Pungulv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Pungulv
Pungulv i Naturhistorisk museum i Oslo, ett av en håndfull utstoppede eksemplarer i verden
Pungulv i Naturhistorisk museum i Oslo, ett av en håndfull utstoppede eksemplarer i verden
Vitenskapelig(e)
navn
:
Thylacinus cynocephalus
Harris, 1808
Thylacinidae
Norsk(e) navn: pungulv,
tasmansk tiger
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Rovlevende pungdyr
Familie: Thylacinidae
IUCNs rødliste: [1][2]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 EX-no.svg

EX — Utryddet

Habitat: terrestrisk, trolig tørre eukalyptus-skoger, våtmark og gressletter
Utbredelse: Australia og Tasmania

Pungulv eller tasmansk tiger (Thylacinus cynocephalus) er et rovlevende pungdyr (Dasyuromorphia) som var eneste art i pungulvfamilien (Thylacinidae), men den ble utryddet i 1930-åra. Den var et nærmest hundelignende pungdyr med karakteristiske tiger-lignende tverrstriper over ryggen. Pungulvens nærmeste nålevende slektning er tasmansk djevel (Sarcophilus harrisii).[3]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Pungulv lignet en hund eller ei hyene, men den hadde et lendeparti som klart skilte den fra canidene. I størrelse var den cirka 100–130 cm lang (snute–halerot) og omkring 60 cm i skulderhøyde. I tillegg kom den stive halen, med typisk 50–65 cm. Vekten lå trolig omkring 20–30 kg for voksne individer. Pelsen var gulbrun og hadde typisk 13–21 sorte tverrgående striper over ryggen, lendet og den tykke haleroten. Stripen rakk til midt på flankene eller lårene.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig levde det pungulv over store deler av Australia og på Tasmania, men på fastlandet ble de fortrengt av de australske dingoene som fulgte med aboriginene fra nord. På Tasmania utnyttet arten de fleste typer habitat, men den var fraværende i den tette tempererte regnskogen i sør-vest.[2] Arten jaktet solitært eller parvis og hovedsakelig om natten, og dyra brukte trolig luktesansen til å lokalisere byttedyrene.[2] Geometrien i albueleddene antyder at pungulven angrep byttet oftere fra bakhold enn gjennom forfølgelse.[3] Tidligere analyser av tannsettets morfologi har antydet at typiske byttedyr veide omkring 1–5 kg,[4] selv om man vet at den også tok tildels mye større byttedyr. Analyser av skallens mekaniske funksjoner antyder at pungulven jaktet på byttedyr som var mindre enn den selv,[5] mens en annen antyder det motsatte.[6]

Man regner med at pungulven døde ut på fastlandet rundt år null,[2] men på Tasmania levde de i beste velgående fram til den britiske koloniseringen. Pungulven kom i konflikt med bøndene fordi den jaktet på sauer, men det kan ha vært en kombinasjon av jakt og sykdom som til slutt utryddet den.[2]

Den siste kjente pungulven døde i fangenskap i Hobart Zoo på Tasmania den 7. september i 1936[7][1], selv om det har angivelig vært flere observasjoner etter dette tidspunktet. Det finnes imidlertid ingen håndfaste bevis for at pungulver har eksistert etter denne datoen.

Australske forskere har forsøkt å klone pungulv fra et foster som har vært lagret i sprit. Dette har vist seg vanskelig på grunn av større DNA-skader enn forventet. Det er likevel håp om at arten en gang i fremtiden kan gjenopplives.[8]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b M. McKnight (2008) Thylacinus cynocephalus. The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2014.3 Besøkt 31. desember 2014.
  2. ^ a b c d e Burbidge, A.A. & Woinarski, J. 2016. Thylacinus cynocephalus. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T21866A21949291.
  3. ^ a b Berns, G. S., & Ashwell, K. W. S. (2017). Reconstruction of the Cortical Maps of the Tasmanian Tiger and Comparison to the Tasmanian Devil. PLoS ONE, 12(1), e0168993. doi:10.1371/journal.pone.0168993
  4. ^ Jones ME, Stoddart DM (1998) Reconstruction of the predatory behaviour of the extinct marsupial thylacine (Thylacinus cynocephalus). J Zool, Lond 246: 239–246.
  5. ^ Attard MRG, Chamoli U, Ferrara TL, Rogers TL, Wroe S (2011) Skull mechanics and implications for feeding behaviour in a large marsupial carnivore guild: the thylacine, Tasmanian devil and spotted-tailed quoll. Journal of Zoology 285: 292–300.
  6. ^ Wroe S, McHenry C, Thomason J (2005) Bite club: comparative bite force in big biting mammals and the prediction of predatory behaviour in fossil taxa. Proceedings of the Royal Society of London B 272: 619–625.
  7. ^ Illustrert Vitenskap, nr. 15, 2008, side 21
  8. ^ W. Miller m.fl. (2009). «The mitochondrial genome sequence of the Tasmanian tiger (Thylacinus cynocephalus)». Genome Res. 19 (2): 213–220. ISSN 1549-5469. PMID 19139089. doi:10.1101/gr.082628.108. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]