Rassemblement national

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Rassemblement national
Rassemblement national
LandFrankrike Frankrike
LederMarine Le Pen
Grunnlagt5. oktober 1972
IdeologiNasjonalisme[1][2][3]
Nasjonalkonservatisme[4]
Proteksjonisme[5][6]
Høyrepopulisme[7][8][9]
Euroskeptisisme[10]
Sosialkonservatisme[11][12]
Anti-globalisering[5][13]
Politisk posisjonHøyre[14][15][16][17], radikale[18][19] til ekstreme høyre[20][21]
Representanter:
Nasjonalforsamlingen
7 / 577
(2017)
Senatet
1 / 348
(2014)
Europaparlamentet
20 / 74
(2019)

Rassemblement national (RN, «Nasjonal samling»), tidligere Front national (FN, «Nasjonal front») er et fransk konservativt [22][23][24][25], proteksjonistisk[26], nasjonalistisk[23][24][25], høyrepopulistisk politisk parti som ble dannet i 1972 under navnet Front national pour l'unité française («Nasjonal front for fransk enhet»). Partiet ble fram til 2011 ledet av Jean-Marie Le Pen, som også var partiets grunnlegger. Fra 2011 har hans datter Marine Le Pen vært partileder. En annen viktig person i partiet er Bruno Gollnisch. Partiet hevder å ha 60 000 medlemmer, og har særlig i Sør-Frankrike fått forholdsvis stor oppslutning i valg. Lokal- og EU-valget i mai 2014 gjorde Rassemblement national til Frankrikes største politiske parti, med ca. 25 % av stemmene.[27]

Partiet ønsker å bevare Frankrike i tråd med franske skikker og regler, og har et nasjonalt-konservativt kultur- og verdisyn. De er motstandere av innvandring, særlig fra muslimske land. De forfekter «nasjonal suverenitet» (alle lover til i et land skal vetas av egen lovforsamling, ikke av internasjonale organer) og er derfor også motstandere av fransk medlemskap i EU. De er for bevaring av arbeidsplasser i Frankrike og statsbidrag til viktige industrier. De er også tilhengere av dødsstraff, motstandere av likestilling av homoseksualitet som likestilt med hetroseksuelt samliv, og motsetter seg mange former for selvbestemt abort, noe som veier tungt for katolske velgere.

Ved det franske presidentvalget i 2002 ble Le Pen nummer to etter Jacques Chirac, og fikk rundt 18 % av franskmennenes stemmer.

Med Marine Le Pen i førersetet fra 2011 dreier partiet mot en økonomisk politikk som går inn for å nasjonalisere alle strategiske sektorer i økonomien som telekommunikasjon, energi og banker.[28] Marine tar kraftig avstand fra den tradisjonelle høyresiden med mindre statlig styring som Tea Party-bevegelsen i USA representerer, men vil derimot ha en sterk skattefinansiert velferdsstat.

Jean-Marie Le Pen uttalte i et TV 2-innslag i 1997 at Fremskrittspartiet og Rassemblement national har flere likhetstrekk. Carl I. Hagen avviste gjentatte ganger at dette var tilfelle.[29]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nordsieck, Wolfram (2017). «France». 
  2. ^ Jens Rydgren (2008). «France: The Front National, Ethnonationalism and Populism». Twenty-First Century Populism. Link.springer.com. s. 166–180. ISBN 978-1-349-28476-4. doi:10.1057/9780230592100_11. 
  3. ^ 'The nation state is back': Front National's Marine Le Pen rides on global mood. The Guardian. Author - Angelique Chrisafis. Published 18 September 2016. Retrieved 2 June 2017.
  4. ^ Christophe de Voogd (26 March 2015). «Chômage : comment l'État décourage le travail». Le Figaro. Besøkt 15 February 2017.  Sjekk datoverdier i |besøksdato=, |dato= (hjelp)
  5. ^ a b John Lichfield (26 May 2014). «European elections 2014: Marine Le Pen's Front National victory in France is based on anguish, rage and denial». The Independent. London. Besøkt 25 August 2014.  Sjekk datoverdier i |besøksdato=, |dato= (hjelp)
  6. ^ What does France’s National Front stand for? France 24. Published 28 May 2014. Retrieved 17 April 2017.
  7. ^ Høyresida i Frankrike gjør brakvalg - Dagbladet
  8. ^ Wilders and Le Pen Plan Right-Wing Populist Faction in EU Parliament - Spiegel
  9. ^ French far-right leader seeks to reintroduce death penalty after Charlie Hebdo attack
  10. ^ European far right hails Brexit vote. The Guardian. Author - Angelique Chrisafis. Published 24 June 2016. Retrieved 25 May 2017.
  11. ^ «Depuis 2011, le FN est devenu "protectionniste au sens large"». Liberation. 21 April 2014.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  12. ^ «Que va devenir le Front national?» (fransk). 10 May 2017. Besøkt 30 April 2018.  Sjekk datoverdier i |besøksdato=, |dato= (hjelp)
  13. ^ Zaslove, Andrej (1 July 2008). «Exclusion, Community, and a Populist Political Economy: The Radical Right as an Anti-Globalization Movement». 6. Comparative European Politics. s. 169–189. ISSN 1472-4790. doi:10.1057/palgrave.cep.6110126. Arkivert fra originalen 3 December 2015. Besøkt 1 December 2015.  Sjekk datoverdier i |arkivdato=, |besøksdato=, |dato= (hjelp)
  14. ^ «Victory for France's conservatives in local elections». Deutsche Welle. 30 March 2015. Besøkt 28 February 2017.  Sjekk datoverdier i |besøksdato=, |dato= (hjelp)
  15. ^ Erlanger, Steven; de Freytas-Tamura, Kimiko (17 December 2016). «E.U. Faces Its Next Big Test as France’s Election Looms». New York Times. Besøkt 28 February 2017.  Sjekk datoverdier i |besøksdato=, |dato= (hjelp)
  16. ^ Meichtry, Stacy; Bisserbe, Noemie (19 August 2015). «Le Pen Family Drama Splits France's Far Right National Front Party». Wall Street Journal. Besøkt 28 February 2017.  Sjekk datoverdier i |besøksdato=, |dato= (hjelp)
  17. ^ Taylor, Kyle (24 January 2017). «Europeans favoring right-wing populist parties are more positive on Putin». Pew Research Center. Besøkt 28 February 2017.  Sjekk datoverdier i |besøksdato=, |dato= (hjelp)
  18. ^ høyreradikalisme - Store norske leksikon
  19. ^ http://argumentnett.no/2014/05/drommen-om-eus-fall/
  20. ^ FN stopper kebab-sjapper og moskeer - NRK
  21. ^ Parties and Elections in Europe
  22. ^ http://www.english.rfi.fr/europe/20140527-analysis-why-did-front-national-win-election-france
  23. ^ a b Hauss, Charles (2010). Comparative Politics: Domestic Responses to Global Challenges. Cengage Learning. s. 116. ISBN 978-0-495-83321-5. 
  24. ^ a b Davies, Peter (2002). The National Front in France: Ideology, Discourse and Power. Routledge. s. 34–35. ISBN 978-0-203-00682-5. 
  25. ^ a b Zúquete, José Pedro (2007). Missionary politics in contemporary Europe. Syracuse University Press. s. 35. ISBN 978-0-8156-3149-1. 
  26. ^ http://www.cnbc.com/id/101152167
  27. ^ France: National Front win European elections - The Guardian.
  28. ^ Erik Aasheim (30. april 2011): Intervju med Marine Le Pen – DN Magasinet
  29. ^ Ole Nygaard (23. april 2002). «Hagen avviser Le Pen». Aftenposten. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]