Veiledningsplikt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Veiledningsplikt er plikten offentlige myndigheter har til å gi veiledning. Formålet med denne bestemmelsen i Forvaltningslovens § 11 er å gi parter og andre adgang til å ivareta sine interesser i bestemte saker på best mulig måte. Bestemmelsen er lovfestet og et supplement til normer om god forvaltningsskikk.

God forvaltningsskikk innebærer at forvaltningen skal være åpen og serviceinnstilt. Dette kan være å sette rimelige frister, nedtegne opplysninger som blir gitt muntlig eller skriftlig, innrette seg for å hjelpe publikum på en god måte, svare raskt og seriøst på henvendelser, gi grundig, rask og korrekt saksbehandling, og praktisere likebehandling.

Det er myndighetene som har en plikt til å veilede, mens innbyggerne har en rett til å motta informasjon. Denne plikten gjelder i de offentlige forvaltningsorganene og i domstolene.

For forvaltningen i Norge fremgår plikten av forvaltningsloven § 11. For domstolene (i Norge) fremgår plikten i sivile saker av tvisteloven § 11-5, og for private straffesaker av straffeprosessloven § 409 (1) 3.pkt og § 412 (2) 1.pkt.

Begrepet veiledningsplikt blir ikke brukt om den plikten andre enn offentlige myndigheter har til å gi veiledning i ulike sammenhenger. Viser som eksempel til den plikten produsenter har til å gi informasjon i en bruksanvisning om hvordan produktet skal brukes. Ordet veiledningsplikt brukes mest i offentlig rett, forvaltningsretten og i prosessretten.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]