Dialyse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Dialyse en metode for å fjerne avfallsstoffer som f.eks. urea og vann fra blodet når nyrene ikke er i stand til dette.

Pasient gjennomgår dialyse

Typer dialyse[rediger | rediger kilde]

Skjematisk fremstilling av hemodialyse

Man har to hovedtyper av dialyse, hemodialyse og peritoneal dialyse. Disse har igjen mange undertyper.

  • I hemodialyse ledes pasientens blod gjennom en slange til en dialysemaskin med et filter som filtrerer bort avfallstoffene fra blodet. Det rensede blodet føres så tilbake til kroppen.
  • I peritoneal dialyse blir en løsning av glukose ledet gjennom et kateter inn i peritoneum (bukhulen). Løsningen ligger der en stund for å absorbere avfallsstoffer, og blir deretter tømt ut igjen gjennom kateteret.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Når pasienter trenger dialysebehandling, er det på grunn av at deres egne nyrer ikke klarer å fjerne avfallsstoffene som kroppen produserer og å regulere kroppens væskemengde. En dialysebehandling varierer i omfang etter hvor nedsatt funksjon det er i nyrene. Men en typisk dialyse behandling varer i 2–4 timer, og man trenger gjerne flere behandlinger i uken.

Hemodialyse[rediger | rediger kilde]

Maskin for hemodialyse

Ved hemodialyse blir pasienten koblet til en «kunstig nyre» / dialysemaskin slik at blod går fra en blodåre, gjennom slanger, pumper og filtre i hemolysemaskinen, før det går tilbake i en blodåre. Dialysemaskinen fungerer som et filter som fjerner avfallstoffene som bygger seg opp i kroppen og regulerer sammensetningen av blodet som sendes tilbake i pasienten.

Dialyse utføres på små spesialavdelinger på sykehus. Enkelte steder med lang vei til sykehus er det opprettet dialysestasjoner der denne behandlingen kan gis, men dette krever betydelig opplæring av de som gir behandlingen.

I hemodialyse blir blodet fra pasienten ført gjennom et filter i en dialysemaskin, hvor det blir renset for avfallsstoffer og trukket for overskudd av vann.

Behandlingen gis som regel 3 ganger i uken på et dialysesenter, hver behandling på vanligvis 4 timer. For å gjennomføre dette må det etableres en god, velfungerende blodtilgang, enten i form av en arteriovenøs fistel (AV-fistel) eller et sentralvenøst kateter.

AV-fistel er en sammenkobling av en arterie og en vene, blodårer som leder blod henholdsvis fra og til hjertet. Den anlegges på over- eller underarmen, og inngrepet gjøres som dagkirurgi. Venen vil pga. økt gjennomstrømning vokse og bli større, og den er vanligvis klar for bruk etter ca. 2-3 måneder. Ved behandling anlegges da to nåler i venen som kobles til dialysemaskinen.

Der det ikke er mulig å anlegge AV-fistel (for eksempel på grunn av hjertesykdom), kan man i stedet bruke et sentralvenøst kateter som anlegges under huden i brystveggen. Kateteret kan tas i bruk straks etter anleggelse, men det kan gi noe økt risiko for infeksjoner samt skade og forsnevringer av blodårene.

De fleste tolererer hemodialysebehandlingen godt. Man kan dog av og til få forbigående bivirkninger, som for eksempel lavt blodtrykk, kvalme, svimmelhet og leggkramper.

Enkelte dialysesentre kan også tilby hemodialysebehandling i hjemmet. Pasienten er da, etter opplæring, selv ansvarlig for behandlingen. Moderne hjemmedialysemaskiner er mindre og enklere i oppsett, men de er ikke så effektive som sykehusapparatene. Man må derfor kompensere dette med å ha hyppigere behandlinger, for eksempel 3 timer 5-7 ganger i uken. Hvilket utstyr som velges vil variere etter dialysesenterets tidligere erfaringer og praktiske forhold.

Peritonealdialyse[rediger | rediger kilde]

Ved peritonealdialyse har pasienten en kobling som kan sette væske inn i buken. Da vil avfallsstoffer og vann passere gjennom bukhinnen. Når væsken tømmes ut av buken fjernes avfallsstoffer og vann. Denne prosedyren er mye enklere enn hemodialyse. Det er mange pasienter som kan utføre dette på seg selv hjemme.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]