Mohammed Daddach
| Mohammed Daddach | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1957 Guelta Zemmur | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, menneskerettsaktivist | ||
| Nasjonalitet | Saharawi | ||
| Utmerkelser | Professor Thorolf Raftos Minnepris (2002) | ||
Sidi Mohammed Daddach (سيدي محمد دداش) (født 1957 i Guelta Zemmur) er en sahrawisk politisk aktivist og tidligere fengslet opposisjonell som kjemper for et fritt Vest-Sahara. Han har blitt kalt for "Nord-Afrikas Mandela".
I 1973 ble Daddach med i Front Polisario, den saharawiske motstandsbevegelsen. I begynnelsen av 1976 forsøkte Daddach å flykte til Tindouf, Algerie. I nærheten av Amgala ble jeepen hans stanset av marokkanske soldater. Daddach ble arrestert og satt i fengsel i 2 år. Han ble senere tvangsrekruttert til den marokkanske hæren.
I august 1979 ble Daddach nok en gang arrestert, men denne gangen ble han også alvorlig skadd i sitt forsøk på å desertere fra hæren. For dette ble han dømt til døden for høyforræderi i april 1980.[1] Sidi Mohamed Daddach er den saharawiske menneskerettighetsaktivisten som har sittet lengst i marokkanske fengsler, til sammen 24 år. Han ble først dømt til døden, men etter 14 år ble dommen omgjort til livstid. Daddach søkte aldri om benådning i løpet av sin tid i fengselet. Han ville ikke løslates så lenge det satt andre politiske fanger i fengsel. Han kjempet også for at skjebnen til "forsvunne" fanger skulle bli kjent. 7. november 2001 ble Daddach løslatt etter press fra menneskerettighetsorganisasjoner og aktivister i Vest-Sahara og over hele verden. Han ble løslat ved kongelig amnesty av den marokkanske kongen Mohammed 4. av Marokko som anså det som et resultat av hans "affection for the sons of the sahara"
Etter løslatelsen i 2001 har Daddach fortsatt sin kamp for frigjøring av det okkuperte Vest-Sahara. I november 2002 mottok han den Bergen-baserte Raftoprisen for menneskerettigheter. I sin begrunnelse, uttalte Raftostiftelsen:
Daddach serves as a symbol for his people’s history of suffering and their fight for independence. Daddach is a moderate voice that can build bridges for the future. Despite having spent more than half his life as a prisoner of conscience, Daddach has never given up the fight for people’s basic rights and for human dignity.[1]
Daddach har i blitt et stadig større symbol på den sivile befolkningens ikke-voldelige kamp for menneskerettigheter, bevegelsesfrihet, ytringsfrihet og retten til selvbestemmelse.
Da han kom til Norge for å motta prisen, møtte han statsminister Bondevik, Utenrikskomiteen på Stortinget, representanter for Utenriksdepartementet, norsk presse og organisasjonsliv.
I Bergen fikk han også møtt sin mor for første gang på 27 år. Hun hadde bodd i flyktningleirene i Algerie siden Vest-Sahara ble okkupert i 1975. Derfra hadde hun vært aktiv i kampanjene for å få løslatt Daddach fra fengselet. Gjenforeningen ble lagt merke til og rost av FNs generalsekretær, og fikk bred dekning i norske og utenlandske medier.
Marokkanske myndigheter fratok Daddach passet i 2003, da han stod på Casablanca flyplass, på vei til FNs menneskerettighetskommisjon i Genève. Daddach skulle, sammen med 12 andre aktivister, legge fram dokumentasjon om overgrep i de okkuperte områdene. Etter dette forsøkte Daddach å få tilbakelevert passet, uten hell.
November 2006, skulle Raftostiftelsen feire sitt 20-årsjubileum, og Daddach ble invitert til å delta. Marokkanske myndigheter nektet imidlertid å gi ham passet tilbake.
Samme måned sendte 31 norske organisasjoner en appell til den marokkanske innenriksministeren, med krav om at passet skulle returneres.[2] Kampanjen var vellykket, og Daddach var igjen i stand til å reise utenlands. Det første han gjorde var å reise til leirene i Algerie der han møtte sin mor.
I februar 2007 kom Daddach til Norge for annen gang. På besøket holdt han flere foredrag, og hadde møte blant annet med utviklingsminister Erik Solheim og representanter fra norsk UD og Stortinget.
I 2009 mottok han Human Rights Award of the Badajoz Bar Association for hans forsvar av menneskerettighetene.
29. april 2013, var Daddach en av 9 saharawier som ble skadet under demonstrasjonene i El Aaiún.