tiltale. [2] Dersom påtalebegjæringen etterkommes tas det ut tiltale og tiltalebeslutning sendes til retten. Dersom den ikke tas til følge henlegges saken.
Påtalebegjæring, eller begjæring om offentlig påtale, er en viktig prosessforutsetning for anleggelse av betingede subsidiære private straffesaker.[3]
Historie[rediger | rediger kilde]
Etter den gamle straffeloven fra 1902 var det et krav i straffebud som beskyttet en privat interesse, at fornærmede begjærte om offentlig påtale. Dette kravet ble fjernet i 2005 på grunn av problemene de vakte, som for eksempel når den offentlige påtalemyndighet hadde glemt å innhente fornærmedes samtykke til å straffeforfølge gjerningspersonen. [4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bjerke, Hans Kristian og Keiserud, Erik (1996). Straffeprosessloven. Med kommentarer (2. utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 969. ISBN 8251833728.
- Andenæs, Johs. (1994). Norsk straffeprosess Bind I. (2. utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 250-252. ISBN 8200218015.
- Andenæs, Johs. (2000). Norsk straffeprosess.Bind II. (3. utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 234-235. ISBN 8200454142.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Straffeprosessloven kap. 7 Se særlig § 64 til § 67 om kompetansen til å påtale.
- Påtaleinstruksen Se § 7-1 og § 17-1 om anmeldelse og henleggelse.
- Straffeprosessloven § 229 om påtalebegjæring fra ekstern myndighet.