Hopp til innhold

David Livingstone

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
For den amerikansk-nederlandsk ishockeyspilleren, se David Livingston.
David Livingstone
Født19. mars 1813[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Blantyre[5][6]
Død1. mai 1873[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (60 år)
Ilala Hill[7][6]
BeskjeftigelseOppdagelsesreisende, medisinsk forfatter, geograf, skribent, misjonær Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity of Glasgow
Charing Cross Hospital Medical School
Imperial College School of Medicine
Gilbertfield House School
EktefelleMary Livingstone[5]
SøskenCharles Livingstone
BarnAgnes Livingstone Bruce
Nasjonalitetskotsk
britisk
GravlagtWestminster Abbey[5][8]
Medlem av
UtmerkelserFellow of the Royal Society (1858)[5]
Patron’s Medal (1855)[10]
Grande médaille d'or des explorations (1857)
Fellow of the Royal Geographical Society
Signatur
David Livingstones signatur
David Livingstone på Commons

David Livingstone (1813–1873) var en skotsk lege, misjonær fra London Missionary Society, oppdager og utforsker av Afrika. Han var en av de første som utforsket det indre av det sørlige Afrika.

Hans møte med den amerikanske journalisten Henry Morton Stanley ga opphav til det kjente sitatet «Doktor Livingstone, formoder jeg?» da han etter lang tids leting traff på Livingstone i 1871 i Ujiji ved Tanganyikasjøen. Stanley klarte ikke å overtale ham til å reise med ham hjem til Storbritannia. Han døde to år etter. Hjertet hans ble begravd i Afrika, etter hans eget ønske, men hans øvrige jordiske levninger ble bragt til England og begravet i Westminster Abbey i London.

Livingstone var kanskje en av de mest populære heltene i det viktorianske Storbritannia på slutten av 1800-tallet og oppnådde nær mytisk status som fungerte på flere nivåer forbundet med hverandre: protestantisk misjonær og martyr; inspirerende forbilde av en som hadde oversteget samfunnsklassene ved å komme seg opp fra fattigdommen og til å bli velstående; vitenskapelig utforsker og oppdagelsesreisende; reformator i det britiske imperiet og motstander av slaveri. Hans berømmelse som oppdagelsesreisende bidro til å drive fram en besettelse til å oppdage Nilens kilder, som ble kulminasjonen av den klassiske perioden i europeisk geografiske og kolonialistiske inntrengingen i det afrikanske kontinentet. Hans misjonsreiser, hans «forsvinning» og død i Afrika, og påfølgende glorifisering som en nasjonal helt i 1874 etter sin død, førte til opprettelsen av flere betydelige kristne initiativ for misjonering i det sentrale Afrika som fortsatte i det påfølgende europeiske «kappløpet om Afrika».[11]

Barndom og oppvekst

[rediger | rediger kilde]
David Livingstone, malt av Frederick Havill

David Livingstone ble født i et lite arbeiderklassehjem i Glasgow i 1813. Foreldre og fem barn måtte dele et enkelt rom på bare 4 x 3 meter. Her måtte de bo, lage mat, spise og sove. Denne typen hjem ble stilt til rådighet for arbeiderne ved det lokale bomullsspinneriet tidlig på 1800-tallet.[12][13]

Han jobbet også ved fabrikken, tre av fire arbeidere på fabrikken var barn som måtte jobbe seks dager i uken. Davids arbeidsdag gikk fra klokken 8 om morgenen til klokken 18. Sammen med andre barn klatret han mellom maskinene. De måtte sørge for at spinnemaskinene ble forsynt med jevn og ubrutt tråd. Det var dager da han gikk og løp 32 km mellom de støyende maskinene.[12][13]

Fabrikken drev en skole for barna, men kun noen få hadde energi til å dra dit etter arbeid. Han studerte hver kveld mellom klokken 20 og 22 og læreren hans var forbløffet over hans store kunnskapstørst. Han bodde her til han var 23 år gammel. I en alder av 27 år fullførte han sin medisinske utdannelse, som han hadde tatt ved Glasgow University.[12][13][14]

Bakgrunnskunnskap om Afrika i Europa

[rediger | rediger kilde]

For bare 150 år siden visste europeerne nesten ingenting om Afrikas indre områder. For dem var Afrika det mørke kontinentet. Bortsett fra den enorme kystlinjen var nesten ingenting blitt utforsket. De store elvene som Nilen, Kongo-elven og Zambezi var vanskelige å seile. Derfor var det vanskelig å nå Afrikas indre med båt. Så sent som i 1840 hadde europeerne bare utforsket områder nær kysten.

I oldtiden trodde man at Afrika var det store sørlige kontinentet på jorden og de visste ikke hvor langt sørover Afrika strakte seg. Man mente at den mektige Nilen måtte være nøkkelen til hele kontinentet. Det sies at en farao hadde sendte noen fønikere på en reise rundt Afrika, og to år senere dukket de opp i Rødehavet. De sa at de hadde stoppet to ganger på veien for å så korn, og at de hadde sett solen gå ned i nord. Den nyeste informasjonen har fått mange til å tvile på historien. Men hvis den er sann, må de ha sett solen gå ned i nord, sør for ekvator. Det sies at den romerske keiseren Cæsar seilte langt opp Nilen med Kleopatra, den egyptiske dronningen. Dette skjedde noen år før begynnelsen av vår tidsregning. Etter Cæsars død gikk det mer enn 1500 år før den første europeeren så Afrikas sørspiss. Det var portugiseren Bartolomeu Dias som seilt så langt sør i 1488. Nesten 400 år senere døde Livingstone i 1873 mens han lette etter kildene til Nilen i det sentrale Afrika.[12]

Allerede på 1500-tallet hadde de nye immigrantene kom til Afrika for å eksportere slaver, og alle de grusomheter det medførte. Rundt 1840 reiste en ny bølge av europeere til Afrika. De var lærere, misjonærer og leger, en av dem var Livingstone som ankom i 1841. På 1840-tallet, hersket araberne over Nord-Afrika og store deler av østkysten.

Afrika

[rediger | rediger kilde]

I 1838 søker han om å bli misjonær i London Missionary Society og etter fullførte medisinske studier reiser han til Afrika.

Livingstones ankomst til Afrika

[rediger | rediger kilde]

Skipreisen fra England til Cape Town i Sør-Afrika tok tre måneder og Livingstone gikk i land her i mars 1841. Reisen over land til misjonsstasjonen Kuruman tok ytterligere to måneder. Han var dypt skuffet over misjonsstasjonen som var grunnlagt av Robert Moffat, de hadde fortalt om «røyken fra tusen landsbyer» der ingen misjonærer ennå hadde vært. Livingstone hadde derfor forventet at stasjonen ville være travelt opptatt med å kristne afrikanere. Nå så han at Kuruman ikke var mer enn en stor landsby. Etter 20 års arbeid hadde bare rundt 30 afrikanere blitt kristnet, og det var ingen kristne i landsbyer i nærheten.[12][15]

Livingstone la ut på tre reiser fra Kuruman. Den første gikk nordøst og fant sted mellom september og desember 1841, han reist omtrent 850 km dypere inn i det indre av Afrika. Målet hans var å starte en ny misjonsstasjon, den skulle ligge i Mabotsa. Roger Edwards var stasjonssjef i Kuruman mens Moffat var i England. Livingstone dro i august 1843 sammen med Edwards for å starte det nye oppdraget. Tre måneder senere returnerte han til Kuruman for å møte Moffat. Moffat hadde kommet tilbake med sin kone og to døtre, Ann og Mary. Livingstone bodde hos dem over julen 1843. På sitt neste besøk i Kuruman fridde han til Mary Moffat. Han hadde begynt å føle seg ensom i sitt arbeid langt fra sivilisasjonen. David Livingstone og Mary Moffat giftet seg i Kuruman 9. januar 1845.[12][15]

Nesten drept av en løve

[rediger | rediger kilde]
Livingstone blir angrepet av en løve

Etter å ha returnert til Mabotsa, ble han nesten drept i 1844. En løve hadde angrepet landsbyens sauer, og Livingstone gikk ut for å skyte den. Løven ble bare såret, og den angrep før han fikk ladet om. Han ble slått over ende og løven bet ham i venstre overarm, ristet ham som en terrier rister en rotte. Han ble reddet av Meblawe, en kristnet afrikaner som hadde fulgt med Livingstone fra Kuruman for å undervise de innfødte. Meblawe og en annen afrikaner ertet løven slik at den angrep dem i stedet og de ble begge alvorlig såret før løven ble drept med et skudd. Den brukne overarmen og sårene måtte Livingstone behandle selv, skaden forårsaket mye smerte. Han returnerte til Kuruman for å komme seg.[16][17]

Utforskning av det sørlige og sentrale Afrika

[rediger | rediger kilde]
Livingstones reiser i Afrika mellom 1851 og 1873

For å forbedre sine tswana-språkkunnskaper og finne steder å sette opp misjonsstasjoner, foretok Livingstone reiser sammen med William Cotton Oswell langt nord for Kolobeng. I juni til oktober 1849 krysset de Kalahariørkenen og nådde den mystiske Lago di Nemi de hadde hørt om fra afrikanerne. De dro på en ny reise til sjøen hvor konen Mary og de små barna Robert, Agnes og Thomas var med. Dette var ikke uten fare for Mary som ventet sitt fjerde barn. De nådde sjøen og returnerte til Kolobeng igjen før den lille jenta ble født. Men jenta, Elizabeth, døde bare seks uker gammel. I 1850 ble han hedret av Royal Geographical Society, som ga ham et kronometerur for «hans reise til den store Ngami-sjøen». Han hørte om en elv som potensielt kunne bli en «hovedvei» til kysten, og i august 1851 nådde de Zambezi, som han håpet ville være en «nøkkel til det indre av Afrika». Ved Zambezi ble sønnen William Oswell født. Livingstone og familien hans dro på nok en reise gjennom Kalahari i april til september 1851. Også denne gangen var Oswell med dem. Med afrikanske guider gikk reisen gjennom mange hundre kilometer med vannløst land. Målet deres var landet med de mange elvene, som afrikanerne sa skulle ligge nord for Zouga-elven.[18]

I 1852, etter å ha sendt familien sin til Storbritannia, reiste Livingstone nordover til landsbyen Linyanti ved Zambezi-elven. Landsbyen lå omtrent midt mellom øst- og vestkysten av kontinentet, hvor Sekeletu, høvdingen for Kololo-folket, ga Livingstone fullmakt som InDuna, som betyr stor leder, ambassadør eller kommandør for en gruppe krigere. Med 27 Kololo-krigere som tolker og guider ledet han en felles undersøkelse av handelsruter til kysten. De nådde den portugisiske byen Luanda ved Atlanterhavet i mai 1854 etter store vanskeligheter og hvor Livingstones nær hadde omkomet på grunn av feber. Livingstone innså at ruten ville være for vanskelig for fremtidige handelsmenn, så han gikk tilbake til Linyanti. Deretter med 114 Kololo-menn, utlånt av den samme høvdingen, la han av gårde østover nedover Zambezi-elven. På denne etappen ble han den første europeeren som så Mosi-oa-Tunya-fossen («røken som tordner»), som han kalte Victoriafallene etter dronning Victoria. Til slutt nådde han frem til Quelimane ved Det indiske hav, etter å ha kartlagt mesteparten av Zambezi-elvens løp.[18][19][20]

For dette ble Livingstone berømt som den første europeeren som krysset det sørlige sentrale Afrika på den breddegraden, og han ble hyllet i Storbritania for å ha «åpnet» Afrika. Men det fantes allerede et veletablert transregionalt nettverk av handelsruter, portugisiske handelsmenn hadde trengt inn til midten av kontinentet fra begge sider. I 1853–1854 krysset to arabiske handelsmenn kontinentet fra Zanzibar til Benguela, og rundt 1800 krysset to innfødte handelsmenn fra Angola til Mosambik.[19][18]

Livingstone i båt angripes av flodhest

Livingstone ønsket først å opprette handel og kristne misjonsstasjoner i det sentrale Afrika. Men etter hvert ble hans viktigste mål å stoppe den afrikanske slavehandelen, spesielt slik den ble utført av Portugiserne i Tete, i dagens Mosambik, og den Arabisk‑swahiliske slavehandlere i Kilwa, i dagens Tanzania. Mottoet hans som nå står inngravert på statuen hans ved Victoriafallene – var «Christianity, Commerce and Civilization», kristendom, handel og sivilisasjon. Dette vitner om at han håpet å danne et alternativ til slavehandelen og gi afrikanerne verdighet i europeernes øyne. Han mente at nøkkelen til å oppnå disse målene var å gjøre Zambezi-elven til en kristen kommersiell hovedvei inn i det indre av landet. Livingstone forkynte også evangeliet for å omvende afrikanere, i likhet med andre misjonærer på den tiden hadde han lav suksessrate og får i ettertid æren for én enkelt konvertering.[18][21][22]

Forfatter og aktivist

[rediger | rediger kilde]
Dr. Livingstone

Royal Geographical Society tildelte ham sin Patron's Medal i 1855 for hans utforskninger i Afrika. En representant fra London Missionary Society mottatt prisen på hans vegne. Livingstone returnerte til Storbritannia i desember 1856. Oppmuntret av London Missionary Society skrev han fra dagboken sin, men i stedet for å publisere den gjennom misjonsselskapet, slik misjonærer vanligvis gjorde, valgte han en kommersiell forlegger, John Murray, som var en av de mest kjente bokutgiverne i Storbritannia på den tiden. Boken inkluderte hans feltforskning og sympatiske beskrivelser av afrikanske folk. Han foreslo at misjoner og "legitim handel" via elven inn i Sentral-Afrika ville få slutt på slavehandelen. Hans beskrivelse av portugisisk Angola ble imidlertid bemerket som lite interessant, bortsett fra noen ekstraordinære feil av Livingstone som vanligvis var regnet som en høy autoritet. Disse feilene inkluderte å liste Quissama og Libolo som "voldsomme og uavhengige" nasjoner når begge bare var navnene på provinsene i Benguela og Jingas i hjertet av Angola som en uavhengig nasjon, dette var navnet på dronning Nzinga.[23][19][18][24][25][26]

Livingstone ble oppmuntret av responsen i Storbritannia og han foreslo å gjøre mer utforskning, først og fremst for å finne ruter for kommersiell handel som han mente ville fortrenge slavehandelsruter, mer enn bare for misjonsarbeid. Han ble ikke enig med London Missionary Society om finansieringen av en ny reise og trakk seg fra misjonsselskapet i 1857. I mai samme år ble han utnevnt til Hennes Majestets konsul med en omreisende kommisjon i et område som ble beskrevet som østkysten og Zambezi. I Kuruman fikk Mary nok et barn, Anna Mary, i 1857. I februar 1858 ble hans jurisdiksjonsområde fastsatt til å være «Afrikas østkyst og de uavhengige distriktene i innlandet». Livingstone var nå en kjendis, svært etterspurt som offentlig taler, og ble valgt inn i Royal Society. Han fikk offentlig støtte for planene sine og samlet inn midler til sin neste ekspedisjon gjennom offentlig innsamling, samt 5000 pund fra regjeringen for å undersøke potensialet for britisk handel via Zambezi.[27][18]

Zambezi-ekspedisjonen

[rediger | rediger kilde]

I desember 1857 foreslo utenriksdepartementet en enorm ekspedisjon. Livingstone hadde sett for seg en ny soloreise med afrikanske hjelpere, men i januar 1858 gikk han med på å lede en ny Zambezi-ekspedisjon med seks spesialoffiserer, raskt rekruttert i Storbritannia. Den prefabrikkerte jerndamperen Ma Robert, oppkalt etter Livingstone kone, ble raskt bygget i bærbare seksjoner og lastet om bord på Colonial Office damperen Pearl, som tok dem med på vei til Ceylon. I Freetown samlet de tolv sjøfolk for å bemanne elvedamperen. Planen var at Pearl skulle ta dem opp elven for å etablere baser, men elven viste seg å være fullstendig ufremkommelig for båter forbi Cahora Bassa-strykene, med en rekke store steiner og stryk som Livingstone ikke hadde klart å utforske på sine tidligere reiser. Pearl losset forsyningene deres på en øy omtrent 64 km oppstrøms. Der ble hjulbåten Ma Robert satt sammen og startet sin reise oppover elven. I praksis var ikke dampmaskinen kraftig nok til å presse henne mot strømmen. De foretok gjentatte langsomme reiser og båten måtte slepes over sandbanker, til slutt ble vraket forlatt på en sandbank.[28][18]

Ekspertene som skulle være med satt fast i Shupanga i Mosambik. Det var uenigheter og kunstneren Thomas Baines ble avskjediget fra ekspedisjonen. Ekspedisjonen nådde til slutt Nyasasjøen, og de utforsket den i en gigg med fire roere. I 1861 sørget Colonial Office for et nytt trefartøy for kartlegging, Pioneer. Livingstone samlet inn penger til en erstatnings dampbåt, Lady Nyasa, som skulle være spesielt designet for å seile på Nyasasjøen. Den ble sendt i seksjoner, i strid med hans anmodning. En misjonsgruppe inkludert Mary Livingstone var også med skipet som ankom i 1862. Pioneer ble forsinket med å komme til kysten for å møte dem, og det ble ytterligere forsinkelser etter at biskopen døde. Mary Livingstone hadde også fått malaria og døde 27. april 1862.[29][30]

Lady Nyasa ble sammenmontert, men heller ikke denne dampdrevne hjulbåten ble en suksess. Livingstone tok Pioneer opp langs kysten og undersøkte Rovuma-elven, og legen John Kirk skrev: «Jeg kan ikke komme til noen annen konklusjon enn at Dr. Livingstone er gal og en høyst usikker leder». Pioneer dro i januar 1863 oppover Shire-elven med Lady Nyasa på slep. Mariano, en lokal afro‑portugisisk slavehandler, ledet væpnede grupper kalt Chikunda som angrep landsbyer for å fange mennesker til slavehandel. De brant avlinger noe som førte til hungersnød, og mange døde av sykdom og mangel på mat. Livingstone så ødeleggelsene og de måtte ofte rense skovlhjulene for lik som fløt nedover Shire. I april begynte de å demontere Lady Nyasa og bygge en vei for å frakte seksjonene forbi fosser og stryk. Til slutt nådde de endelig Nyasasjøen og båten ble montert sammen igjen.[18][31][32]

Livingstone brakte skipene nedover elven i 1864 etter at regjeringen beordret tilbakekalling av ekspedisjonen. Zambezi-ekspedisjonen ble kritisert som en fiasko i mange aviser på den tiden, og Livingstone opplevde store problemer med å skaffe midler til videre utforsking av Afrika. John Kirk, Charles Meller og Richard Thornton, forskere som var utnevnt til å arbeide under Livingstone, bidro med store samlinger av botanisk, økologisk, geologisk og etnografisk materiale til vitenskapelige institusjoner i Storbritannia.[18][31][33][32]

Nilens kilde

[rediger | rediger kilde]

I januar 1866 returnerte Livingstone til Afrika, denne gangen til Zanzibar, og derfra dro han ut for å lete etter Nilens kilde. Richard Francis Burton, John Hanning Speke og Samuel Baker hadde identifisert enten Albertsjøen eller Victoriasjøen som kilden (noe som var delvis korrekt, ettersom Nilen "bobler opp fra bakken" høyt oppe i fjellene i Burundi halvveis mellom Tanganyikasjøen og Victoriasjøen), det var fortsatt alvorlig debatt om saken. Livingstone mente at kilden var lenger sør og samlet et team for å finne den. Teamet var bestående av frigitte slaver, innbyggere fra Komorene, tolv sepoyer og to tjenere fra hans forrige ekspedisjon, Chuma og Susi.[34]

En syk Livingstone

Livingstone la ut fra munningen av Ruvuma-elven, men assistentene hans begynte gradvis å forlate ham. Komorene hadde returnert til Zanzibar og sagt at Livingstone var død. Mange av de frigjorte slavene i gruppen hadde vist voldelig oppførsel mot lokalbefolkningen i strid med hans instruksjoner. Han nådde Malawisjøen 6. august, og da var mesteparten av forsyningene hans stjålet, inkludert alle medisinene hans. Livingstone reiste deretter gjennom sumper i retning Tanganyikasjøen, mens helsen hans forverret seg. Han ankom Mwerusjøen 8. november 1867 og fortsatte videre sørover med kun fire mann for å bli den første europeeren som så Bangweulusjøen. Da han fant Lualaba-elven, mente Livingstone at det kunne være den øvre delen av Nilen, men innså at den faktisk rant ut i Kongo-elven ved Øvre Kongosjøen. Livingstone ble ekstremt syk i 1869, mens han var i jungelen. Han ble reddet av Dugumbe, en arabiske handelsmenn som ga ham medisin og fraktet ham til en arabisk utpost. I feltdagboken skrev Livingstone at han sammen med Dugumbe hadde vært vitne til at rundt 400 afrikanere ble massakrert av arabiske slavehandlere på Nyangwe-markedet ved bredden av Lualaba-elven. Forløpet til massakren skal ha vært at Wagenya‑høvdingen Kimburu skal ha oppmuntret eller beordret slavesjef Manilla til å angripe Mohombo‑landsbyene. Manilla angrepet og plyndret flere landsbyer. Arabiske handelsmenn og deres væpnede følgere i området så på dette som en provokasjon. De utførte en gjengjeldelse for handlingene til Manilla og angrep folk som handlet på markedet og Kimburus folk. Massakren forferdet Livingstone og i tillegg var han sterkt svekket av sykdommen, dette førte til at han avbrøt letingen etter Nilens kilde. Etter slutten av regntiden reiste han 390 km fra Nyangwe tilbake til Ujiji, en arabisk bosetning på østsiden av Tanganyikasjøen. Han var meget syk mesteparten av veien og ankom først i 1869.[35][36][37][38][39][40]

Livingstone møter Stanley

[rediger | rediger kilde]
«Dr. Livingstone, I presume?»

Med bare tre hjelpere, Susi, Chuma og Gardner, dro han nordvestover i 1870 og nådde Lualaba 29. mars 1871. Livingstone trodde han hadde nådd Nilen, men han tok feil, han var ved en tilløpselva til Kongo. Livingstone vendte tilbake til Ujiji i håp om å få forsyninger der. Fra slutten av 1869 hadde den fungerende britiske konsulen i Zanzibar, dr. John Kirk, sendte tre karavaner med forsyninger til ham, men bare en nådde frem, de andre forsyningene ble stjålet av en karavaneleder.[26] I Europa og USA hadde folk begynt å bekymre seg for den berømte oppdageren, og enkelte trodde han var død. En av dem som dro for å lete etter han var journalisten Henry Morton Stanley. Den 10. november 1871 kom Stanley til Ujiji hvor han møtte Livingstone og skal ha sagt de senere legendariske ordene "Dr. Livingstone, I presume?" (Dr. Livingstone, formoder jeg?). Livingstone var underernært, svekket av malaria og dysenteri, uten medisiner og med lite forsyninger, så Stanley ønsket å ta han med tilbake til Storbritannia. Der viste han at de begge ville fått en storslått mottakelse og blitt hyllet som helter, men Stanley klarte ikke overtale Livingstone til å dra hjem. Stanley ble hos Livingstone i fire måneder. Livingstone dro igjen til Bangweulusjøen hvor han mistenkte Nilens kilder kunne være. Livingstone fryktet nå at han hele tiden hadde jaget etter Kongo sinn kilde i stedet for Nilen, senere viste det seg å være tilfelle.[26][28]

Død

[rediger | rediger kilde]

Den 1. mai 1873 døde Livingstone, 60 år gammel, i hjertet av Afrika. Han døde av malaria og indre blødninger forårsaket av dysenteri, i en liten landsby ved Chipundu sørøst for Bangweulusjøen, i dagens Zambia.[41]

Hans gjenværende lojale tjernerne gjennom mange år, Susi og Chuma, arrangerte en begravelsesseremoni og begravde hjertet under et tre. De balsamerte kroppen og reiste til Zanzibar for å overlevere Livingstones kropp, dagbøkene hans og notatene hans til de britiske kolonimyndighetene. Reise til kystbyen Bagamoyo tok 63 dager, en distanse på over 1600 km. Karavanen møtte ekspedisjonen til den engelske oppdageren Verney Lovett Cameron, som fortsatte marsjen og nådde Ujiji i februar 1874, hvor han fant Livingstones papirer og sendte dem til England.[41][42]

David Livingstone ble gravlagt i Westminster Abbey i London den 18. april 1874. Begravelsen var en enorm statlig begivenhet, en nasjonal sørgedag hvor butikker holdt stengt, og tusenvis av mennesker kranset gatene i London da gravfølget passerte.[43]

Inskripsjonen på graven er:

BROUGHT BY FAITHFUL HANDS OVER LAND AND SEA HERE RESTS DAVID LIVINGSTONE, MISSIONARY, TRAVELLER, PHILANTHROPIST, BORN MARCH 19. 1813 AT BLANTYRE, LANARKSHIRE, DIED MAY 1, 1873 AT CHITAMBO'S VILLAGE, ULALA. FOR 30 YEARS HIS LIFE WAS SPENT IN AN UNWEARIED EFFORT TO EVANGELIZE THE NATIVE RACES, TO EXPLORE THE UNDISCOVERED SECRETS, TO ABOLISH THE DESOLATING SLAVE TRADE, OF CENTRAL AFRICA, WHERE WITH HIS LAST WORDS HE WROTE, "ALL I CAN ADD IN MY SOLITUDE, IS, MAY HEAVEN'S RICH BLESSING COME DOWN ON EVERY ONE, AMERICAN, ENGLISH, OR TURK, WHO WILL HELP TO HEAL THIS OPEN SORE OF THE WORLD"

Ved treet hvor hjerte ble begravet ble datoen 4. mai hugget inn. Tjenerne hans fortalte at han hadde ligget bevistløs i flere dager og etter som siste dag Livingstone skrev i dagboken var datert 27. april kom Horace Waller i London fram til dødsdato 1. mai, fordi man ikke trodde tjenerne hadde oversikt over hvilke dag det var. Der man mener hjertet er begravd ble det i 1902 reist en obelisk, den hadde en bronsjeplate med datoen 4. mai. Senere ble platen byttet ut med en med datoen 1. mai.

Mary Moffat Livingstone

[rediger | rediger kilde]
Se hovedartikkel: Mary Moffat Livingstone

David Livingstones kone Mary Moffat Livingstone (1821–1862) kom fullstendig i skyggen av sin mann. Hun var med på flere av mannens strevsomme ekspedisjoner, blant annet krysset hun Kalahariørkenen med familien fire ganger. Hun fødte seks barn i Afrika, hvor et av dem døde som baby. Hun hadde bestemt seg for å være den støttepilaren mannen ønsket at hun skulle være, og hun var også fast bestemt på at ingen andre enn mannen hennes skulle være til stede ved fødselen av barna hennes. Hun var oppvokst i Afrika og hadde erfaring med kultur og miljø, drift av misjonsstasjoner og barneskoler, og styrte familiens husholdning. Det var viktig for Livingstone at hun var med på reisene, hun snakket flytende setswana, portugisisk og også litt makololo (sotho‑variant), sjona, chichewa og andre språk i regionen. Navnet til faren hennes var kjent etter hans lange virke som misjonær, og introdusere seg som hans datter hjalp sikkert noen ganger til med å skape en vennlig kontakt. Hun var med mann på flere strabasiøse ekspedisjoner, og mens mennene var iført praktiske klær var hun iført store skjørt og kjoler.[44][45][46]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118573616, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. 1 2 Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. 1 2 History of Missiology[Hentet fra Wikidata]
  4. 1 2 Geographicus Rare Antique Maps biographical dictionary of cartographers, www.geographicus.com, oppført som Dr. David Livingstone, Geographicus cartographer ID livingstonedavid, besøkt 8. april 2025[Hentet fra Wikidata]
  5. 1 2 3 4 Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 16803[Hentet fra Wikidata]
  6. 1 2 www.livingstonechurch.co.uk, besøkt 13. januar 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ↑ www.coursehero.com, besøkt 13. januar 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ↑ Find a Grave, Find a Grave-ID 1276[Hentet fra Wikidata]
  9. ↑ www.fergusonvalues.com, besøkt 13. januar 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ↑ Journal of the Royal Geographical Society of London, side(r) lxviii, JSTOR artikkel-ID 1798102, bind 25, utgitt 1855[Hentet fra Wikidata]
  11. ↑ Mackenzie, John M. (1990): «David Livingstone: The Construction of the Myth» i: Sermons and Battle Hymns: Protestant Popular Culture in Modern Scotland, red. Graham Walker and Tom Gallagher. Edinburgh: Edinburgh University Press
  12. 1 2 3 4 5 6 Blaikie, William Garden (2004). The Personal Life of David LivingstoneChiefly from his Unpublished Journals and Correspondence in the Possession of His Family (på engelsk).
  13. 1 2 3 «Dictionary of National Biography, 1885-1900/Livingstone, David - Wikisource, the free online library». en.wikisource.org (på engelsk). Besøkt 7. mars 2026.
  14. ↑ Lawrence, Christopher; Wisnicki, Adrian S.; Ward, Megan; edition: 2010, First; edition: 2015, Second. «Livingstone's Medical Education | Livingstone Online». livingstoneonline.org (på engelsk). Besøkt 8. mars 2026.
  15. 1 2 The Evangelical Magazine and Missionary Chronicle (på engelsk). 1841.
  16. ↑ «The Personal Life of David Livingstone/CHAPTER IV - Wikisource, the free online library». en.wikisource.org (på engelsk). Besøkt 8. mars 2026.
  17. ↑ Stephen, Volz (1882). «Molehabangwe, Mebalwe». Dictionary of African Christian Biography (på engelsk).
  18. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 Jeal, Tim (19. mars 2013). Livingstone: Revised and Expanded Edition (på engelsk). Yale University Press. ISBN 978-0-300-19100-4.
  19. 1 2 3 Livingstone, Justin D.; Wisnicki, Adrian S.; Ward, Megan; edition: 2014, First; edition: 2015, Second. «Livingstone’s Life & Expeditions | Livingstone Online». livingstoneonline.org (på engelsk). Besøkt 8. mars 2026.
  20. ↑ Jardine, John (1866). «Description of the Neighbourhood of Somerset, Cape York, Australia». Journal of the Royal Geographical Society of London. 36: 76. ISSN 0266-6235. doi:10.2307/1798492. Besøkt 8. mars 2026.
  21. ↑ Tomkins, Stephen (2013). David Livingstone: The Unexplored Story. Chicago: Lion Hudson. ISBN 978-0-7459-5568-1.
  22. ↑ Holmes, Tim. The History. Spectrum Guide to Zambia. Struik. ISBN 978-1-86872-012-5.
  23. ↑ Jardine, John (1866). «Description of the Neighbourhood of Somerset, Cape York, Australia». Journal of the Royal Geographical Society of London. 36: 76. ISSN 0266-6235. doi:10.2307/1798492. Besøkt 8. mars 2026.
  24. ↑ Tomkins, Stephen (2013). David Livingstone: The Unexplored Story. Chicago: Lion Hudson. ISBN 978-0-7459-5568-1.
  25. ↑ Camerapix Publishers International, red. (1996). Spectrum guide to Zambia. Spectrum guides. Cape Town, South Africa: Struik. ISBN 978-1-86872-012-5.
  26. 1 2 3 Cooley, William Desborough (1874). Dr. Livingstone and the Royal Geographical Society (på engelsk). author.
  27. ↑ Livingstone, Justin D.; Wisnicki, Adrian S.; Ward, Megan; edition: 2014, First; edition: 2015, Second. «Livingstone’s Life & Expeditions | Livingstone Online». livingstoneonline.org (på engelsk). Besøkt 8. mars 2026.
  28. 1 2 Livingstone, David (1960). Private Journals, 1851-1853 (på engelsk). University of California Press.
  29. ↑ Pettitt, Clare (14. mars 2013). Dr Livingstone I Presume: Missionaries, Journalists, Explorers and Empire (på engelsk). Profile. ISBN 978-1-84765-095-5.
  30. ↑ «Google». www.google.com.hk. Besøkt 8. mars 2026.
  31. 1 2 «JSTOR: Livingstone's Zambezi Expedition». labs.jstor.org. Arkivert fra originalen 13. april 2017. Besøkt 8. mars 2026.
  32. 1 2 Ross, Andrew (2002). David Livingstone: mission and empire. London ; New York: Hambledon and London. ISBN 978-1-85285-285-6.
  33. ↑ Livingstone, David; Livingstone, Charles (1866). Narrative of an expedition to the Zambesi and its tributaries : and of the discovery of the Lakes Shirwa and Nyassa, 1858-1864. New York : Harper & Bros.
  34. ↑ Dugard, Martin (2012). Into Africa: The Epic Adventures Of Stanley And Livingstone. Transworld. ISBN 978-1-4464-3720-9.
  35. ↑ «Scribal Copy of a Letter to J. Kirk or R. Playfair». www.livingstoneonline.ucl.ac.uk. Arkivert fra originalen 21. desember 2014. Besøkt 8. mars 2026.
  36. ↑ Livingstone, David; Waller, Horace (1874). The last journals of David Livingstone in Central Africa, from 1865 to his death : continued by a narrative of his last moments and sufferings, obtained from his faithful servants, Chuma and Susi. London: J. Murray. ISBN 0-8371-3899-X.
  37. ↑ «Livingstone's 1871 Field Diary - Index». livingstone.library.ucla.edu. Arkivert fra originalen 5. september 2014. Besøkt 8. mars 2026.
  38. ↑ «Livingstone in 1871 | Livingstone Online». livingstoneonline.org. Besøkt 8. mars 2026.
  39. ↑ «Researchers now presume that Dr Livingstone lied - CBS News». www.cbsnews.com (på engelsk). 2. november 2011. Besøkt 8. mars 2026.
  40. ↑ «The Zambezi expedition of David Livingstone».
  41. 1 2 Wickens, G. E. (11. mars 2008). The Baobabs: Pachycauls of Africa, Madagascar and Australia (på engelsk). Springer Netherlands. ISBN 978-1-4020-6430-2.
  42. ↑ David Livingstone (1874). The Last Journals of David Livingstone in Central Africa from 1865 to His Death: Continued by a ... (på English). J. Murray.
  43. ↑ isnt.co.uk, PixelToCode. «David Livingstone». Westminster Abbey (på engelsk). Besøkt 9. mars 2026.
  44. ↑ «Mary Livingstone: in the footsteps of the other explorer».
  45. ↑ Fodors.com. «Mary Moffat Museum Review - The Northern Cape South Africa - Sights». Fodor’s Travel (på engelsk). Besøkt 11. mars 2026.
  46. ↑ «Mary Moffat: Dealing with the Daily Dramas of David Livingstone». The Royal Scottish Geographical Society (på engelsk). 26. mars 2019. Besøkt 11. mars 2026.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=David_Livingstone&oldid=25715562»