Lyrehaler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Lyrehaler
praktlyrehale
praktlyrehale
Vitenskapelig(e)
navn
:
Menuridae
Lesson, 1828
Menura
Norsk(e) navn: lyrehaler,
lyrehalefamilien
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Spurvefugler
Underorden: Sangfugler
Familie: Lyrehaler
Slekt: Menura
Antall arter: 2
Utbredelse: endemisk for det østlige og sørøstlige Australia
Habitat: terrestrisk, fuktig skog, typisk temperert og subtropisk regnskog
Arter:

Lyrehaler (Menuridae) er en familie med sangfugler i ordenen spurvefugler (Passeriformes). Familien består av ei slekt (Menura) og to (i hovedsak) terrestriske arter, som er endemiske for det østlige og sørøstlige Australia. Lyrehalene kalles så fordi stjerten er lyreformet, men fuglene er mest kjent for sine helt uvanlige evner til å herme.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Kurtiserende praktlyrehale

Praktlyrehale ble først gang observert av europeere i 1797, av den tidligere fangen John Wilson. Det første eksemplaret ble fanget av John Price (en ung tjener hos guvernøren) i Blue Mountains året etter (i 1798, mens smålyrehalen først ble oppdaget midt på 1800-tallet). Det første eksemplaret ble opprinnelig referert til som M. superba og er synonym med nominatformen M. n. novaehollandiae. Det har siden blitt kalt alt fra lokal fasan og påfuglklatresmett, til New South Wales paradisfugl.[1]

En dominant oppfatning til å begynne med var at lyrehaler tilhørte ordenen hønsefugler (Galliformes), men denne hypotesen måtte forlates da artens hekkeatferd ble bedre kjent. Det første beviset for at slekten Menura faktisk tilhørte ordenen spurvefugler ble imidlertid først publisert i 1840. Siden da har det bare vært to uløste spørsmål om lyrehalenes opphav; hvordan slektskapet er til de andre spurvefuglene og hvilke fugler som er deres nærmeste slektninger. Disse spørsmålene er fortsatt ikke avklart, selv om det har eksistert flere hypoteser.[1] En av dem er at krattfuglene (Atrichornithidae) er lysehalenes nærmest nålevende slektninger, men i så fall er dem ikke spesielt nært beslektet.[2]

Lyrehalene oppsto trolig for rundt 15 millioner år siden, trolig i skoger som i hovedsak besto av antarktisk bøk (Lophozonia moorei) og temperert og subtropisk regnskog. Funn av fossiler ved Riversleigh, som ligger cirka 1 700 km nord for den nordligste utbredelsen av lyrehaler i dag, støtter en slik teori.[3]

Utdødde arter[rediger | rediger kilde]

I tillegg til de to nålevende artene er det også beskrevet en utdødd art: †Menura tyawanoides Boles, 1995. Den var mindre enn de to nålevende artene.[4] De fossile restene stammer fra miocen og ble funnet i en avlagring ved Riversleigh, et område rikt på fossiler i de nordlige delene av det vestre Queensland (19° S) i Australia.[1]

Det er også gjort et forsøk på å beskrive en mulig utdødd underart av smålyrehale; M. a. rufa Mathews, 1916, men resultatet ble forkastet.[1]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Begge kjønn har mørk grå til gråbrun fjærdrakt og blir omkring 76-103 cm store. Hannene har særegne fjærbuster, dannet av to halefjær på inntil 55 cm, som minner om en lyre (musikkinstrument) når de reises. Den karakteristiske stjerten har så videre gitt navn til disse eiendommelige fuglene.[3] Hunnens stjert er mer beskjedent utviklet. Vingespennet er cirka 68–79 cm, avhengig av arten.[1] De norske artsnavnene er i henhold til Norsk Ornitologisk Forening.[5]

Arter og utbredelse[rediger | rediger kilde]

  • Praktlyrehale (Menura novaehollandiae Latham, 1802) er størst av lyrehalene. Hannene måler cirka 103 cm og veier typisk omkring 1 100 g. Hunnen måler cirka 76–80 cm og veier typisk omkring 890 g. Arten er observert i områder med temperert og subtropisk regnskog og i mange parker langs østkysten av Australia, så vel som i ikke-vernede buskskogsområder. Tre underarter er beskrevet.[1]
    • M. n. edwardi Chisholm, 1921, utbredt i det ekstremt sørøstre Queensland (Stanthorpe-Killarney regionen) og det nordøstre New South Wales
    • M. n. novaehollandiae Latham, 1802, (nominatformen), utbredt fra det sørøstre New South Wales til grensen mot Victoria
    • M. n. victoriae Gould, 1865, utbredt i Australian Capital Territory og det ekstremt sørøstre New South Wales, vest for Monaro Tablelands og sør til det østre Victoria. Introdusert til Tasmania1930-tallet.[3]
  • Smålyrehale (Menura alberti Bonaparte, 1850) er minst av lyrehalene. Den måler cirka 86–93 cm og veier omkring 930 g. Stjerten måler cirka 47–57 cm. Hunnen er ganske lik hannen, men har kortere stjert (36–42 cm). Arten finnes kun i et meget begrenset område med regnskog i det ekstremt sørlige Queensland og det ekstremt nordøstre New South Wales. Den har ikke like spektakulære halefjær, men er ellers ganske lik praktlyrehalen. Arten er dessuten noe mer lavmælt. Artens vitenskapelige navn er etter dronning Victorias ektemann, prins Albert. Kun nominatformen (M. a. alberti) anerkjennes.[1]

Fotogalleri[rediger | rediger kilde]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Lyrehalene tilbringer mest tid på skogbunnen, der de graver med kraftige føtter med skarpe klør etter insekter, larver og andre virvelløse dyr. Fuglene hviler og sover i trærne, ofte i høyder opp mot 20–45 m over bakken. Men når de er utrygge, velger de heller å løpe bort enn å fly, og de skjuler seg ofte i huler og sprekker. Fuglene kan imidlertid fly, men flukten består helst av glideflukt til lavereliggende steder. Det er også kjent at disse fuglene er glade i å bade, og gjerne tar seg et daglig bad.[1]

Hekking[rediger | rediger kilde]

Lyrehalehannene forsvarer et territorium på noen titalls mål, og innen territoriet skraper de sammen inntil 20 jordhauger på en meter til halvannen som brukes i paringsleken[6] På disse plassene holder hannene oppvisning for å tiltrekke seg potensielle partnere. Praktlyrehalen, og trolig også smålyrehalen, lever i polygami, der hannen parer seg med flere hunner.

Hunnene bygger reder, gjør all ruging, og har all omsorg av avkommet. Redet har en stor, overbygd struktur med sideinngang, er bygd opp av trepinner og er godt kamuflert. Hun legger normalt kun ett egg, unntaksvis to. Inkubasjonstiden er cirka 50 dager. Avkommet blir fulgt opp i inntil ni måneder. Voksne fugler kan leve tilde blir 20–30 år game.[6][1]

Sang og imitasjon[rediger | rediger kilde]

Lyrehalehanner er vokale året rundt, men mer intense i hekketiden (juni–august). Mest intens er hannens sang på morgenkvisten og om ettermiddagen. Praktlyrehalens sang består av 70-80% lånelyder, ispedd sju artsspesifikke lydmønstre (blant annet territorial sang og klikkende og galopperende kallelyder). Sangen kan vare fra noen få minutter og opp mot 40 minutter. Territorial sang flettes inn sangen og varer gjerne kun 6–10 sekunder. Praktlyrehalen hermer sågar lokale dialekter.[1][7]

Arten har et rikholdig repertoar av lyder, som består av en blanding av egen sang og lyder den har hørt fra andre eller annet. Lyrefugler har den mest avanserte syrinx av alle spurvefugler. Det gir fuglene særlig vokale evner.[7]

Lyrehalehanner kan gjengi sang fra andre fugler med stor troverdighet, og de er i stand til å føre «samtaler» med hele flokker av fugler. Arten imiterer også dyr og mennesker med stor troverdighet, samt mekaniske lyder av alle slag (som musikkinstrumenter, bilhorn, brannalarmer, motorsager, lyden av et fotoapparat, kvister som knekker, hundeglam og barnegråt med mer. Lyrehalehunner er også dyktige til å herme, men det er ikke like vanlig å få oppleve det.[1][7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k Lill, A. (2016). Lyrebirds (Menuridae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-04-19
  2. ^ Sibley, C.G., and J.E. Ahlquist. 1990. Phylogeny and Classification of Birds: A Study in Molecular Evolution. Yale Univ. Press, New Haven, CT.
  3. ^ a b c Callahan, Andrew. Creature feature - The superb lyrebird. Nature New South Wales, Vol. 58, No. 3, Spring 2014, 26-27. ISSN 2200-4580 Besøkt 2016-04-18
  4. ^ Boles, W.E. 1995. A preliminary analysis of the Passeriformes from Riversleigh, northwestern Queensland, Australia, with the description of a new species of lyrebird. Courier Forschungsinstitut Senckenberg. 181. 163-170.
  5. ^ Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening (NOF). Besøkt 2016-04-19
  6. ^ a b Semb-Johansson, A., red. (1987). Verdens dyr. 9 Fugler III. Spurvefugler (3. utg.). Oslo: Cappelen. s. 12-15. ISBN 82-02-09105-5. 
  7. ^ a b c Lyrebirds (Menuridae) HBW 9, p. 484. The Internet Bird Collection (IBC). Besøkt 2016-04-20

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]