Lyrehaler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Praktlyrehale (Menura novaehollandiae)

Lyrehaler er en familie Menuridae av to bakkelevende fugler i en felles slekt, menura. Familien er klassifisert innenfor ordenen Spurvefugler, Passeriformes. Lyrehaler er kjent for uvanlige evner til å herme etter både naturlige og unaturlige lyder i omgivelsene sine. Begge kjønn har en brun og grå fjærdrakt. Hannene har særegne fjærbuster av to halefjær på inntil 55 cm. Fjærene kan reises opp på en slik måte at det minner om musikkinstrumentet lyre. Dens leveområde er sydlig Australia.

Fuglene benytter mye tid på skogbunnen, og graver med kraftige føtter og skarpe klør etter insekter, larver og andre virvelløse dyr. De hviler og sover på grener i trær.

Artene[rediger | rediger kilde]

  • Praktlyrehale, eller Weringerong (Menura novaehollandiae) er observert i områder med regnskog i delstaten Victoria i New South Wales, og i det sørøstlige Queensland. Den ble introdusert i Tasmania på 1800-tallet. Hunfuglene er 74–84 cm lange, og hannene er større, omtrent som en hane av tamhøns, om lag 80–98 cm lange, noe som også gjør den til den tredje største spurvefuglen etter tykknebbravn og ravn. Man finner mange lyrehaler innenfor Dandenong Ranges nasjonalparks og Kinglake nasjonalparks grenser ved Melbourne, Royal nasjonalpark og i Illawarra-regionen sør for Sydney, og i mange andre parker langs østkysten av Australia, så vel som i ikke-vernede buskskogsområder.
  • Smålyrehale (Menura alberti) er noe mindre, maksimalt 90 cm for hanner og 84 cm for hunner, og finnes bare i et svært lite område i regnskogen i det sørlige Queensland. De har mindre spektakulære halefjær enn pranktlyrehale, men er ellers like. Artens vitenskapelige navn er etter dronning Victorias ektemann, prins Albert.

Reproduksjon og levevis[rediger | rediger kilde]

Lyrehalenes hanner vokaliserer hovedsakelig om vinteren. De bygger og vedlikeholder da en åpen, opphogget spilleplass i tett skog, og hver han kan ha flere slike plasser over et større territorium.[1] På disse plassene har hannfuglene oppvisning for å tiltrekke seg potensielle partnere. Praktlyrehalen, og trolig også smålyrehalen, lever i et polygamt system, hvor hannen parer seg med mange hunner. Hunnene bygger reder, gjør all ruging, og tar seg av omsorg av avkommet. Redet har en stor, overbygd struktur med sideinngang, er bygd opp av trepinner og er godt kamuflert. Kullet er på ett, eller i sjeldne tilfeller, to egg, og rugetiden er på omlag 50 dager. Hunnen tar seg av avkommet i inntil ni måneder.[1]

Lyrehaler beiter på insekt, edderkopper, meitemarker, og noen ganger frø. De finner mat på bakken ved å skrape med føttene gjennom nedfall av blad. Når de er utrygge, velger de heller å løpe bort enn å fly, og de skjuler seg i huler.

Imitering[rediger | rediger kilde]

Repertoaret av lyder fra disse fuglene er en rik blanding av egen sang, og en rekke lyder den har hørt. Lyrefuglers syrinx er de mest avanserte av alle spurvefugler, og gir dem særlig evner til et vokalrepertoar og til etteraping uten sidestykke blant fugler.

Lyrehalens hannfugler kan gjengi sanger fra andre fugler med stor troverdighet, og de er i stand til å ha «samtaler» med flokker av fugler, de imiterer dyr og menneskelige lyder, maskiner av alle slag, eksplosjoner og musikkinstrument. Lydhaler er i stand til å etterligne nesten alle lyder, fra fløyte til tømmermannsag, og ikke uvanlig, lyder så ulike som motorsager, bilmotorer og bilalarmer, brannalarmer, rifleskudd, fotoapparat, hundebjeffing, gråtende babyer, og til og med menneskestemmer. Lyrehalens hunner er også dyktige til å etterligne, men man hører ikke hunfugler så ofte som hanfugler.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Curtis, H. S.; D. N. Jones. Lyrebirds (Menuridae): Definition from Answers.com. Besøkt 27. november 2009.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]