Mastodonter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mastodonter
Utbredelse i tid: 28.4–0.011 Ma
Rekonstruksjon av amerikansk mastodont
Rekonstruksjon av amerikansk mastodont
Vitenskapelig(e)
navn
:
Mammut
Blumenbach, 1799
Norsk(e) navn: Mastodonter
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Snabeldyr
Familie: Mammutidae
Antall arter: 4 kjente
Habitat: Skog og halvåpent landskap
Utbredelse: Nord-Amerika
Arter:
  • M. americanum (Kerr, 1792)
  • M. matthewi** Osborn, 1921
  • M. raki Frick, 1933
  • M. cosoensis Schultz, 1937

Mastodonter, slekten Mammut, er en utdødd gruppe av snabeldyr (Proboscidea). Mastodonter oppsto for rundt 5 millioner år siden, og de siste døde ut etter den siste istiden. Noen av dem var hårete i likhet med mammut, og ble i utgangspunktet antatt å være en type mammut, derav det vitenskapelige navnet Mammut. Mastodontene og en del andre tilsvarende slekter utgjør en egen familie som skiller seg fra elefantfamilien gjennom sine kinntenner som hadde en serie koniske forhøyninger, som er tilpasset en diett bestående av løv i stedet for gress.[1]

I hvert fall i Nord-Amerika levde mastodonter fortsatt da menneskene først ankom kontinentet. Det er gjort funn som viser at mastodonter ble jaktet av mennesker, men det er usikkert om dette hadde noen betydning for at mastodontene døde ut.

Bygning og utseende[rediger | rediger kilde]

Kropp[rediger | rediger kilde]

Moderne rekonstruksjoner basert på både hele og mer fragmentariske skjeletter viser at mastodonter var svært like elefanter og i noen grad, mammuter. Likevel var ikke mastodontene nære slektninger. Sammenlignet med mammuter, hadde mastodonter kortere ben, en lengre kropp og var mer muskuløs, mer lik dagens asiatiske elefanter.[2]

Størrelse[rediger | rediger kilde]

Mastodonter kunne bli svært store, og flere av artene er større enn noen nålevende elefant. Den gjennomsnittlige kroppsstørrelse til den best kjente arten, M. americanum, var omkring 2,3 m i høyden over skuldrene. Dette er gjennomsnittet for arten, men store hanner kunne komme opp i 2,8 m over skuldrene.[3] Imidlertid er det 35-årige eksemplaret AMNH 9950 2,89 meter høy og hadde en estimert vekt på 7,8 tonn. En annen stor hann er beregnet til 3,25 meter høy og 11 tonn. En annen art, M. borsoni, er kjent fra en 30-40 år gamle hann som var 3,9-4,1 meter høy og veide et sted mellom 14 og 16 tonn.[4]

Hode og tenner[rediger | rediger kilde]

Som moderne elefanter var hunnene mindre enn hannene. Hunnenen hadde en noe lavere og lengre hodeskalle med lange og slakt buede støttenner.[5] Hannene hadde tyngre bygde skaller og tyngre og mer buede støttenner.[3] Mastodonter hadde kinntenner med en serie koniske spisser, svært forskjellige fra mammut- og elefanttenner som har en rekke riller av tannemelje. Mastodontenes tenner var først og fremst egnet til å tygge blader, barnåler og grener av trær og busker.[6]

Oppdagelse og slektsnavnet Mammut[rediger | rediger kilde]

Det første funn av en mastodont var en enkelt kinntann, som veide 2,2 kilo. Den ble funnet i landsbyen Claverack i New York, i 1705. Det ukjente dyret ble kjent som «incognitum».[7]

De første knoklene som ble samlet og studert vitenskapelig, ble funnet i 1739 i Kentucky av franske soldater. Soldatene tok dem med seg og de havnet på Muséum national d'histoire naturelle i Paris.[8] Senere ble tilsvarende rester funnet i Sør-Carolina. Ifølge de lokale slavene var knoklene bemerkelsesverdig like dem fra afrikanske elefanter som de kjente fra hjemlandet. Funnet ble snart etterfulgt av komplette knokler og støttenner i Ohio, og folk begynte å referere til «incognitum» som en mammut, tilsvarende dem som de som ble gravd ut i Sibir.[7]

Zoologer merket seg imidlertid at tennene fra mammut og elefanter var svært forskjellig fra tennene til «incognitum», som hadde rader med store koniske spisser, noe som indikerte at de arbeidet med en annen type elefantdyr enn de til da kjente. I 1806 kalte den franske anatomen Georges Cuvier «incognitum» for «Mastodon», et navn som ble hengende ved som populærnavn. Den var imidlertid allerede beskrevet som Mammut (ikke Mammuthus som slektningene i elefantfamilien), og dette navnet ble bedømt å ha forrang.[7]

Den lange forhistorien med fragmentariske funn og uklare tolkninger har gjort at slekten har fått flere navnt gjennom historien:

Selv om reglene for International Code of Zoological Nomenclature gir prioritet til det eldste navnet (i dette tilfellet Blumenbachs slekt), var det stor motstand mot å oppgi Cuviers navn.[9] Resultatet er at navnet «mastodont» brukes som et allmennavn på slekten.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Shoshani, Jeheskel (2005). «Advances in proboscidean taxonomy & classification, anatomy & physiology, and ecology & behavior». Quaternary International. 126-128: 5–20. doi:10.1016/j.quaint.2004.04.011. 
  2. ^ Lange, I.M. (2002). Ice Age Mammals of North America: A Guide to the Big, the Hairy, and the Bizarre (illustrated utg.). Mountain Press Publishing. s. 166–168. ISBN 0878424032. 
  3. ^ a b Woodman, N. (2008). «The Overmyer Mastodon (Mammut americanum) from Fulton County, Indiana». The American Midland Naturalist. 159 (1): 125–146. doi:10.1674/0003-0031(2008)159[125:TOMMAF]2.0.CO;2. 
  4. ^ Larramendi, A. (2016). «Shoulder height, body mass and shape of proboscideans» (PDF). Acta Palaeontologica Polonica. 61. doi:10.4202/app.00136.2014. 
  5. ^ Lucas, Spencer G. (2010). «Fossil Proboscidea from the Upper Cenozoic of Central America: Taxonomy, Evolutionary and Pelobiogeographic Significance». Revista Geológica de América Central. 42: 9–42. ISSN 0256-7024. 
  6. ^ Sullivan, Robert M. (2010). «Rising from the muck: The Marshalls Creek mastodon». Pennsylvania Heritage. 
  7. ^ a b c Conniff, Richard (April 2010). «Mammoths and Mastodons: All American Monsters». Smithsonian Magazine. Besøkt 23. desember 2012. 
  8. ^ Kolbert, Elizabeth (2014). The sixth extinction : an unnatural history (First utg.). New York: Henry Holt and Co. s. 25–26. ISBN 0805092994. 
  9. ^ Mammoths, Sabretooths, and Hominids. New York: Columbia University Press. 2002. s. 106. ISBN 0-231-11640-3.