Simonides fra Keos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Simonides fra Keos (gresk: Σιμωνίδης ὁ Κεῖος; født ca. 556, død ca. 469 f.Kr.) var en gresk lyrisk poet som var født i Ioulis på Kea. Han var sammen med Sapfo og Pindar inkludert i den kanoniske listen av ni lyriske poeter satt sammen av lærde i det hellenistiske Alexandria. Han er forteller og hovedperson i Mary Renaults historiske roman The Praise Singer.

Biografi[rediger | rediger kilde]

I sin ungdom lærte han poesi og musikk og komponerte paianere for festivalene til Apollon. Han fant lite rom for sine evner hjemme og reiste for å bo i Athen ved hoffet til Hipparkhos, beskytteren av litteratur. Etter mordet på Hipparkhos i 514 f.Kr. trakk Simonides seg tilbake til Thessalia hvor han ble beskyttet av scopadaiene og aleuadaiene, to kjente thessaliske familier.

Cicero (De oratore, ii. 86) forteller historien om slutten på hans forhold til scopadaiene. Hans beskytter Scopas irettesatte ham ved en bankett for å legge for mye vekt på Dioskuriene i en hymne som lovpriste Scopas seier i kappløp med stridsvogner. Scopas nektet å betale hele lønnen og sa til Simonides at han fikk søke Dioskuriene om resten. Kort tid etterpå ble Simonides fortalt at to unge menn ønsket å snakke med ham. Etter at han forlot bankettsalen, raste taket sammen og knuste Scopas og hans gjester [1]. Der ser ikke ut til å være tvil om at en katastrofe førte til at scopadaiene ble utslettet. Etter slaget ved Marathon returnerte Simonides til Athen, men dro snart til Sicilia på invitasjon fra Hiero I av Siracusa, hvor han tilbrakte resten av sitt liv ved hans hoff.

Hans rykte som lærer vises gjennom tradisjonen om at han introduserte forskjellen mellom lang og kort vokal (ε, η, ο, ω) som etterpå ble adoptert i det joniske alfabetet som ble allment brukt under arkontiden til Eukleides (403 f.Kr.) Han var også oppfinneren av et system av mnemoteknikk (Marcus Fabius Quintilian xi.2,n).

Han var så populær at han var en maktfaktor selv i den politiske verden. Det fortelles at han fikk Hiero og Thero til å gjenforenes kvelden før et slag mellom deres arméer. Han var intim venn av Themistokles og spartaneren Pausanias, og hans dikt om frigjøringskrigen mot Persia gav uten tvil en mektig impuls til den nasjonalistiske patriotismen.

Han kunne nesten kreve hva han ville for sine dikt. Senere forfattere, fra Aristofanes og fremover, anklaget ham for grådighet, antagelig ikke uten grunn. Hieros dronning spurte ham om det var bedre å være født rik eller som et geni. Han svarte «rik, for genier finnes alltid ved portene til de rike». Og da noen spurte ham om å skrive et rosende dikt med tilbud om evig takknemlighet, men ingen penger, svarte Simonides at han hadde to kister, en for takk, den andre for penger. Når han åpnet dem, var den første tom og ubrukelig, mens den siste var full.

Poesi[rediger | rediger kilde]

Av hans poesi har tre kort elegier, flere epigrammer og rundt 90 fragmenter av lyrisk og akkordisk poesi overlevd. Epigrammene som ble skrevet i det vanlige oppsettet til elegi, jonisk med en episk bakgrunn, var ment delvis for offentlige og delvis private monumenter.

Der er styrke og opphøydhet i elegiene med en enkelhet som er nesten statueaktig. De er fullstendig rytmiske og former for elegi uttrykkes. De om heltene ved Marathon og slaget ved Thermopylene er de som har fått mest ros.

Ὦ ξεῖν’, ἀγγέλλειν Λακεδαιμονίοις ὅτι τῇδε
κείμεθα, τοῖς κείνων ῥήμασι πειθόμενοι.
O xein', angellein Lakedaimoniois hoti têde
keimetha tois keinon rhémasi peithomenoi.

som kan oversettes som:

O fremmede, fortell spartanerne at her
ligger vi, lydige mot deres ord.

Thomas Bullfinch skrev at Simonides «var særdeles dyktig» i sjangeren elegi: «Hans genialitet var på grensen til det patetiske, og ingen kunne røre med en sannere effekt tonene i menneskelig sympati». [2]

I de private epigrammene er der mer fargerik og følelsesmessig varme, men få av dem hviler på bedre autoritet enn Gresk antologi. Et interessant og utvilsomt ekte epigram av disse er over Arkedike, datteren til Hippias peisistraden, som «til tross for at hennes far og bror og barn alle var prinser, ikke ble løftet opp i sjelens stolthet».

De lyriske fragmentene varierer mye i karakter og lengde. Ett av disse er fra et dikt om Artemisium som minnet de som falt ved Thermopylene, hvor han fikk seieren over Aiskhylos. Et annet er en ode til ære for Scopas, kommentert i Platons Protagoras. Resten er fra oder om seiere i leker, hymner til gudene, sørgesanger og annet.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]