Mikael Panaretos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mikael Panaretos
Født1320
Død1390
Beskjeftigelse Chronicler, historiker
Nasjonalitet Trapezunt-riket, Østromerriket
Historikeren Jakob Phillipp Fallmerayer som gjenoppdaget og publiserte Mikael Panaretos’ krønike i 1844

Mikael Panaretos (gresk: Μιχαήλ Πανάρετος), født ca. 1320, død ca. 1390, var en høyere tjenestemann i Trapezunt-riket ved Svartehavet, og en greskspråklig historiker og forfatter. Det eneste av hans verker som er bevart er en krønike om den trapezuntiske keiser Alexios I Megas Komnenos og hans etterfølgere. Denne krøniken gir både et kronologisk rammeverk for dette middelalderrikets historie og det inneholder også verdifull informasjon om den tidligere historien til Det osmanske rike fra et bysantinsk perspektiv. Manuskriptet var omtrent ukjent da den østerrikske historikeren Jakob Philipp Fallmerayer oppdaget det i det 19. århundre i samlingen til Biblioteca Marciana i Venezia. Den russiske historikeren og bysantseksperten Alexander Vasiliev skrev at «takket være denne triste, men sannferdige historien har det vært mulig å gjenskape kronologien i de viktigste begivenhetene i Trapezunt. Krøniken dekker perioden fra 1204 til 1426 og gir oss navnene på flere keisere som hittil har vært ukjente for oss.»[1]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Alt vi vet om Panaretos er det lille han forteller om seg selv i krøniken. Han var «protosebastos» og «protonotarios» (høye administrative stillinger i statsapparatet) hos keiser Alexios III Megas Komnenos. Panaretos dukker opp for første gang i 1351 når han refererer at han har reist sammen Irene av Trapezunt, moren til keiser Alexios III, til Limnia i Pontos mot opprøreren Konstantin Doranites.[2] Hva som var Panaretos’ egentlige posisjon og oppdrag er usikkert, men han dukker ikke opp igjen før den trapezuntiske borgerkrigen var slutt. Da skriver han at han deltok sammen keiser Alexios III i et katastrofalt angrep på byen Şiran (Cheriana) hvor han med nød og neppe reddet livet.[3] Etter dette refererer han til seg selv ved å bruke første person flertall når han registrerer hendelser i annalene. Han refererer ikke til seg selv med navn før en oppføring i april 1363 da han deltok i en delegasjon ledet av «megas logothetes» Georgios Scholaris som dro til Konstantinopel for å forhandle om ekteskap mellom en av Alexios III’s døtre og en av keiserens sønner, Johannes V Palaiologos.[4] Delegasjonen møtte også andre i Konstantinopel, blant andre ekskeiser Johannes VI Kantakouzenos som var blitt munk.

Panaretos hadde minst to sønner som begge mistet livet i 1368 mens han var i Konstantinopel. Sønnen Konstantin døde av drukning femten år gammel, og Romanos døde av sykdom sytten år gammel. Panaretos var tydelig preget av dødsfallene fordi det er de eneste personlige hendelsene som er skrevet inn i hans krønike.[5]

Panaretos’ krønike[rediger | rediger kilde]

Hans krønike er et svært kort dokument på tyve trykte sider som dekker historien om Trapezunt-riket fra opprettelsen i 1204. I det bevarte dokumentet er det minst fem oppføringer på slutten som er datert fra 1395 til 1426 (eller 1429) som eksperter tilskriver en eller flere senere kronikører. Det er et åpenrom på ca. 10 linjer etter den siste posten som kan bety at kopien har vært utsatt for en sletting, eller at det er utelatt en innføring som noen har ønsket å utelate. Det er ikke gjort forsøk på å skjule slettingen.[6]

Det er ikke kjent hvor Panaretos fant informasjon til sin krønike, det er ingen henvisninger til dette i teksten. Omtrent halvparten av krøniken er viet tiden fra 1349 til 1390, den tid Panaretos selv var en voksen mann. Han kan da også ha brukt eldre mennesker som primærkilde til generasjonen før dette. Historikeren Jakob Philipp Fallmerayer har ved å studere 1400-tallstekster fra kardinal Johannes Bessarion kunne påpeke at et freskomaleri i keiserpalasset i Trapezunt viste portretter av hele det regjerende Megas Komnenos-dynastiet med familier i kronologisk rekkefølge og med korte kommentarer. Dette kunne, ifølge Fallmerayer, lett kopieres og legges til grunn i krøniken.[7] Panaretos gir kronologisk informasjon om herskerne opp til Alexios III på to måter, for det første ved start- og sluttdato for regjeringstiden, og dessuten regjeringstidens varighet. Det er ikke alltid samsvar mellom disse to, noe som tyder på at han har bygd på minst to kilder.

Panaretos skiller seg fra tradisjonen hos greske historikere ved at han ikke benytter det lærde attisk greske språket, men i stedet benytter pontisk gresk som var det vanlige lokale språket i Trapezunt. I krøniken refererer Panaretos heller aldri til sine landsmenn som «grekere», slik det var vanlig i tradisjonell østromersk stil. Han brukte heller betegnelsen «romere» ( Ῥωμαῖοι, rhōmaîoi) eller «kristne». Krøniken går helt frem til 1426, og det er enighet blant forskere om at de fire siste oppføringene er gjort av en annen, anomym, bidragsyter.[8]

Det eneste eksemplaret som er bevart er en del av Marcianus graecus 608/coll. 306, ett av seks arbeider som finnes i dette manuskriptet. Alle verkene i dette manuskriptet er skrevet av samme gruppe skriftlærde. Papiret i manuskriptet har vannmerker som indikerer at det ble laget mellom 1440 og 1450, og Peter Schreiner har datert manuskriptet til dette tiåret på grunnlag av dette.[9] Man har trodd at manuskriptet kom til Biblioteca Marciana direkte fra Bessarions private bibliotek, men Peter Schreiners undersøkelser har vist at det hadde vært i eie hos Johannes Zacharias på 1400-tallet, mens Bessarion ennå levde. På et tidspunkt på 1700-tallet kom manuskriptet til Giambattisti Recantis private samling, og hans samling ble overlevert til Biblioteca den 12. november 1734.[10] Manuskriptet ble først publisert i 1832, men da bare på originalspråket uten kommentarer eller oversettelse. Fallmerayer publiserte en utgave med tysk oversettelse og kommentarer i 1844. Den første vitenskapelige, kritiske teksten til krøniken ble utført av Spyrindon P. Lambros, en gresk lærer, i 1907. Den nyeste utgaven ble utgitt av Odysseus Lampsides i 1958.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Vasiliev, "The Empire of Trebizond in History and Literature", Byzantion, 15 (1940-41), s. 333
  2. ^ Panaretos, Chronicle, ch. 16
  3. ^ Panaretos, Chronicle, kap. 20
  4. ^ Panaretos, Chronicle, kap. 32
  5. ^ Panaretos, Chronicle, ch. 40
  6. ^ Bryer, "'The faithless Kabazitai and Scholarioi'", in Maistor: Classical, Byzantine and Renaissance Studies for Robert Browning, Ann Moffatt editor Byzantina Australiensa, 5 (1984), s. 322
  7. ^ Vasiliev, "Empire of Trebizond", s. 336.
  8. ^ Vasiliev, "Empire of Trebizond", s. 333.
  9. ^ Peter Schreiner, Bemerkungen zur Handschrift der trapezuntinischen Chronik des Michael Panaretos in der Bibliotheca Marciana (Marc.gr.608/coll. 306), in Mare et Litora: Essays Presented to Sergei Karpov for his 60th Birthday, redigert av Rustam Shukurov (Moskva: Indrik, 2009), s. 615f
  10. ^ Schreiner, Bemerkungen, s. 620-622
  11. ^ Michael Panaretos, Concerning the Great Komnenoi, Άρχἔιον Πόντον 22 (1958), s. 5-128 (på gresk)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]