Dyd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Personifiseringen av Dyd (Arete) i Efesos.

Dyd (norrønt dygð)[1] er en moralsk verdifull egenskap. En dyd er et positivt trekk eller kvalitet som er vurdert som moralsk godt og således er en personlige dyder verdsatt som grunnleggende goder. Det motsatte av dyd er last.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Dyd eller dygd har sin opprinnelse i norrøne dygð, et hunkjønnsord.[1] Det er beslektet med verbet å duge,[2] som innebærer betydningen «være god nok», «være brukbar», «være til virkelig nytte». Også begrepet dyktig er beslektet. På norsk har dyd også betydningen kjønnslig renhet, jomfrudom, som i utsagnet «å miste dyden». Dyd er på engelsk virtue som kommer fra gammelfranske vertu, igjen avledet fra latin virtutem (nominativ virtus), «moralsk styrke», «godhet», «mot», «tapperhet». Ordet er utviklet fra vir, fra urindoeuropeiske *wi-ro-, «menneske».[3] Viril, som har betydningen «potent» eller «kraftig», er også avledet fra samme ordbakgrunn.[4] Også på engelske har begrepet fått fra 1590-tallet, særlig hos kvinner, betydningen «kyskhet», «seksuell renhet».[3]

Historie[rediger | rediger kilde]

Oldtidens Egypt[rediger | rediger kilde]

For oldtidens egyptere personifiserte gudinnen Maat dydene sannhet og rettferdighet.[5]

I oldtidens egyptiske sivilisasjon representerte gudinnen Maat (også stavet Ma’at, Māt eller Mayet) konseptet for sannhet, balanse, orden, lov, moral (moralsk ansvarlig adferd) og rettferdighet. Maat var også personifisert som en gudinne som regulerte stjernene, sesongene, og handlingene til både mennesker og guder. Gudene la orden i universet fra kaos i skapelsens øyeblikk. Maats (ideologiske) motpart var Isfet, som symboliserte kaos, løgner og urettferdighet.[6][7]

Antikken[rediger | rediger kilde]

Platonisk dyd[rediger | rediger kilde]

De fire klassiske kardinaldydene er:[8]

  • Måtehold: σωφροσύνη (sōphrosynē)
  • Visdom (φρόνησις, fronēsis)
  • Mot (ἀνδρεία, andreia)
  • rettferdighet (δικαιοσύνη, dikaiosynē)

Denne oppregning er sporet til gresk filosofi og var listet av Platon i tillegg til fromhet: ὁσιότης (hosiotēs), med unntatt at visdom erstattet måtehold som dyd.[9] En del forskere[10] betrakter de overfor fire dydskombinasjonene som gjensidig reduserbar og derfor ikke kardinal.

Det er uklart om utallige dyder ble konstruert senere, og om Platon bidro med et forent syn på dyder.[11] I eksempelvis dialogene Protagoras og Menon hevder han at de adskilte dydene ikke kan eksistere uavhengig og gir som bevis kontradiksjonene om å handle med visdom, dog på en urettmessig måte; eller å handle med mot (sjelsstyrke), dog uten visdom.

Aristotelisk dyd[rediger | rediger kilde]

Aristoteles: den gyldne middelvei.

I sitt verk Den nikomakiske etikk definerer Aristoteles en dyd som et punkt mellom en mangel og et overmål av et karaktertrekket.[12] Punktet med størst dyd ligger ikke nøyaktig i midten, men ved den gyldne middelvei som tidvis er nærmere det ytterpunktet enn det andre. Imidlertid er en dydig handling ikke ganske enkelt «middelvei» (matematisk talt) mellom to ytterpunkter. Som Aristoteles sier i Den nikomakiske etikk, «ved riktige tider, om riktige ting, mot riktige folk, for det riktige mål, og på den riktige måte, er det det mellomliggende og den beste tilstand, og det er den rette dyd.»[13] Det handler ikke å dele forskjellen mellom to ytterpunkter. Eksempelvis er gavmildhet en dyd mellom de to ytterpunktene gjerrighet og utsvevende. Andre eksempler er mot mellom feighet og dumdristighet, og selvtillit mellom selvforakt og forfengelighet. I Aristoteles mening er dyd er dyktighet i det menneskelige.

Omtanke og dyd[rediger | rediger kilde]

Den romerske stoikeren Seneca den yngre uttalte at den perfekte omtanke er ikke å skille fra den perfekte dyd. Således vil en forsiktig person handle på samme vis som en dydig person. Den samme rasjonalitet ble uttrykt av Platon i dialogen Menon da han skrev at folk handler kun på måter som de oppfatter vil dem det maksimale gode. Det er mangel på visdom som resulterer i dårlige valg framfor gode. Visdom er derfor en sentral del av dyd. Platon innså at ettersom dyd var knyttet til visdom kunne det bli lært, en mulighet han tidligere så bort fra. Han la derfor til «korrekt tro» som et alternativ til kunnskap, og foreslo at kunnskap er kun korrekt om den hadde blitt gjennomtenkt.

Romerske dyder[rediger | rediger kilde]

Ordet dyd er på latin virtus og den guddommelige personifiseringen for dyden var Virtus, en kvinnelige eller kanskje mannlige guddom for maskulint mot, ære og militær styrke.[14][15] Det var en guddom for både soldater og borgere. Denne dyden var en av flere som romere av god karakter var forventet å bekrefte og formidle videre til neste generasjon som en del av Mos maiorum, forfedrenes skikk og tradisjoner, som definerte det romerske vesen. Romerne skilte mellom den private sfære og offentlig liv, og således var dyder også delt mellom de som var betraktet å tilhøre det private liv (som levd og lært av paterfamilias), og de som var forventet av rettskaffen romersk borger. De fleste romerske konsepter om dyder ble personifisert av rekke ulike guddommer.

Religiøse tradisjoner[rediger | rediger kilde]

Tre med de sju kristne kardinaldydene og deres underdydene i en tysk illustrasjon fra 1200-tallet.

Jødedommen[rediger | rediger kilde]

Å elske Gud og adlyde hans lover, i særdeleshet de ti bud, er sentralt til de jødiske begrepsoppfatninger av dyd. Visdom er personifisert i de første åtte kapitlene av Salomos ordspråk. Det er ikke den eneste kilden til dyd, men er framstilt som den første og beste skapelsen til Gud.[16]

En klassisk artikulasjon av den gylne regel er gitt av rabbiner Hillél den eldre fra 100-tallet e.Kr. Æret i den jødiske tradisjon som en stor lærd er han assosiert med utviklingen av Misjná og Talmud og som sådan en betydningsfull figur i jødisk historie. Da han ble bedt om et sammendrag av jødisk religion i de mest presise begreper, svarte han (etter sigende mens han sto på en fot): «Det som er forhatt for deg, ikke gjør det til din neste. Det er hele Tora. Resten er kommentarer; gå og lær!»[17]

Kristendommen[rediger | rediger kilde]

I kristendommen er de tre teologale dyder tro, håp og kjærlighet, en liste som kommer fra Paulus' første brev til korinterne:[18] νυνὶ δὲ μένει πίστις, ἐλπίς, ἀγάπη, τὰ τρία ταῦτα• μείζων δὲ τούτων ἡ ἀγάπη (pistis, tro; elpis, håp; agape, kjærlighet). Det samme kapittel beskriver kjærlighet som det største av de tre, og videre definerer kjærlighet som «tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.»[19] Den kristne dyd om kjærlighet er tidvis kalt for nestekjærlighet og andre ganger er det greske ordet agape benyttet for kontrastere Guds kjærlighet og menneskehetens kjærlighet fra andre former for kjærlighet som vennskap eller fysisk begjære.

Kristne lærde har hyppig lagt til det fjerde av de greske kardinaldydene (måtehold, visdom, mot og rettferdighet) til de teologale for å få sju dyder: disse sju er de som er beskrevet i den katolske kirkes katekisme, seksjonene 1803–1829.[20]

Det nye testamente nevner andre dyder, slik som «Åndens frukter», nevnt i Paulus' brev til galaterne: «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.»[21]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «dyd», Bokmålsordboka
  2. ^ «duge», Bokmålsordboka
  3. ^ a b «virtue (n.)», Online Etymology Dictonary
  4. ^ «virile (adj.)», Online Etymology Dictonary
  5. ^ Karenga, M. (2004): Maat, the moral ideal in ancient Egypt: A study in classical African ethics, Routledge
  6. ^ Cohn, Norman Rufus Colin (1993): Cosmos, Caos and the World to Come: The Ancient Roots of Apocalyptic Faith. ISBN 978-0-300-05598-6.
  7. ^ Assmann, Jan (2006): Religion and Cultural Memory: Ten Studies, oversatt til engelsk av Rodney Livingstone, Stanford University Press, ISBN 0-8047-4523-4
  8. ^ Cunningham, Stanley B. (2002): Review of Virtues and Vices and Other Essays in Moral Philosophy, Dialogue, 21 (01), s. 133-137
  9. ^ Den Uyl, D. J. (1991): «The virtue of prudence» (PDF) i: Lang, P.: Studies in Moral Philosophy, bind 5
  10. ^ Carr, D. (1988): «The cardinal virtues and Plato's moral psychologym» i: The Philosophical Quarterly, 38(151), s. 186-200
  11. ^ Vlastos, Gregory (mars 1972): «The Unity of the Virtues in the Protagoras» i: The Review of Metaphysics, 25 (3), s. 415-458
  12. ^ Aristoteles: «Nicomachean Ethics», Sparknotes.com
  13. ^ «Nicomachean Ethics». Home.wlu.edu. Oversatt til norsk for anledningen.
  14. ^ McDonnell, Myles (2006): Roman Manliness: "Virtus" and the Roman Republic, Cambridge University Press, s. 212
  15. ^ «Virtus», Roman Myth Index
  16. ^ Nettbibelen: Salomos ordspråk 8:12-31
  17. ^ Talmud, avhandling Shabbat 31a. Se også gjensidighetens etikk, eller Den gyldne regel.
  18. ^ Nettbibelen: Paulus’ første brev til korinterne 13:13
  19. ^ Nettbibelen: Paulus’ første brev til korinterne 13:4
  20. ^ «Den katolske kirkes katekisme», Katolsk.no
  21. ^ Nettbibelen: Paulus’ brev til galaterne 5:22-23

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Newton, John (2000): Complete Conduct Principles for the 21st Century, ISBN 0967370574.
  • Hein, David (August 2013): «Christianity and Honor» i: The Living Church, s. 8–10.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]