Mikael Megas Komnenos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mikael Megas Komnenos
Michael of Trebizont.JPG
Født1285 (juliansk)
Død1355 (juliansk)
Konstantinopel
Ektefelle Acropolitissa
Far Johannes II Megas Komnenos
Mor Eudokia Palaiologina
Søsken Alexios II Megas Komnenos
Barn Johannes III Megas Komnenos
Beskjeftigelse Monark
Nasjonalitet Trapezunt-riket, Østromerriket

Trapezunt-riket (Trebizond) og nabostatene rundt år 1300

Mikael Megas Komnenos (gresk: Μιχαήλ Μέγας Κομνηνός), født ca. 1288, død etter 1355, var keiser i Trapezunt-riket (Trebizond) i en dag, 30. juli 1341, og fra 3. mai 1344 til 13. desember 1349. Han var en yngre sønn av keiser Johannes II Megas Komnenos og hans kone Eudokia Palaiologina. Eudokia var søster til keiser Andronikos II Palaiologos i Konstantinopel

Trapezunt-riket ble grunnlagt i 1204 i kjølvannet av at korsfarerne i Det fjerde korstog okkuperte Konstantinopel. En gren av den bysantinske keiserfamilien som etter hvert kalte seg «Megas Komnenos» flyktet til Georgia og med deres hjelp etablerte de sitt keiserrike på sydkysten av Svartehavet. Andre i keiserfamilien opprettet på omtrent samme tid Keiserriket Nikea som også hevdet å være den rette arvtakeren til Østromerriket.

Første regjering[rediger | rediger kilde]

Basert på opplysninger i historieverket til den samtidige Nikeforos Gregoras var Mikael født rundt 1288 (han var 56 år i 1344).[1] Moren Eudokia tok ham med til Konstantinopel rundt 1297, etter at faren, keiser Johannes II var død og hans eldre bror Alexios II Megas Komnenos var innsatt som keiser. Noen år senere returnerte Eudokia til Trapezunt, mens Mikael ble igjen i Konstantinopel.[2]

Det er sparsomt med opplysninger om Mikael de neste tiårene. Sannsynligvis var han i Konstantinopel under tilsyn av sin onkel, keiser Andronikos II. Han var iallfall ikke sendt i kloster, for det er godtgjort at han giftet seg med datteren til aristokraten Konstantin Acropolites og fikk en sønn med henne, den senere Trapezunt-keiser Johannes III Megas Komnenos.[3] Perioden 1321-1328 var preget av borgerkrig mellom Andronikos II og hans barnebarn Andronikos III Palaiologos. Det er ikke kjent hvilken side Mikael støttet i denne striden, om han i det hele tatt engasjerte seg. Etter hvert kom Alexios’ sønn Basileios Megas Komnenos (Mikaels nevø) og hans to sønner som flyktninger til Konstantinopel, men det er ikke kjent om Mikael hadde kontakt med dem eller hjalp dem på noe vis.

I 1341 foreligger det opplysninger om Mikael igjen da en delegasjon fra «Scholarioi»-militsen i Trapezunt under ledelse av Niketas Scholares og Gregorios Meitzomates. Basileios Megas Komnenos, som hadde vært keiser fra 1332 til 1340, var nå død (sannsynligvis forgiftet av sin kone Irene Palaiologina. Irene regjerte nå alene som keiserinne, og Scholarioi-delegasjonen ønsket at Mikael skulle bli med til Trapezunt for å gifte seg med Irene, enken etter Basileios, og bli keiser.[4]

Mikael seilte med tre skip til til Trapezunt, men da han ankom den 30. juli 1341 fikk han beskjed om at Irene var blitt fjernet og at Mikaels egen niese (Basileios’ søster) Anna Anachoutlou hadde latt seg utrope til keiserinne. Som legitim mannlig etterkommer i herskerdynastiet fikk han støtte blant deler av aristokratiet og folket, og han ble eskortert inn i keiserpalasset. Samme natt gikk imidlertid Annas støttespillere til aksjon mot Mikael. De ønsket ikke å få en sterk mannlig monark på tronen, men ville heller ha en kvinne som de lettere kunne styre. Hennes vaktstyrke som var rekruttert fra Laz-folket arresterte Mikael og sendte ham først til Oinaion og senere til Limnia hvor han ble holdt i fangenskap hos den mektige «megas doux» Johannes evnukken av Limnia.[4]

I september 1342 ble Mikaels sønn Johannes III utropt til keiser etter et kupp, mens Mikael ble sittende i fengsel. Johannes III viste seg å være udugelig som keiser, og han mistet raskt støtten. Niketas Scholares dro med sine tropper til Limnia hvor Johannes evnukken nylig var blitt drept, og han løslot Mikael fra fengslet. Tilbake i Trapezunt ble Johannes III avsatt og sendt til St. Sabas-klosteret under bevoktning, mens Mikael ble kronet til keiser 3. mai 1344. En rekke av Johannes III’s støttespillere ble henrettet.[5]

Keisertiden[rediger | rediger kilde]

Mikael utnevnte Niketas til «megas doux» (den høyeste administrative stillingen i riket) og ble tvunget til å undertegne et dokument som ga Niketas og hans ministre den reelle makten i riket. Han ble også pålagt å søke råd hos ministrene i alle offisielle handlinger. Dette konstitusjonelle eksperimentet ble av kort varighet fordi folket i Trapezunt ønsket en keiser med myndighet og reiste seg i en oppstand mot Scholarioi-oligarkene. Mikael utnyttet situasjonen og fikk arrestert Niketas i 1345. Han fikk også sendt sin sønn Johannes III først til Konstantinopel, deretter til Adrianopel (nåværende Edirne) i Trakia hvor han ble holdt fanget for ikke å bli en samlingsfigur for opposisjonen.[6]

I den ustabile situasjonen som oppsto ble Trapezunt angrepet av Oghuz-tyrkere i 1346, og de okkuperte byene Hagios Andreas og Oinaion (Ünye). I 1347 kom svartedauden til området og pesten raste i syv måneder. Hvor hardt pesten rammet Trapezunt er uklart. Blant de samtidige historikerne har Andrew Libadenos ikke nevnt noe om epidemien, mens Mikael Panaretos beskriver hvordan pesten «rev bort barn, ektemenn, hustruer, brødre, søstre, mødre og slektninger».[7]

Trapezunt-riket var også i konflikt med handelsmenn fra Genova. I 1348 okkuperte genoveserne byen Kerasous (nåværende Giresun) som var rikets nest største by, som hevn for en massakre på genovesere som trapezuntere hadde gjennomført noen år tidligere. I mai 1349 kom genovesere fra Caffa (nå Feodosija) på Krim og angrep den lille flåtestyrken som Trapezunt hadde. Skipene ble ødelagt, men innbyggerne i Trapezunt hevnet seg ved å drepe vestlige handelsmenn i hovedstaden. Det ble etter hvert oppnådd fred med genoveserne, og i bytte for Kerasous fikk de kontrollen over festningen Leonkastron. Trapezunts handelsinntekter ble svekket etter dette fordi genoveserne fikk langt bedre adgang til handelsrutene over Svartehavet.[8]

Nå var Mikael tydelig helt ute av stand til å styre det smuldrende keiserriket. Han ble avsatt den 13. desember 1349 av megas doux Niketas Scholares som han hadde vært nødt til å sette fri fra fengslet. Som ny keiser valgte Niketas og hans tilhengere Mikaels nevø Johannes, sønn av Basileios Megas Komnenos, som var blitt sendt til Trapezunt fra Konstantinopel av keiseren der, Johannes VI Kantakouzenos. Han ankom den 22. desember 1349 og ble kronet under navnet Alexios III Megas Komnenos.[9]

Den avsatte keiser Mikael ble tvunget til å avlegge munkeløftet ved St. Sabas-klosteret. I 1351 ble han sendt til Konstantinopel.[10] Mikael ble sluppet fri av keiser Johannes V Palaiologos i 1355. Til tross for at var en mann i sekstiårene dro han mot Trapezunt i håp om å gjenerobre keiserkronen. Han kom først til Sumela-klosteret i De pontiske fjell, men herfra ble han stanset da han forsøkte å gå inn i hovedstaden.[11] Han vendte tilbake til Konstantinopel hvor han senere døde.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sitert i Kelsey Jackson Williams, A Genealogy of the Grand Komnenoi of Trebizond, Foundations, 2 (2006), s. 178
  2. ^ William Miller, Trebizond: The Last Greek Empire of the Byzantine Era (Chicago: Argonaut, 1926), s. 30
  3. ^ Donald M. Nicol, Constantine Akropolites: A Prosopographical Note, Dumbarton Oaks Papers, 19, (1965), s. 249-256
  4. ^ a b Miller, Trebizond, s. 50
  5. ^ Miller, Trebizond, p. 52
  6. ^ Miller, Trebizond, s. 52f
  7. ^ Miller, Trebizond, s. 53
  8. ^ Miller, Trebizond, s. 54
  9. ^ Miller, Trebizond, s. 55
  10. ^ Miller, Trebizond, s. 56
  11. ^ Miller, Trebizond, s. 59

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger
Johannes III Megas Komnenos

Keiser av Trapezunt
13441349
Etterfølger
Alexios III Megas Komnenos