Ignaz Semmelweis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ignaz Semmelweis
Semmelweis Ignác-001.png
Født1. juli 1818
Buda
Død13. august 1865 (47 år)
Oberdöbling
Gravlagt Kerepesi-gravlunden
Utdannet ved Universitetet i Wien
Beskjeftigelse Lege, botaniker, universitetslærer, gynekolog, obstetrician
Nasjonalitet Kongedømmet Ungarn

Ignaz Philipp Semmelweis (opprinnelig Ignác Fülöp Semmelweis (ungarsk) (født 1. juli 1818 i Budapest, død 13. august 1865 i Döbling ved Wien) var en ungarsk-østerriksk lege som påviste sammenhengen mellom legers og jordmødres mangel på håndhygiene og utbredelsen av barselfeber.

Den norske forfatteren Jens Bjørneboe skrev i 1968 skuespillet Semmelweis: et anti-autoritært skuespill med Semmelweis som tittelperson.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Betydning[rediger | rediger kilde]

Semmelweis var assistentlege ved klinikken for fødselshjelp i Wien. Det var kjent at dødeligheten i hans avdeling, hvor leger og medisinstudenter arbeidet, var høyere enn i den andre avdelingen, hvor jordmødre ble utdannet. Semmelweis ønsket å finne grunnen til dette og undersøkte mødrene stadig grundigere. Men nettopp derfor steg dødeligheten bare enda mer, slik at flere kvinner vegret seg for å la seg innlegge på avdelingen.

Først da hans bekjente, rettsmedisineren Jakob Kolletschka døde etter å ha skåret seg med en skalpell, antok Semmelweis at han hadde funnet en løsning:

Medisinstudentene arbeidet daglig med lik av pasienter som var død i barselseng. Med uvaskede hender undersøkte de deretter kvinner og overførte dermed infeksjoner. Årsaken til infeksjonene, bakteriene, var på dette tidspunktet ikke kjent. Jordmødrene i den andre avdelingen hadde derimot ingen kontakt med likene og utførte heller ingen vaginale undersøkelser.

Semmelweis anviste sine studenter deretter til å desinfisere hendene med klorkalk etter å ha arbeidet med likene, et virkningsfullt tiltak som reduserte dødsraten fra 12,3 % til 2-3 %.

Men da personer fremdeles døde på avdelingen, skjønte han at smitten ikke kun kom fra lik, men også fra levende personer. Han innskjerpet deretter sine forskrifter til at hender skulle desinfiseres etter enhver undersøkelse. Dermed klarte han i 1848 å senke dødsraten til 1,3 %, noe som også lå under dødsraten på den andre avdelingen.

Motstand[rediger | rediger kilde]

Tross sin suksess oppnådde hans arbeide lenge liten anerkjennelse blant andre leger. Hans studenter holdt rensligheten for unødvendig, og leger ville ikke gå med på at de selv forårsaket sykdom. Etter en intrige iscenesatt av hans sjef, som følte seg forbigått, måtte Semmelweis i 1849 forlate klinikken.

Fra 1855 var Semmelweis professor i fødselshjelp i Pest. Hans resultater og erfaringer beskrev han i boken Die Ätiologie, der Begriff und die Prophylaxe des Kindbettfiebers, som utkom 1861. Men få leger støttet hans syn, mange svertet ham som Nestbeschmutzer («brønnpisser»).[1]

Ignaz Semmelweis brøt etterhvert sammen og ble i juli 1865 innlagt på sinnssykehuset i Döbling utenfor Wien. Enkelte kilder hevder innleggelsen var resultat av en intrige.

Semmelweis døde bare to uker etter innleggelsen i Döbling. Ifølge obduksjonsraporten var dødsårsaken blodforgiftning etter en mindre sårskade han hadde fått gjennom sitt arbeid kort før innleggelsen. Andre beretninger antyder at han hadde vært i håndgemeng med personalet. Medisinhistorikeren Georg Silló-Seidl har undersøkt kliniske dokumenter i arkivet til Wiener Gesundheitsbehörde og fant ikke dokumentasjon på at Semmelweiss skal ha vært infisert. Da de jordiske restene etter Semmelweiss ble undersøkt i 1963, ble det funnet flere frakturer på hendene, armene og brystkassa hans, noe som stiller obduksjonsrapporten i et underlig lys. Den amerikanske Semmelweis-biografen Sherwin Nuland og andre går ut fra at pleierne i Döbling har slått og sparket Semmelweis.[2][3][4]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Etter Semmelweis' død innførte den skotske kirurgen Joseph Lister (1827–1912) i 1867 hygieniske tiltak i kirurgien, noe som førte til et fall i dødsraten for operasjoner. Som følge av dette slo også hygieneprinsippene gjennom i andre deler av behandlingen av syke, og Semmelweis' arbeide oppnådde den vitenskapelig anerkjennelse han ikke hadde fått i sin livstid.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stefan Löffler: Wer Krankheiten Namen gab, I Der Standard 8. april 2008.
  2. ^ Die Zeit, utgave 33, 199.
  3. ^ Georg Silló Seidl: Die Affaire Semmelweis., Herold-Verlag, Wien, 1985
  4. ^ Genial gescheitert: Schicksale großer Entdecker und Erfinder, Thomas Bührke, DTV München, 2012, s. 168–173

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Ignaz Semmelweis – bilder, video eller lyd på Wikimedia CommonsRedigere på wikidata

Wikisource-logo.svg Tysk Wikisource: Ignaz Semmelweis – Originaltekster