Lakselus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Lakselus
Lakselus
Vitenskapelig(e)
navn
:
Lepeophtheirus salmonis
Krøyer, 1837
Norsk(e) navn: lakselus
Hører til: Lepeophtheirus,
hoppekreps,
krepsdyr
Habitat: parasittisklaks
Utbredelse: nordlige halvkule
Se også: Gyrodactylus salaris og skottelus (Caligus elongatus).

Lakselus er en art i gruppen hoppekreps. Den lever som marin parasittlaksefisker. Den lever av slimet, huden og blodet til fisken[1].

Hodebryststykket er bredt og skjoldformet, og brukes som sugekopp. Bakkroppen er smalere, og hos hunnen fylt med egg. Hunnens bakkropp har også to lange eggsekker. Lakselusa bruker føttene til å flytte seg rundt på verten eller svømme mellom verter[2].

Livssyklusen består av åtte stadier, med skallskifte imellom. I det frittsvømmende nauplius-stadiet har den en lengde på 0,54 til 0,85 mm[3]. I copepodit-stadiet er den ca. 0,7 mm lang og angriper fisken. I chalimus-stadiet er den 1,2 til 2,8 mm lang[4]. Man trodde før at lakselusa hadde ni larvestadier, men det har vist seg å være bare syv.[5]

Den suger næring av fisken og vokser til 5 mm lengde for hannene og 10 mm for hunnene. Hver generasjon tar ca. 6 uker ved en temperatur på 10–12 °C

Det har blitt forsket på arten i forbindelse med problemene den skaper i akvakulturen, men man vet lite om dens liv i naturen. Det har blitt vist at lakselus-infeksjoner i oppdrettsanlegg kan utløse epizootier hos ville fisk. Lakselus liker ikke ferskvann og holder seg under ferskvannslaget som vårflommen skaper i fjordene. Laksesmolt som svømmer i dette laget, er derfor beskyttet mot infeksjon[6].

Til bekjempelse av lakselus i oppdrettsanlegg brukes kjemikalier i stor grad, f.eks. midler som skal hemme syntesen av kitin hos lusa og dermed stoppe skallskiftet. Medisinen blandes i fôret eller i vannet som fisken går i. Et petroleumsekstrakt av krysantemum er ett av de stoffene som brukes[7].

Termisk avlusning brukes også. Metoden har vært utprøvd på oppdrettsanlegg siden 2013, i Norge siden 2014. Termisk avlusning tar utgangspunkt i at lus som sitter på fisk inaktiveres og faller av dersom den utsettes for moderat forhøyet vanntemperatur i en kort periode.[8]

Preventiv medisinering har blitt brukt, men dette fører til økt resistens hos lakselusa. I 2008 ble det funnet resistente lakselus i fire oppdrettsanlegg i Hordaland og Sogn og Fjordane[9]. Biologiske metoder som innsetting av leppefisker som f.eks. berggylt anbefales i stedet[10]. Lakselusas genom er også under kartlegging, da kunnskap om dette vil gjøre det lettere å utvikle nye medikamenter og vaksiner mot organismen[11].

Grunnet økt resistens mot de medikamentelle midlene har man sett en kraftig reduksjon i bruken av disse det siste året, fra 3269 behandlinger i 2015 til 1941 behandlinger i 2016. Ikke-medikamentelle metoder hadde en 6-dobbel økning fra 185 i 2015 til 1174 i 2016. Ettersom lakselusen ikke selv fører til død hos laks, men heller håndteringen og behandlingsmetodene så har denne økt det siste året ettersom ikke-medikamentell behandling er svært stressende for fisken[12].

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]