Musepest

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Musepest
ICD-10-kodeA98.5
ICPC-2A77
MeSHD006480

Musepest (også kjent som nephropathia epidemica, epidemisk nefropati) er en zoonose forårsaket av puumalavirus. Sykdommen smitter over fra gnagere, særlig klatremus, til mennesker.[1] Sykdommen er en relativt mild form for viral hemoragisk feber som også affiserer nyrene, og inngår i en større gruppe sykdommer som forårsakes av hantavirus.[2]

Epidemiologi[rediger | rediger kilde]

Musepest er mest utbredt i Norden og i Øst-Europa, men forekommer i hele Europa unntatt land rundt Middelhavet. De fleste tilfellene i Nord-Europa forekommer i september–mai, og den årlige insidensen henger ofte sammen med smågnagerbestanden. Sykdommen er derfor vanligst i såkalte gnagerår, med sykdomstopper omtrent hvert 3–4 år i Nord-Europa.[3][4]

De aller fleste sykdomstilfellene påvises i Finland, deretter følger Sverige og Norge. I Finland har omtrent 5 % av befolkningen antistoffer mot puumalavirus i blodet, som tyder på en gjennomgått infeksjon en gang i løpet av livet.[4]

I Norge, og i de fleste europeiske land forøvrig,[4] har musepest vært en nominativt meldepliktig sykdom (gruppe A) i Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS) siden 1981, og det foreligger derfor god statistikk over antall bekreftede sykdomstilfeller i Norge siden da. Sykdommen har en årlig insidens på rundt 10–80 tilfeller med bekreftede sykdsomstilfeller i Norge.[1] Det høyeste antallet tilfeller som er meldt i Norge så langt var 227 sykdomstilfeller i 1998.[3] I Norge er sykdommen klart sesongbetinget, og de fleste rapporterte tilfellene forekommer på vinterhalvåret, spesielt november og desember, da smittedyrene går inn i boliger og hytter.[4]

Smittemåte[rediger | rediger kilde]

Klatremus er smittereservoar for viruset i store deler av Norge.

I Sør-Norge er det klatremus som fungerer som smittereservoar, mens det i Nord-Norge sannsynligvis er rødmus som fører smitten. Smittemåten er ikke fullstendig kartlagt, men man regner med at hoveddelen av tilfellene skjer gjennom innånding av aerosoler med virus fra tørket avføring, eller via forurenset drikkevann.[1] Viruset er relativt stabilt og forblir viabelt i over 10 døgn ved romtemperatur, og enda lenger ved kaldere temperaturer.[4] Viruset smitter ikke mellom mennesker, og har en inkubasjonstid på 3–6 uker.[5]

Symptomer og diagnostikk[rediger | rediger kilde]

Sykdommen har vanligvis to faser. Den akutte fasen utarter som en influensalignende sykdom. Typiske symptomer i akuttfasen er feber, hodepine, myalgi (muskelsmerter), tørste, nedsatt matlyst, kvalme og brekninger.[1] Omtrent 20–30 % får forbigående synsforstyrrelser, oftest nærsynthet, som er nærmest patognomonisk for sykdommen.[4]

Etter dag 3–4 vil over halvparten utvikle tegn på akutt nyresvikt, ofte først i form av liten eller ingen urinproduksjon (oligouri, anuri), deretter økende urinproduksjon (polyuri). Kun et fåtall (ca. 5 % av dem som behandles i sykehus) blir dialysetrengende, og nyresvikten er som regel reversibel.[4] Man får da typisk ømhet i nyrelosjene som kan utarte som ryggsmerter, samt lite urinproduksjon (oligouri), samt proteiner og blod i urinen (proteinuri og hematuri). I noen tilfeller kan sykdommen gi alvorlig sykdom som meningitt eller encefalitt, og noen ganger også lungesykdom og lettgradig hepatitt.[1]

C-reaktivt protein øker tidlig i sykdomsforløpet, og man får typisk en reduksjon i antallet trombocytter (trombocytopeni).[3] Senere i sykdomsforløpet utvikler man også biokjemiske tegn på nyreaffeksjon, med påvisning av proteiner og blod på urinstiks, samt stigende kreatinin i blodet. Man kan teste for spesifikke antistoffer mot puumalavirus, og det finnes en hurtigtest som påviser IgM-antistoff som tegn på en akutt infeksjon av viruset. Forøvrig utføres det i Norge enzymimmunoassay som kan påvise både IgM- og IgG-antistoffer i blodet.[6]

Behandling[rediger | rediger kilde]

Behandlingen er i første rekke støttende og ikke kurativ. Det finnes ingen spesifikk terapi som går direkte på viruset per dags dato (2015), og heller ingen godkjente vaksiner mot puumalavirus. Behandlingsstrategien baserer seg derfor i stor grad på å forebygge smitte ved å unngå kontakt med avføring fra gnagere heller enn andre spesifikke tiltak mot selve sykdommen.[4]

Prognose[rediger | rediger kilde]

Prognosen ved musepest er generelt sett god, spesielt sammenlignet med andre hantavirussykdommer. De fleste av dem som utvikler tegn på akutt nyresvikt gjenvinner nyrefunksjonen etter at sykdommen går over, men det har vært rapportert om tilfeller der man har fått kronisk redusert nyrefunksjon i ettertid av sykdommen.[7] Sykdommen har lav mortalitet, og i Norge er det kun meldt om ett dødsfall som muligens skyldes musepest.[3] Gjennomgått infeksjon gir livslang immunitet.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Hans Blystad (9. juli 2014). «Nephropathia epidemica - veileder for helsepersonell». Smittevernveilederen. Folkehelseinstituttet. Besøkt 27. august 2015. 
  2. ^ Brian Hjelle (5. mars 2015). «Epidemiology and diagnosis of hantavirus infections». UpToDate (engelsk). Besøkt 27. august 2015. 
  3. ^ a b c d Terje Johannessen (18. mai 2015). «Nephropathia epidemica». Norsk Elektronisk Legehåndbok. Besøkt 27. august 2015. (abonnement kreves). 
  4. ^ a b c d e f g h Heyman, Paul; Vaheri, Antti; Lundkvist, Åke; Avsic-Zupanc, Tatjana (mars 2009). «Hantavirus Infections in Europe: From Virus Carriers to a Major Public-health Problem». Expert Rev Anti Infect Ther. (engelsk). 7 (2): 205–17. PMID 19254169. Besøkt 14. september 2015. 
  5. ^ «Nephropathia epidemica». Legevakthåndboken. september 2012. Besøkt 27. august 2015. [død lenke]
  6. ^ «Puumulavirus antistoff». Laboratoriehåndbok. Nordlandssykehuset. 10. november 2014. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 28. august 2015. 
  7. ^ Jukka Mustonen (16. januar 2015). «Renal Involvement with hantavirus infection (hemorrhagic fever with renal syndrome)». UpToDate (engelsk). Besøkt 27. august 2015.