Hopp til innhold

Louis-Ferdinand Céline

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Louis-Ferdinand Céline
Louis-Ferdinand Céline etter prisen Prix Renaudot for romanen Reisen til nattens ende i 1932.
FødtLouis-Ferdinand Destouches
27. mai 1894[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Courbevoie
Død1. juli 1961 (67 år)
Meudon
BeskjeftigelseRomanforfatter, lege
Utdannet vedUniversité de Rennes
EktefelleÉdith Follet (1919–1926) (avslutningsårsak: skilsmisse)
Lucette Destouches (1935–1961) (avslutningsårsak: ektefelles død)
Elizabeth Craig (1926–1933) (avslutningsårsak: skilsmisse)[5]
Partner(e)Lucienne Delforge
FarFernand Destouches
NasjonalitetFrankrikes flagg Fransk
Gravlagtcimetière des Longs-Réages
SpråkFransk[6][7]
UtmerkelserPrix Renaudot (1932) (for verk: Journey to the End of the Night)[8]
Croix de guerre 1914–1918
Médaille militaire
PseudonymLouis-Ferdinand Céline
PeriodeModernisme, ekspresjonisme, realisme
SjangerEssay, pamflett, skuespill, libretto
DebutReisen til nattens ende
Debuterte1931
Aktive år1931–1961
Viktige verkJourney to the End of the Night, Death on Credit, Castle to Castle, Trifles for a Massacre, Normance, North, Rigadoon, Fable for Another Time, Guignol's Band, Cannon-Fodder, Conversations with Professor Y, Mea Culpa, School for Corpses, Q3230976, Q3213660, Q21426767, Q21426771, Q21426750, Q3576699, Q21426770, Q21426731, Q21426745, Q21426729, Q21426764, Q21124999
IMDbIMDb
Signatur
Louis-Ferdinand Célines signatur
Louis-Ferdinand Céline på Commons

Louis-Ferdinand Céline (født 27. mai 1894, død 1. juli 1961) var forfatternavnet til Louis Ferdinand Auguste Destouches, en fransk romanforfatter og lege. Navnet Céline var fornavnet til hans bestemor. Han er betraktet som en av de mest innflytelsesrike forfatterne på midten av 1900-tallet[9] ved å utvikle en ny skrivestil som moderniserte litteraturen i Frankrike og verden for øvrig, særlig Henry Miller og Norman Mailer ble preget. Céline brakte dagligspråket, l'argot, inn i en skriftlig form, med gatens skjellsord og forbannelser i sine beskrivelser av en fiendtlig verdens absurde tilstand.

Romanene Reisen til nattens ende (1932) og Død på kredit (1936) var oppgjør med det borgerlige samfunnets selvtilfredshet, basert på hans egne erfaringer som soldat og fattiglege i Paris. Romanene har en ekstremrealistisk form, fjernt fra den akademiske franske tradisjonen med sitt rå gatespråk, uten hemninger i å framstille det ekle eller tabubelagte.[10]

Céline havnet på den antiintellektuelle høyresiden, skrev tre antisemittiske pamfletter på slutten av 1930-tallet, støttet Hitler og det nasjonalsosialistiske Tyskland, og fikk en dødsdom i rettsoppgjøret, men unnslapp ettersom han oppholdt seg i Danmark. I Frankrike ble han dømt in absentia for «nasjonalt uverdig opptreden», men fikk amnesti og kom først tilbake til hjemlandet i 1951, fortsatt uforsont med samfunnet.[11]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Som det eneste barnet til Fernand Destouches og Marguerite-Louise-Céline Guilloux ble han født som Louis Ferdinand Auguste Destouches i 1894 ved Courbevoie, rett utenfor Paris i departementet Seine (i dag Hauts-de-Seine). Familien kom opprinnelige fra Bretagne. Hans far var en lavere funksjonær i et forsikringsfirma og hans mor var en kniplerske.[12] I 1905 fikk han certificat d'études og arbeidet deretter som lærling og bud i ulike jobber.[12] Mellom 1908 og 1910 sendte hans foreldre ham til Tyskland og England et års tid i hvert land for at han skulle skaffe seg språkopplæring med tanke på framtidig arbeid.[12] Fra han forlot skolen fram til han var atten år hadde Céline ulike jobber, forlot eller mistet dem etter kort tid. Blant annet arbeidet han i gullsmedsforretninger. Samtidig kjøpte han skolebøker og studerte på egen hånd og besluttet å bli lege.[13]

Første verdenskrig og Afrika

[rediger | rediger kilde]

I 1912, i hva Céline beskrev som et opprør mot foreldrene, gikk han inn i den franske hæren, to år før den første verdenskrig brøt ut. Dette var en tid i Frankrike, i kjølvannet av Agadirkrisen i 1911, hvor fransk nasjonalisme nådde en «feberhøyde» – en periode (1911–1914), som en historiker beskrev som «patriotismens hegemoni», og som særlig påvirket oppfatningene i skolene og blant studentene i Paris.[14]

I 1912 begynte Céline sin 3-årige verving i 12. kyrasérregiment som var stasjonert i Rambouillet.[12] I begynnelsen var han ulykkelig og vurderte å desertere, men han tilpasset seg, og ble med tiden forfremmet til sersjant.[13] Utbruddet av krigen sendte hans enhet i kamp. Den 25. oktober 1914 meldte Céline seg frivillig til å levere en beskjed under tung tysk beskytning. I nærheten av Ypres ble han såret i høyre arm, og for dette ble han belønnet med médaille militaire i november, og figurerte et år senere i ukemagasinet l'Illustré National.[15]

I mars 1915 ble han sendt til London for arbeide i det franske passkontoret. I London giftet han seg med Suzanne Nebout og skilte seg fra henne året etter.[12] I september var hans sår i armen så alvorlig at han ble erklært fysisk uegnet for militære plikter og dimittert. Han vendte tilbake til Frankrike, hvor han hadde flere midlertidige jobber. I 1916 ble han sendt til Afrika som representant for skogselskapet Sangha-Oubangui. Han ble sendt til Britisk Kamerun og kom tilbake til Frankrike i 1917.[12] Lite er kjent om denne reisen, bortsett fra at den ikke var vellykket.[13] Tilbake i Frankrike fikk han arbeid i Rockefeller-stiftelsen, og som en del av en gruppe fikk han jobb å reise til Bretagne for å drive opplæring i hvordan å unngå tuberkulose og hvordan å få bedre hygiene.[13]

Som lege

[rediger | rediger kilde]

I juni 1919 dro Céline til Bordeaux og fullførte andre del av sin baccalauréat. Via hans arbeid med instituttet hadde han kommet i kontakt med monsieur Follet, direktøren av den medisinske skolen i Rennes. Den 11. august 1919 giftet han seg med Follets datter Édith Follet. Med sin svigerfars innflytelse ble Céline akseptert ved universitet. Den 15. juni 1920 fødte hans hustru en datter, Colette Destouches. I løpet av denne tiden studerte han intenst, skaffet seg sertifikater i fysikk, kjemi og naturvitenskaper. Ved 1923, tre år etter at han hadde begynt ved det medisinske programmet ved Rennes, hadde Céline gjort bortimot alt det han trengte for å fullføre sin medisinske grad. Hans doktoravhandling, Livet og verket til Ignaz Semmelweis var annerledes enn de fleste medisinske doktoravhandlinger, det var en dikters verk, fullført i 1924. Ignaz Semmelweis bidrag «var umåtelig og det sto, i henhold til Céline, i direkte proporsjon til hans livs elendighet.»[13] Doktoravhandlingen fikk leseren til å sperre opp øynene fra første side: den begynte med en visjonær beskrivelse av den franske revolusjon og dens blodige uhygge, noe som avkreftet at Céline var utelukkende en medisiner.[16] I 1924 begynte Céline å arbeide som intern ved en fødeklinikk i Paris.

Han uttalte gjentatte ganger at lege var det eneste han ønsket å være. «Det medisinske kall er det eneste kall jeg noensinne har hatt,» erklærte han en gang. Sitt legeyrke utøvde han til det siste, selv om antallet pasienter skal ha blitt svært få den siste tiden.[17]

Som forfatter

[rediger | rediger kilde]

I 1925 forlot Céline sin familie, og vendte aldri tilbake. Han fikk arbeid for det nyopprettede Folkeforbundet. Han reiste til Sveits, England, Britisk Kamerun, Canada, USA og Cuba. I løpet av denne tiden begynte han å skrive på et skuespill, L'Eglise (1933; «Kirken»). I 1926 besøkte han USA og ble sendt til Detroit for å studere forholdene til arbeiderne ved Ford Automotive. Effektene på arbeiderne ved samlebåndene fikk ham til å føle avsky. Hans artikkel beskrev fabrikken som et sanseangrep på arbeiderne og hvordan dette angrepet hadde bokstavelig talt gjort arbeiderne til en del av maskinen. Han vendte tilbake til denne opplevelsen i romanen Reisen til nattens ende.

I 1928 vendte Céline tilbake til medisinen ved å etablere en privat praksis i Montmartre i nordenden av Paris. Han spesialiserte i obstetrikk.[18] I 1931 avsluttet han praksisen for å ta seg arbeid i et apotek. Samtidig arbeidet han med sine litterære skrifter.

Hans best kjente verk er Voyage au bout de la nuit (1932), oversatt til norsk som Reisen til nattens ende. Den brøt med de fleste litterære konvensjoner i sin samtid ved å bruke språkets rytme og ordforrådet til det muntlige språket, og samtidig ord som normalt ikke sto en fransk ordliste, og hans bruk av slang og gatespråk var langt mer gjennomført, og tidvis langt mer vanskelig enn tidligere forfatteres forsøk (som Émile Zola). I den grad Céline hadde et (ubevisst) litterært slektskap med tidligere forfattere, var det kanskje François Villon. Han kan plasseres blant de store døds- og visjonsdiktere av Franz Kafkas støpning og som ellers har få representanter i fransk åndsliv. Det grove, direkte språket kan føre tankene til renessansedikteren François Rabelais. I Célines samtid er det kanskje bare vanviddets dikter Antonin Artaud som står ham nær. I etterkrigstiden er det kanskje Samuel Beckett som er hans nærmeste arvtaker.[19]

Boken ble en suksess, men Céline ble ikke belønnet med Prix Goncourt til tross for sterk støtte. Prisen gikk isteden til Guy Mazelines roman Les Loups («Ulvene»). Beslutningen var kontroversiell nok til at det ble emnet av en bok, Goncourt 32 av Eugène Saccomano, 1999.

«Vår reise går fra livet til døden», sier Céline i en erklæring i begynnelsen av romanen. Den er skrevet i jeg-form og har sterke biografiske trekk, i alle fall på det følelsesmessige planet. Romanen begynner med at fortelleren må ut i krigen i 1914. Krigen er fullstendig meningsløs i sin råskap og uhygge. Dimittert sendes han til Afrika for å tjene fedrelandets interesser i koloniene. Varmen, uhyggen, sumpfeberen, og korrupsjonen driver fortelleren ut på havet og et skip plukker ham opp på seilas til USA. Han blir skiftarbeider på Fordfabrikkene, som blir et nytt helvete, men han møter kjærligheten hos den prostituerte Molly. Likevel forlater han henne og ender opp i Frankrike hvor han arbeider som lege i fattigkvarterene. Nød og nederlagsfølelse jager ham videre til han tar arbeid ved sinnssykehus.

I 1936 utga Céline sin andre roman, Mort à crédit, på norsk som Død på kreditt (1938). Den begynner der hvor Reise til nattens ende sluttet. Jeg-fortelleren slutter som lege for å hengi seg til skrivingen. Deretter går den bakover i tid til den første barndom og beskriver hendelsene til den første verdenskrig bryter ut, og fortelleren verver seg, og det tidspunkt hvor Reise til nattens ende begynte. Romanen gir en nyskapende, kaotisk, og uheroisk visjon av menneskelig lidelse. I Død på kreditt har Céline i ytterligere grad strammet til den muntlige stilen. Den framstår som en lang, spontan talestrøm bygd opp av hovedsetninger, brutt av korte eksplosive utbrudd, og som en langt mer utilgjengelig bok enn den foregående. Dens eder, forbannelser og andre utbrudd finnes knapt i noen samtidig fransk ordbok, men samtidig virker ingen setning overflødig, men preget av presisjon.[20] Jean-Paul Sartre var en av de som offentlig priset Céline i denne perioden.

Antisemittisme og kollaboratør

[rediger | rediger kilde]

I 1935 hadde britiske litteraturkritikeren William Empson skrevet at Céline synes å være «en mann moden fascisme».[21] To år senere begynte Céline å utgi en rekke av pamfletter som fremmet sterke antisemittiske synspunkter: Bagatelles pour un massacre («Fjas for en massakre») (1937), L'École des cadavres («Skole for lik») (1938) og Les Beaux draps («Den rene messe») (1941). Den siste ble utgitt i Frankrike i løpet av den tyske okkupasjonen. Alle tre pamflettene er preget av giftig og hatsk antisemittisme, rasisme og skinnhellighet. Hans Bagatelles pour un massacre var en endeløs tirade om jødene og deres påståtte innflytelse på det franske samfunnet. Også de to andre pamflettene raste mot jødene.[22]

«Céline var uttrykt jødehater og bærer et tungt ansvar for sine kompromissløse formuleringer,» har Fredrik Wandrup slått fast. Etter den andre verdenskrig motsatte Céline seg bestemt alle forsøk på å gi ut pamflettene på nytt.[11]

Før krigen hadde Céline kjempet for en allianse mellom Frankrike og Tyskland.[23] I L'École des cadavres sammenlignet han Hitler med den franske kommunistlederen Maurice Thorez: «Hvem er den sanne venn av folket? Fascismen er. Hvem har gjort mest for arbeideren. Sovjetunionen eller Hitler? Hitler har... Hvem har gjort mest for den lille forretningsmann? Ikke Thorez, men Hitler!»[24]

I løpet av den tyske okkupasjonen av Frankrike skrev han brev til flere kollaboratørmagasiner hvor han fordømte jødene.[25] Selv en del nasjonalsosialister mente at Célines antisemittiske uttalelser var så ekstrem at de virket motsatt. Bernard Payr, den tyske sjef for propagandaen i Frankrike, vurderte Céline som «startet fra de korrekte rasemessige oppfatninger», men hans «ukultiverte, grisete slang» og «brutale uanstendigheter» spolerte hans «gode hensikter» med «hysterisk jamring».[26][27]

Da Tyskland erklærte krig mot Sovjetunionen i juni 1941 uttrykte Céline sin støtte for Jacques Doriot nyopprettede kollaboratørstyrke Légion des volontaires français contre le bolchévisme («den frivillige franske legion mot bolsjevismen»): «Vi tenker ikke nok for å beskytte den hvite ariske rase. Nå er det på tide å handle, for i morgen er det for sent. (...) Doriot oppfører seg som han alltid har gjort. Dette er en mann (...) en som må arbeide, slåss med Doriot. (...) Denne legionen, så baktalt, så kritisert, er bevis på livet. (...) Jeg sier dere, legionen, den er meget bra, det er alt som er bra.»[28]

Til tross for dette kunne Céline også uttrykke seg kritisk til Hitler og av hva han kalte «arisk tullprat».[29][30] I februar 1944, mens Céline var til middag ved den tyske ambassaden i Paris med sine venner Jacques Benoist-Méchin, Pierre Drieu La Rochelle og Gen Paul, forsikret han den tyske ambassadøren Otto Abetz at Hitler var død og erstattet av «en jødisk dobbeltgjenger».[31]

Flukten til Danmark

[rediger | rediger kilde]

Etter Tysklands nederlag flyktet Céline fra Frankrike i 1945. Han flyktet gjennom et krigsherjet Europa til Danmark, et land mot nord som tok imot ham ved å gi ham en fengselscelle. Med tanke på hvor reisemotivet står sentralt i hans forfatterskap, er det påfallende hvordan hans eget liv speiler hans romaner. Juleaften 1945 foregikk det en dramatisk jakt over Københavns hustak. Dansk politi forsøkte å få fatt på den franske flyktningen, og til sist ble han tatt. Han ble plassert Vestre Fengsel hvor han ble sittende i halvannet år. I juni 1947 ble han løslatt og fikk flytte inn i et sommerhus ved Korsør. Her ble han sittende surmulende fram til 1951.[32]

Den teksten som han skrev under sitt opphold i Danmark, D'un château l'autre («Fra det ene slott til det andre», utgitt i 1957), er han direkte selvbiografisk og forteller om sin vandring med hustruen Lucette, kompisen Le Vigan og katten Bébert gjennom et oppløst, sønderslitt Tyskland, om sitt opphold på slottet Sigmaringen der Philippe Pétains Vichyregjering hadde søkt tilflukt, videre om sin utmattende vandring til den danske grense, og sitt andre opphold på et «slott», Vestre Fengsel.[33]

Etterkrigstiden

[rediger | rediger kilde]
Tegning av Louis-Ferdinand Céline

I Frankrike ble Céline navngitt som kollaboratør, han ble dømt in absentia i 1950 og erklært som indignité nationale, «en nasjonal skam». Han ble til sist gitt amnesti og kunne vende tilbake til Frankrike i 1951.

Etter at han kom tilbake klagde han over sitt ødelagte omdømme, men han ga aldri lyd for beklagelse for sine antisemittiske skrifter, isteden kom han med ytterligere uttalelser i henhold til Holocaust-benektelse hvor han hevdet at «den hvite arisk-kristne sivilisasjon» hadde opphørt med Stalingrad og at han tidlig i sitt liv hadde innsett at jøder var «utbyttere».[34]

Céline bosatte seg i Meudon like utenfor Paris hvor han fikk besøk fra flere venner og kunstnere, blant dem den kjente skuespilleren og motemodellen Arletty. Blant den amerikanske Beat-generasjonen ble han kjent. Både William S. Burroughs og Allen Ginsberg – som var jøde – besøkte ham i hans overgrodde leilighet utenfor Paris i løpet av 1950-tallet. Han fortsatte som lege, og de få pasienter som kom, møtte ham kledd i en lang fotsid kappe, omgitt av en rekke hunder, fugler og katter. Céline døde den 1. juli 1961 av sprukket aneurisme. Han ble gravlagt på en liten kirkegård ved Bas Meudon (en del av Meudon i departementet Hauts-de-Seine). Hans hus brant ned natten til 23. mai 1968, og manuskripter, innbo og minner gikk tapt, men etterlot hans papegøye Toto i live i et tilstøtende fuglehus.

Arv og ettermæle

[rediger | rediger kilde]
Célines grav i Meudon

Célines ettermæle er todelt; på den ene siden er hans litterære forfatterskap anerkjent, hans bidrag til verdenslitteratur unektelig, men samtidig finnes det en berøringsvegring grunnet hans fascistiske og rasistiske synspunkter. Den desillusjonerte Céline var åpenbart en opportunistisk misantrop, og fortellinger om forræderi og utnyttelse, både virkelige og innbilte, samsvarer med hans personlige liv. Dog var de to han elsket mest, hans hustru Lucette Almanzor og hans katt Bébert, alltid omtalt med varme og vennlighet.

Hans romaner er også eksempler på svart humor hvor ulykkelige og ofte forferdelige ting er beskrevet på en komisk måte. Mens hans skrifter er ekstremrealistisk og dets polemiske kvaliteter ofte kan være forskrekkende, er hans hovedkvalitet i hans dyktighet i å diskreditere bortimot alt og fortsatt ikke tape følelsen av rasende menneskelighet. Pessimismen gjennomtrenger Célines forfatterskap i hans figurers følelse av mislykkethet, nervøsitet, nihilisme, og treghet. Will Self har beskrevet Célines verker som «skjellsord, som – til tross for omdømmet han senere fikk som en rabiat antisemitt – er rettet mot alle klasser og folk med uten unntak.»[35]

Det er Reisen til nattens ende og Død på kreditt som utgjør hovedverkene til Céline, som leses og er Céline i ettertidens bevissthet. De to romanenes betydning ligger hovedsakelig i fornyelsen av stilen. «Den meislete, kjappe rytmen ligger som ordforråd nær opp til talespråket og innebærer et avgjørende brudd med fransk prosastil. (...) Hans assosiasjoner går i alle retninger; han avbryter selve fortellingen (...) når det passer ham, for å komme med kommentarer, følelsesutbrudd eller tilsynelatende uvedkommende beretninger.»[36]

I et intervju om Céline uttalte Stig Sæterbakken seg om forfatterens språk: «Han ble jo beskyldt av mange for å ødelegge det franske skriftspråket. I virkeligheten var det snakk om en radikal fornyelse. Céline skapte en storslagen syntese av rå brutal muntlighet og noe høystemt, poetisk, nærmest klassisk. Å lese romanene hans er som å bli brølt til. Vel å merke en ekstremt velformulert og musikalsk form for brøling. De bevarte manuskriptene vitner da også om et veldig pirkearbeid, en nøye utpensling av alle detaljer. Det handler om presisjon. Presisjon i forhold til en voldsom livsfølelse, som sprenger grensene for det konvensjonelle romanformatet.»[37]

Célines arv har blitt bevart, mer eller mindre i forfatterskapene til navn som Samuel Beckett, Jean-Paul Sartre, Queneau og Jean Genet blant andre. Jean-Marie Gustave Le Clézio, Alain Robbe-Grillet, og Roland Barthes har uttrykt sin beundring for ham. I USA har forfattere som Charles Bukowski, Henry Miller, Jack Kerouac, Joseph Heller, Kurt Vonnegut, Jr., William S. Burroughs, Edward Abbey, Jim Morrison og Ken Kesey trukket veksler på hans prosa.[38] Bukowski skrev «først av alt, les Céline; den største forfatteren på 2 000 år».[39] Céline påvirket også Irvine Welsh, Günter Grass, og Raymond Federman.

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • Carnet du Cuirassier Destouches, 1913
  • Des vagues (novelle), 1917
  • La Vie et l'œuvre de Philippe Ignace Semmelweis, doktoravhandling, 1924
  • La Quinine en thérapeutique, 1925, utgitt under forfatternavnet «Docteur Louis Destouches»
  • Reise til nattens ende (Voyage au bout de la nuit), 1932 (E-bok fra NB)
  • L'Église, 1933
  • Hommage à Émile Zola, tale fra 1933 som ble utgitt i 1936
  • Død på kreditt (Mort à crédit), 1936 (E-bok fra NB)
  • Mea Culpa, 1936
  • Bagatelles pour un massacre, 1937; pamflett
  • L'École des cadavres, 1938 pamflett
  • Les Beaux Draps, 1941 pamflett
  • Guignol's Band, 1944
  • Réponses aux accusations formulées contre moi par la justice française au titre de trahison et reproduites par la Police Judiciaire danoise au cours de mes interrogatoires, pendant mon incarcération 1945–1946 à Copenhague, 6. november 1946. Forsvar mot anklagene om landsforræderi fra den franske regjering.
  • Casse-pipe, 1949
  • Féerie pour une autre fois, 1952
  • Normance, 1954; oppfølger til Féerie pour une autre fois
  • Entretiens avec le Professeur Y, 1955
  • D'un château l'autre, 1957
  • Nord, 1960
  • Le Pont de Londres − Guignol's band II, utgitt anonymt i 1964
  • Rigodon, fullført i 1961, men utgitt posthumt i 1969

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Louis-Ferdinand Celine, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Louis-Ferdinand-Celine, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ fødselsattest, consultation.archives.hauts-de-seine.net, oppført som Louis Ferdinand Destouches[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, oppført som Louis Ferdinand Celine, Munzinger IBA 00000004042, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 16411, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ data.bnf.fr[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Bibliothèque nationale de France (på fr), Autorités BnF, BNF-ID 11895729d, Wikidata Q19938912, https://data.bnf.fr/ 
  7. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 20828515, Wikidata Q16744133 
  8. ^ www.lefigaro.fr[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Reisen til nattens ende» Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine., Gyldendal Norsk Forlag. Sitat: «...en av de største, men også mest omstridte forfattere i fransk litteratur. Han blir også regnet som en av de mest innflytelsesrike forfatterne på 1900-tallet...»
  10. ^ Haarberg, Jon et al (2007): Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjonen, Oslo: Universitetsforlaget, s. 449
  11. ^ a b «Fredrik Wandrup intervjuet om Reisen til nattens ende» Arkivert 16. april 2014 hos Wayback Machine., Bokklubben.no
  12. ^ a b c d e f O'Connell, David (1976): Twayne's World Author Series: Louis Ferdinand-Céline. Twayne Publishers. ISBN 0-8057-6256-6. s. 14
  13. ^ a b c d e McCarthy, Patrick (1975): Céline: A Biography. Viking Press. ISBN 0140045341.
  14. ^ Cottington, David (1998): Cubism in the Shadow of War: The Avant-garde and Politics in Paris, 1905–1914, New Haven and London: Yale University Press, s. 33–37
  15. ^ l'Illustré National, november 1915, s. 16
  16. ^ Beyer, Edvard et al (1974): Verdens litteraturhistorie, bind 11 Mellomkrigstiden, Oslo, s. 327
  17. ^ Beyer, Edvard et al (1974): Verdens litteraturhistorie, bind 11 Mellomkrigstiden, Oslo, s. 326
  18. ^ O'Connell, David (1976): Twayne's World Author Series: Louis Ferdinand-Céline. Twayne Publishers. ISBN 0-8057-6256-6. s. 15
  19. ^ Beyer, Edvard et al (1974): Verdens litteraturhistorie, bind 11 Mellomkrigstiden, Oslo, s. 332-333
  20. ^ Beyer, Edvard et al (1974): Verdens litteraturhistorie, bind 11 Mellomkrigstiden, Oslo, s. 331
  21. ^ Empson, William (1935): Some Versions of the Pastoral, Chatto & Windus, s. 11
  22. ^ Fraser, Nicholas (26 november 2002): The Voice of Modern Hatred: Tracing the Rise of Neo-Fascism in Europe. Woodstock, NY: Overlook Press, The. ISBN 978-1-58567-332-2. s. 36
  23. ^ Atkins, Stephen E. (2009): Holocaust Denial As an International Movement, ABC-CLIO, s. 87.
  24. ^ Axelrod, Mark (2004): Borges' Travel, Hemingway's Garage: Secret Histories. University of Alabama Press. s. 101.
  25. ^ Se artikkel «Lettres aux journaux» i Alméras, Philippe: Dictionnaire Céline, Plon. Se også «Notre combat pour la nouvelle France socialiste», gjenopptrykket i Mémoire juive et Éducation; 9. juli 1943, i kollaboratørmagasinet Je suis partout.
  26. ^ Andrew, Edward (1962): «George Grant's Celine, Thoughts on the Relation of Litereature and Art» i: Davis, Arthur (red.): George Grant and the Subversion of Modernity, University of Toronto Press, s. 83.
  27. ^ Loiseaux, Gérard (1995): La Littérature de la défaite et de la collaboration, Fayard
  28. ^ «On n’y pense pas assez à cette protection de la race blanche. C’est maintenant qu’il faut agir, parce que demain il sera trop tard. […] Doriot s’est comporté comme il l’a toujours fait. C’est un homme… il faut travailler, militer avec Doriot. […] Cette légion si calomniée, si critiquée, c'est la preuve de la vie. […] Moi, je vous le dis, la Légion, c'est très bien, c'est tout ce qu'il y a de bien». Intervju med Céline. «Ce que l'auteur du Voyage au bout de la nuit 'pense de tout ça'...», L'Émancipation nationale, 21. november 1941, i Cahiers Céline, n° 8, s. 134-135.
  29. ^ O'Connell, David (1976): Twayne's World Author Series: Louis Ferdinand-Céline. s. 32
  30. ^ Luce, Stanford (1986): Innledningen til Céline: Conversations with Professor Y, s. xii
  31. ^ Benoist-Méchin, Jacques (1911): À l’épreuve du temps. Souvenirs, Perrin
  32. ^ Beyer, Edvard et al (1974): Verdens litteraturhistorie, bind 11 Mellomkrigstiden, Oslo, s. 325
  33. ^ Beyer, Edvard et al (1974): Verdens litteraturhistorie, bind 11 Mellomkrigstiden, Oslo, s. 334
  34. ^ Céline, Louis-Ferdinand: Castle to Castle. New York: Delacorte Press. s. v, xii.
  35. ^ Will Self (10. september 2006): «Céline’s Dark Journey». The New York Times.
  36. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vesten litteraturhistorie. Bind 2, Oslo, s. 279-280
  37. ^ Lillebø, Sandra (1. juli 2011): «En obsternasig drittunge», Klassekampen
  38. ^ O'Connell s. 148
  39. ^ Bukowski, Charles (1969): Notes of a Dirty Old Man. San Francisco: City Light Books. s. 69.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Bounan, Michel (1997): L'Art de Céline et son temps, Petite Collection
  • Buckley, W. K. (1988): Critical Essays on Louis-Ferdinand Céline, G K Hall & Co
  • Carson, J. (1989): Céline's Imaginative Space, Peter Lang Pub Inc
  • Hewitt, Nicholas (1987): The Golden Age of Louis-Ferdinand Céline, Berg Publishers
  • Hewitt, Nicholas (1999): The life of Céline. A critical biography. Oxford
  • Knapp, Bettina (1974): Céline: Man of Hate, University of Alabama Press

Sekundærlitteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Alméras, Philippe (1992): Les Idées de Céline. Berg international.
  • Alméras, Philippe (1993): Céline – entre haines et passion. Robert Laffont, Paris.
  • Alméras, Philippe (2004): Dictionnaire Céline. Plon, Paris.
  • Bardèche, Maurice (1986): Louis-Ferdinand Céline. La Table Ronde, Paris.
  • Bielefeld, Ulrich (2003): Nation und Gesellschaft: Selbstthematisierungen in Frankreich und Deutschland. Hamburg, ISBN 3-930908-83-2.
  • Blank, Andreas (1991): Literarisierung von Mündlichkeit: Louis-Ferdinand Céline und Raymond Queneau. Narr, Tübingen, ISBN 3-8233-4554-0. Diss. phil. Freiburg 1990 unter dem Titel Nähesprache und Literatur.
  • Arno Breker (1983): Hommage à Louis-Ferdinand Céline. Avec lithographies originales d’Arno Breker. La Revue Célinienne, Bonn.
  • Geyersbach, Ulf (2008): Louis-Ferdinand Céline. Reinbek, ISBN 978-3-499-50674-1.
  • Gibault, François (1977–1985): Céline. Mercure de France, Paris (3 bind).
  • Godard, Henri (1994): Céline scandale. Gallimard, collection Blanche, Paris (ISBN 978-2-07-073802-1); Folio, Nr. 3066, 1998, ISBN 2-07-040462-5.
  • Godard, Henri (2008): Un autre Céline, Textuel, (2 Bde), Paris
  • Godard, Henri (2011): Céline, Gallimard, Reihe «collection Biographies», Paris (ISBN 978-2-07-012192-2).
  • Hausmann, Frank-Rutger (2008): Louis-Ferdinand Céline et Karl Epting. Enthält Briefe und Texte, ausf. Bibliographie zu beiden. Ed. Le Bulletin célinien, Bruxelles. ISBN 2-9600106-2-0 In Frz.
  • Henry, Anne (1994): Céline écrivain, L'Harmattan, Paris.
  • Hindus, Milton (1999): L.-F. Céline tel que je l'ai vu, L'Herne, Paris.
  • Kuhnle, Till R. (2007): «Louis-Ferdinand Céline: Voyage au bout de la nuit» i: Asholt, Wolfgang (red.): 20. Jahrhundert: Roman Reihe: Stauffenburg Interpretation. Tübingen. ISBN 978-3-86057-909-1
  • Meier, Franziska (1998): Emanzipation als Herausforderung: rechtsrevolutionäre Schriftsteller zwischen Bisexualität und Androgynie. Wien. ISBN 3-205-98877-9
  • Poulet, Robert (1971): Entretiens familiers avec L. F. Céline, Paris, Plon, « Tribune libre » 1958; (Ultimative Ausgabe: Mon ami Bardamu, entretiens familiers avec L. F. Céline, Plon, Paris).
  • Roux, Dominique de; Thélia, Michel; Beaujour, M., red. (1970; 2006): Cahier Céline, L'Herne, ISBN 978-2-85197-156-2
  • Schmidt-Grassee, Thomas (1993): Les écrits maudits de Céline. Untersuchungen zur Bedeutung der Pamphlete Louis-Ferdinand Célines im Horizont seines Gesamtwerkes. Bonn. ISBN 3-86143-013-4

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Louis-Ferdinand_Céline&oldid=24741388»