Lewisgun

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Lewisgun
Basisdata
Opphavsland: USA USA
Type: Lett maskingevær
Produsent(er): Birmingham Small Arms Co.
Savage Arms
Innført: 1913
Tekniske data
Kaliber: .303 British
.30-06 Springfield
Mekanisme: Gassoperert
Skuddtakt: 550 skudd/min
Vekt, uladet: 12.7 kg
Lengde: 965 mm
Løpslengde: 665 mm
Magasinkapasitet: 47 eller 97 patroner

Lewisgun er et amerikansk lett maskingevær.

Lewisgun ble oppfunnet av den amerikanske obersten Isaac Newton Lewis i 1911, basert på et design av Samuel Maclean. Våpenet ble ikke tatt i bruk av den amerikanske hæren, men ble brukt i stort antall av britiske og samveldetropper under første verdenskrig.[1] I mellomkrigstiden ble våpenet utfaset til fordel for Brengun, men likefullt ble det brukt under hele andre verdenskrig, blant annet på kjøretøy, og erobrede eksemplarer ble brukt av Volkssturm helt til slutten av krigen.[2] Under andre verdenskrig ble Lewisgun også brukt på fiskebåtene til Shetlandsgjengen.[3]

Lett maskingevær[rediger | rediger kilde]

Den viktigste egenskapen som bidro til gjøre Lewis' maskingevær populær var den lave vekten. I motsetning til Vickers maskingevær var Lewis' konstruksjon luftavkjølt, og veide derved bare 12 kilo. Den hadde også et flatt tallerkenmagasin i stedet for ammunisjonsbelte, hvilket bidro til at det var mulig å bringe med seg for en enkelt mann under framrykking.[1] Selv om den først og fremst var tenkt brukt til framrykkende tropper, holdt den portugisiske soldaten Aníbal Milhais tilbake to tyske regimenter med en enkelt lewisgun under slaget ved Lys (1918).[4]

En annen viktig årsak til populariteten var at det var raskere å produsere enn samtidens maskingevær. Den var noe dyrere enn en Vickers, men det var stor etterspørsel etter det lette og lettbetjente våpenet fra soldatene på slagmarken.[5]

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Lewisgun uten kjølekappe for bruk i fly, modifisert til å ta tsjekkisk 7,92 mm ammunisjon.

Mekanisme[rediger | rediger kilde]

I motsetting til andre samtidige maskingevær som brukte rekylmekanisme, hadde Lewi's konstruksjon gassmekanisme. Gasstempelet lå under løpet og var tannet på undersiden. Et tannhjul drev stempelet og sluttstykket framover igjen etter hvert skudd. Rekylfjæra var ikke en spiralfjær, men en flat klokkefjær som lå i et lite rom under selve glidekassen.[6] Etterhvert som løpet ble varmere, endret spenningen i fjæren seg.[7] En liten knast på utsiden av fjærhuset tillot skytteren å hele tiden stramme inn eller slakke fjæra, og en velstilt rekylfjær var avgjørende for at våpenet skulle fungere godt.[3]

Kjøling[rediger | rediger kilde]

Kjøling er et vedvarende problem for maskingevær. For å gjøre luftavkjølingen mer effektiv hadde løpet et serie med kjøleribber i aluminium rundt løp og gasstempelet. Disse var omgitt av en tynn kappe (også i aluminium), omtrent som et ovnsrør. Når våpenet ble avfyrt, dro kruttgassene fra skuddet med seg luft ut fra kappen foran, mens ny kald luft ble suget inn i kappen bak. Aluminium har mye lavere varmekapasitet enn stål, slik at løpet ble kjølt ned fortere.[7]

På fly hvor det bare ble skutt korte byger ble også kjølekappen og ribbene fjernet. Disse våpnene fungerte også helt greit på bakken, selv om de ble noe raskere varme enn kjølekappe. I mellomkrigstiden kom nye versjoner uten kjølekappen. Bare Royal Navy beholdt kjølekappene på sine gjennom hele andre verdenskrig.[7]

Historie[rediger | rediger kilde]

I opptakten til andre verdenskrig ble våpenet med sin klokkefjær og tallerkemagasin ansett som foreldet, men store mengder ble tatt ut av reservene og etter at British Expeditionary Force måtte la nesten alle sine nyere Brenguns bli igjen ved Dunkerque under Operasjon Dynamo. Den siste versjonen kom med vanlig spiralfjær i kolben i stedet for klokkefjæra, og med et Brengun-type bøyd boksmagasin i stedte for tallerkenmagasin, men det nye våpenet hadde ingen fordeler i forhold til Brengun.[7]

Produskjonen ble stoppet i 1942, men våpenet ble likevel brukt gjennom resten av krigen og i mange år etterpå. Den forsvant fra førstelinjene i den britiske hæren under Koreakrigen, men ble brukt så sent som på 1990-tallet av de kroatiske styrkene under oppløsningen av Jugoslavia.[8]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Skennerton, I.D. (1988). British small arms of World War Two : the complete reference guide to weapons, maker's codes & 1936-1946 contracts. Margate, Q. s. 41. ISBN 0-949749-09-5. 
  2. ^ Scarlata, P. (20. februar 2011). «Small arms of the Deutscher Volkssturm part II». Shotgun News. Besøkt 2. januar 2016. 
  3. ^ a b Major Antonsen, A., red. (2014). «Maskingeværer». Skytevåpen benyttet av Forsvaret etter 1859. Oslo: Forsvarmuseet. s. 351. ISBN 978-82-91218-63-2. 
  4. ^ «Corpo Expedicionário Português - Aníbal Milhais». HäT industries. 2008. Besøkt 2. januar 2016. 
  5. ^ Hogg, Ian V. (1978). The complete illustrated encyclopedia of the world's firearms (1. utg.). New York: A & W Publishers. s. 21. ISBN 978-0-89479-031-7. 
  6. ^ Vbbsmyt (31. mai 2015). «Lewis Gun 1916 (animasjon som viser hvordan mekanismen fingerer)». YouTube. Besøkt 21. januar 2016. 
  7. ^ a b c d Grant, N. (2014). The Lewis Gun.. Oxford: Osprey Publishing Co. s. 21-29. ISBN 1782007911. 
  8. ^ «The famous Lewis Machine Gun was used in all manner of ways throughout World War 1 and World War 2». Small Arms. The Military Factory.com. 17. august 2014. Besøkt 2. januar 2016.