Bikirer
| Bikirer | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Polypteridae, Polypteriformes, Cladistia | |||
| Populærnavn | |||
| bikirer | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Beinfisker | ||
| Underklasse | Strålefinnefisker | ||
| Økologi | |||
| Antall arter: | 16 | ||
| Habitat: | brakk- og ferskvann | ||
| Utbredelse: | Nigeria, Kamerun, Zaire | ||
| Inndelt i | |||
Bikirer er en orden strålefinnefisker med en eneste nålevende familie. De er sammen med stører ofte klassifisert i en egen gruppe (bruskganoider) på grunn av de harde skjellene. Bikirer er en gammel og delvis meget primitiv fiskegruppe. Foruten øreålen er alle nålevende bikirer i slekten skuldergjedder.
Bygning[rediger | rediger kilde]
Pikirene viser en underlig kombinasjon av trekk som bare finnes hos noen få grupper strålefinnefisker, enkelte fossile funn og blant kjøttfinnefiskene. De har tykke, harde skjell bestående av solide beinskjell dekket med ganoin som gir dem et emaljeaktig utseende. På ryggen har de 8-15 småfinner i stedet for en enkel ryggfinne. Hver av disse har en skarp pigg. Kjevestrukturen ligner mer på tetrapoder enn på egentlige beinfisker.[1]
Svømmeblæren fysostom og fungerer som rudimentære lunger, og gjør dem i stand til å hente oksygen fra luften når de er i oksygenfattige vann. Gjellene sitter bak et gjellelokk som hos alle beinfisk, men de har også et åpent sprøytehull slik som man finner hos haier. I motsettning til alle andre fisker mangler de den bakre gjellebuen, slik at de bare har fire gjellebuer.[1]
Bikirer har vært brukt som modeller for hvordan de firbeinet virveldyrenes forfedre har levd og beveget seg. De bruker for det meste halen når den svømmer, men kan ta seg fram på grunt vann med brystfinnene. Finnene sitter på en liten stilk med bein og muskulatur slik som hos kjøttfinnefiskene. Bikirer som har blitt holdt på land utvikler evnen til å ta seg fram med finnene, og skulderbladene, gjellebeina og knoklene i finnene utvikler seg mer slik de gjorde hos forløperne for de tidligste panserpaddene.[2]
Levevis[rediger | rediger kilde]
Som lungefisk og amfibier har de et tydelig larvestadie der yngelen har ytre gjeller, men disse er antatt å være konvergent evolusjon.[3] Maksimal lengde blant disse artene er rundt 90 cm, skjønt de færreste blir lengre enn 30 cm.
Bikirer er populære fisk i offentlige og store private akvarier. De er rovfisker, men er ellers fredelige og relativt rolige. De holder seg stort sett på bunnen, og er gode naboer for andre arter som er store eller raske nok til å ikke regnes som bytte. Noen akvarister har observert at harniskmaller kan angripe bikirer og suge seg fast på huden deres.
Arter[rediger | rediger kilde]
Bikirene er en afrikansk gruppe, det finnes ingen arter fra denne gruppen naturlig i Norge. Systematisk utgjør de en egen orden, delt opp to slekter med 12 arter:[4]
Orden Polypteriformes
- Familie Polypteridae
- Slekt Erpetoichthys, øreåler J. A. Smith, 1865
- Øreål, Erpetoichthys calabaricus J. A. Smith, 1865 (øreål)
- Slekt Polypterus, skuldergjedder Lacépède, 1803
- Retropinnis-gruppen
- Bichir-gruppen
- Polypterus ansorgii Boulenger, 1910
- Nilbikir, Polypterus bichir Lacépède, 1803
- P. b. bichir Lacepède, 1803
- P. b. lapradei Steindachner, 1869
- Polypterus congicus Boulenger, 1898
- Polypterus endlicheri Heckel, 1847
- Weeksii-gruppen
- Polypterus mokelembembe Schliewen & Schäfer, 2006
- Praktbikir, Polypterus ornatipinnis Boulenger, 1902
- Polypterus weeksii Boulenger, 1898
- Senegalus-gruppen
- Polypterus delhezi Boulenger, 1899
- Polypterus palmas Ayres, 1850
- P. p. buettikoferi Steindachner, 1891
- P. p. palmas Ayres, 1850
- P. p. polli J. P. Gosse, 1988
- Polypterus senegalus Cuvier, 1829
- P. s. meridionalis Poll, 1941 (most likely avariant of P. s. senegalus)
- P. s. senegalus Cuvier, 1829
- Polypterus teugelsi Britz, 2004
- Slekt Erpetoichthys, øreåler J. A. Smith, 1865
Det er også kjent en rekke fossile bikirer, blant annet:
- Bawitius bartheli (Schaal), 1984 - sen kritt, fra Egypt
- Polypterus faraou Otero et al., 2006 — sen miocen[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Britz, R. (august 2003). «On the homology of the posteriormost gill arch in polypterids (Cladistia, Actinopterygii)» (PDF). Zoological Journal of the Linnean Society. 138 (4): 495–503. doi:10.1046/j.1096-3642.2003.t01-1-00067.x. Besøkt 5. juli 2018.
- ^ Standen, Emily M. (27. august 2014). «Developmental plasticity and the origin of tetrapods». Nature. 513 (7516): 54–58. doi:10.1038/nature13708. Besøkt 5. juli 2018.
- ^ Schoch, R.R.; Witzmann, F. (2011). «Bystrow’s Paradox - gills, fossils, and the fish-to-tetrapod transition». Acta Zoologica. 92 (3): 251–265. doi:10.1111/j.1463-6395.2010.00456.x. Besøkt 30. oktober 2017.
- ^ Mal:FishBase family
- ^ Otero, Likius, Vignaud & Brunet (2006). «A new polypterid fish: Polypterus faraou sp. nov. (Cladistia, Polypteridae) from the Late Miocene, Toros-Menalla, Chad». Zoological Journal of the Linnean Society. 146 (2): 227. doi:10.1111/j.1096-3642.2006.00201.x.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) bikirfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) bikirfamilien i Encyclopedia of Life
- (en) bikirfamilien i Global Biodiversity Information Facility
- (no) bikirfamilien hos Artsdatabanken
- (en) bikirfamilien hos Fossilworks
- (en) bikirfamilien hos ITIS
- (en) bikirfamilien hos NCBI
- (en) Kategori:Polypteridae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Polypteridae – detaljert informasjon på Wikispecies
- Tree of Life: Polypteridae Besøkt 27. september 2007.
- Polypteridae - FishBase
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Nelson, Joseph S. (2006). Fishes of the World (4 utg.). Edmonton. ISBN 0-471-25031-7.