Kongeriket Powys

Flagget til kongeriket Powys og huset Mathrafal.

Landskap i Powys i nærheten av landsbyen Foel.

Kongeriket Powys var en walisisk etterfølgerstat som oppsto i de såkalte mørke århundrene etter at romerne trakk seg ut fra Britannia i 410. Basert på de romersk-britisk landområdene til stammene ordovikene i vest og cornoviene i øst, gikk dets grenser opprinnelig fra Cambrianfjellene i vest til å omfatte den engelske regionen som i dag kalles for Vest-Midlands i øst. De fruktbare elvedalene i Severndalen og Tern i Shropshire finnes også her, og denne regionen er referert til i senere walisisk litteratur som «Powys’ paradis». Navnet «Powys» er antatt å ha blitt avledet fra det latinske «pagus» i betydningen landlig, som også er beslektet med ordet hedensk. Under Romerriket var denne regionen organisert som en romersk provins med dens hovedstad i Viroconium Cornoviorum (dagens Wroxeter), den fjerde største romerske byen i Britannia.

Tidlig middelalder

I hele den tidlige middelalder ble Powys styrt av Gwerthrynion-dynastiet, en familie som hevdet å nedstamme felles fra ekteskapet mellom Vortigern og prinsesse Sevira, datter av Magnus Maximus. Arkeologiske spor har vist at, uvanlig for den post-romerske perioden, at Viroconium Cornoviorum overlevde som et urbant sentrum godt inn på 500-tallet, og kan derfor gjerne ha vært hovedstaden i Powys. Nennius, som skrev sin Britonenes historie på 700-tallet, har nedtegnet byen som Caer Guricon, en av hans «28 britiske byer» i romerske Britannia. I de påfølgende århundrer kom det mange engelske bosettere fra det voksende kongeriket Mercia over den østlige grensen til Powys og bosatte seg. Dette var en gradvis prosess, og engelsk kontroll i Vest-Midlands var fortsatt usikker fram til slutten av 700-tallet.

Kart over Wales fra tiden etter at Romerne hadde forlatt øya Storbritannia

I 549 kom en stor pest til Britannia og de walisiske samfunnene ble herjet med landsbyer og jordbruksområder avbefolket. Også de engelske samfunnene ble rammet av denne pesten, som også nådde Norge, men muligens ble de engelske samfunnene herjet i mindre grad enn Wales av forskjellige grunner. Med minskende arbeidskraft og økende innvandring fra øst kan det synes som om kong Brochwel Ysgithrog flyttet hoffet fra Caer Guricon til Pengwern, men det nøyaktige stedet for denne hovedstaden er ikke kjent, men det er spekulert på om det var ved Shrewsbury, tradisjonelt assosiert med Pengwern, eller det mer trygge Din-Gwrygon, et forsvarsanlegg og bygdeborg i Wrekin i østlige Shropshire.

I 616 støtte hærene til Powys og Æthelfrith av Northumbria sammen. I henhold til Geoffrey av Monmouth levde den politiske rivalen til den northumbrianske monarken, Edwin av Deira, i landflyktighet i Gwynedd på denne tiden. Historikere som John Morris har ment at Æthelfriths hensikt var å gripe ham, men antagelig har Selyf Sarffgadau av Powys nektet ham å dra med hæren gjennom Powys for å komme til Gwynedd. Da Æthelfrith så en mulighet for å drive en kile mellom folkene i nordlige Wales og de i Rheged invaderte han de nordlige områdene i Powys. Æthelfrith tvang fram et slag i nærheten av Chester og beseiret Selyf og hans allierte. Etter kampen skal den fryktelige hedningen Æthelfrith, forteller Bede, fått hele drept 1200 munker fra det betydningsfulle klosteret Bangor ved Maelor Saesneg; slaktet ned ettersom han sa at «de kjempet imot oss ettersom de satte seg mot oss med sine bønner». Selyf ble også drept i slaget og kan ha vært den første av kongene av Powys som ble gravlagt i kirken dedisert til sankt Tysilio ved Meifod, derfor kjent som Eglwys Tysilio, og i tiden etter denne kongefamiliens mausoleum.

Om kong Cynddylan av Pengwern også nedstammet fra kongefamilien i Powys, da var styrker fra Powys antagelig tilstede i slaget ved Maes Cogwy i 642. Som en følge av dette ble regionen rundt Pengwern også herjet, kongefamilien drept og det meste av landet erobret av Mercia, noe tatt av Powys. Disse hendelsene har blitt minnet i walisiske dikt som ble fortalt om ensomhet til prinsesse Heledd (Canu Heledd) da hun hørte om at hennes bror (Marwnad Cynddylan) var død.

Powys kunne nyte en gjenoppblomstring med suksessfulle hærtokt mot britonene i årene 655, 705-707 og 722. Hoffet ble flyttet til festningen Mathrafal i dalen til elven Vyrnwy ved 717, muligens av kong Elisedd ap Gwylog (død ca. 755). Elisedds gjentatte suksess fikk kong Æthelbald av Mercia til å bygge Wats dike, en omfattende festningsvoll. Denne anstrengelse kan ha vært i enighet med Elisedd, men imidlertid, denne festningsvollen som strakte seg nord fra Severndalen til munningen av elven Dee, ga Oswestry (walisisk Croesoswallt) til Powys. Kong Offa av Mercia synes å ha fortsatt denne given da han reiste en enda større festningsvoll, i dag kjent som Offas dike (walisisk Clawdd Offa). Forskeren John Davies har skrevet i forbindelsen med arkeologen Cyril Fox' forskning av Offas dike:

I planleggingen av den, det var en grad av samråd med kongene av Powys og Gwent. Ved fjellet Long Mountain i nærheten av Trelystan dreier diket mot øst, etterlater seg fruktbare oversatser til waliserne; i nærheten av Rhiwabon var den formet for å sikre at Cadell ap Brochwel beholdt besittelsen av festningen Penygadden. Og for Gwent hadde Offa bygget diket på den østlige toppen av kløften, opplagt med hensikt å anerkjenne at elven Wye og dens trafikk tilhørte kongedømmet Gwent.

Denne nye grensen flyttet Oswestry tilbake til engelsk side av det nye grenselandet, og Offa angrep Powys i år 760 ved Hereford, og på nytt i 778, 784 og 796. Offas dike har i stor grad forblitt en grense mellom de walisiske og de engelske, skjønt de walisiske ville ta tilbake et område mellom Dee og Conwy på 1100-tallet, kjent den gang som Perfeddwlad.

Rhodri, Hywel, og Gruffydd

Powys var forent med Gwynedd da kong Merfyn Frych av Gwynedd giftet seg med prinsesse Nest, søster av kong Cyngen av Powys, den siste representanten av det gwertherionske dynasti. Med Cyngens død i 855 ble Rhodri den store konge av Powys etter å ha arvet Gwynedd året før. Dette dannet grunnlaget for Gwynedds pågående krav på overherredømme over Powys for de neste 443 år.

Rhodri den store hersket over det meste av dagens Wales fram til sin død i 878. Hans sønner dannet egne dynastier som kom til å prege Wales’ historie, hver av dem krevde avstamming tilbake til Rhodri. Merfyn arvet Powys, mens hans brødre, Anarawd ap Rhodri og Cadell, etablerte respektivt dynastiet Aberffraw og dynastiet Dinefwr i Gwynedd.

I 942 overtok Hywel ap Cadell av Deheubarth (Rhodris sønnesønn gjennom hans andre sønn Cadell) Gwynedd da hans fetter Idwal Foel døde. Han tok tilsynelatende Powys fra Llywelyn ap Merfyn på samme tid og arrangerte et dynastiske ekteskap mellom deres barn. Hywel hadde grunnlagt Deheubarth i 920 i henhold til sin nedstamming på både mor- og farsiden. Han opprettholdt nære forbindelser med Adalstein av England, og besøkte den engelsk konge ofte i hans hoff. Hywel studerte det engelske lovsystemet og reformerte de walisiske lovene i sine egne riker. Da han dro på pilegrimsreise til Roma i 928 tok han med seg sin lovsamling og skal etter sigende ha fått dem velsignet av paven. Hywel oppmuntret bruken av mynt i Wales, fikk sine penger preget i Chester, en gevinst han fikk på grunn av sine gode forbindelser med England. I 945 holdt Hywel en rådsforsamling i Whitland for å kodifisere sin lovsamling med støtte av den feirede geistlige Blefywryd. Hwyels arbeid førte til at han ble kalt for Hywel Dda, det vil si Hywel den gode, og hans regime er anerkjent som uvanlig fredelig. Ved hans død gikk Gwynedd tilbake til dynastiet Aberffraw mens Powys og Deheubarth ble delt mellom hans sønner.

Maredudd ab Owain var den som gjenoppbygget kongedømmet til hans bestefar Hywel. Han var konge av Deheubarth og Powys ved 986 da han erobret Gwynedd. Maredudd forsvarte seg mot engelsk inntrenging i Powys og økende angrep fra norrøne vikinger i Gwynedd. Han er nedtegnet for å ha betalt en penny for hver fange som vikingene tok, en stor sum penger på den tid. Med Maredudds død i 999 gikk Powys videre til hans barnebarn Llywelyn ap Seisyll, via hans eldre datter prinsesse Anghared (med hennes første ektemann Seisyll ap Owian), mens Deheubarth ble delt hans sønner. Gwynedd gikk for en tid tilbake til dynastiet Aberffraw. Det neste århundret kom til å se en skrinlegging av de eldste historiske familiene da økte vikingangrep og uavbrutt krigføring førte til at tronranere veltet dynastiene Aberffraw og Dinefwr, og disse klarte ikke å komme seg igjen før mot slutten av århundret.

Llywelyns sønn Gruffydd greide å forene hele Wales under sitt kongedømme, erstattet hans fettere i Deheubarth, og faktisk ekspanderte inn i England og påvirket politikken der. Med hans død i 1063 gikk Deheubarth til en rekke herskere med forskjellige krav på tronene, men kom tilbake til det historiske dynastiet Dinefwr samme år i form av Maredudd ab Owain ab Edwin.

Huset Mathrafal

Det er antatt at prinsesse Anghareds (som datter av Maredudd ab Owain av Deheubarth og Powys) andre ektemann var Cynfyn ap Gwerstan og gjennom denne foreningen ble Huset Mathrafal dannet. Dynastiet har tatt sitt navn fra det historiske setet ved festningen Mathrafal. Hennes sønn Bleddyn ap Cynfyn kom til å arve Powys i 1063 da hans halvbror på morsiden, Gruffydd ap Llywelyn, døde. Bleddyn, navnet betyr ulv på walisisk, sikret seg Gwynedd i 1063 etter et slag med Cynan ap Iago av Aberffraw, og han fikk den engelske kongen Edvard Bekjennerens godkjennelse og støtte til erobringen senere det samme året. I tillegg er Bleddyn nedtegnet som den som endret lovverket til Hywel Dda.

Bleddyn ap Cynfyn og hans bror Rhiwallon kjempet side om side med angelsakserne mot den normanniske invasjonen i 1066. I 1067 allierte de seg med Eadric den ville (Eadric Silvaticus) fra Mercia i et angrep mot normannerne ved Hereford, deretter i 1068 med jarl Edwin av Mercia og jarl Morcar av Northumbria i nok et angrep på normannerne. I 1070 ble han beseiret av sine halvnevøer, sønnene av Gruffydd ap Llywelyn, i slaget ved Mechain i deres forsøk på å ta Gwynedd. Bleddyn ap Cynfyn ble selv drept i 1075 mens han drev hærtokt i Deheubarth mot Rhys ab Owain. Med hans død gikk Powys videre til hans sønner og sønnesønner etter hverandre. Gwynedd gikk til hans fetter Trehaearn ap Caradog som ble drept i 1081 i slaget ved Mynydd Carn, og som deretter gikk tilbake til det historiske dynastiet Aberffraw i form av Gruffydd ap Cynan. Powys ble delt mellom Bleddyns sønner Iorwerth, Cadwgan, og Maredudd.

Vilhelm Erobreren hadde sikret seg England etterlot han Wales til sine normanniske baroner til å skjære ut egne herredømmer. Således ble grenseområdene, Welsh March, dannet langs de gamle anglo-walisiske grenselandene. Ved 1086 hadde den normanniske jarlen Roger de Montgomerie av Shrewsbury bygget seg en festning ved Severninnløpet ved Rhydwhiman som han kalte for Montgomery Castle etter sitt hjem i Normandie. Etter ham kom andre normanniske herrer som krevde nordlige Powys’ cantrefi; Ial, Cynllaith, Edernion, og Nanheudwy. Fra derfra tok de Arwstle, Ceri, og Cedwain. Bortimot hele Powys, foruten det meste av Wales, var på normanniske hender ved 1090. De tre sønnene til Bleddyn ap Cynfyn var de som sto fram og ledet motstanden mot den normanniske erobringen og undertrykkelsen, og de kom til å gjenerobre de meste av Powys, inkludert Montgomery Castle. Roger de Montgomerie gikk til opprør mot kong Vilhelm II av England, og hans sønn Robert de Bellême fikk sine landområder konfiskert av den engelske tronen i 1102.

Gjennom 1100-tallet og 1200-tallet kjempet dynastiet Mathrafal for å gjenerobre sine landområder i Powys mot normanniske marcher-herrer og et fornyet Gwynedd. Etter 1160, da Madog ap Maredudd døde og hans utpekte sønn og arving Llywelyn ap Madog ble drept, ble riket splittet og delt i nordlige og sørlige fyrstedømmer. Delt var begge svakere og mens den nordlige delen (Powys Fadog) hovedsakelig støttet streben til naboen Gwynedd under Owain Gwynedd, Llywelyn Fawr og Dafydd ap Llywelyn, var den sørlige delen (Powys Wenwynwyn) hyppig i strid med prinsene av Gwynedd og valgte ofte en uavhengig kurs. Ved 1263 anerkjente hele Powys Llywelyn den siste som prins av Wales, men Gruffydd ap Gwenwynwyn, herre av Powys-Wenwynwyn, skiftet allianse igjen i 1274 og ble sendt il landflyktighet i England. Han ble gjeninnsatt i løpet av nytt engelsk hærtokt mot Llywelyn of Gwynedd i 1276. I den siste krigen til Llywelyn den siste i 1282 var hærstyrkene til Gruffudd ap Gwenwynwyn avgjørende i å beseire Llywelyn da de sammen med normannerne Roger Le Strange av Ellesmere og Roger Mortimer av Chirk (onkel av Roger Mortimer, 1. jarl av March) la seg i bakhold og drepte Llywelyn.

Post-kongedømmet Powys

Owen de la Pole (Owain ap Gruffudd ap Gwenwynwyn) overga tilsynelatende fyrstedømme Powys Wenwynwyn (sørlige Powys) til kong Edvard I av England i 1283, og fikk derfor et mercherherredømme som belønning. Tidligere hadde dette riket allerede vært et stridsemne mellom kongene av England og Llywelyn den siste, prins av Wales. Herredømmet gikk i arv til Owens familie fram til 1587 da det ble solgt til sir Edward Herbert, og dennes etterkommere fikk opprettet baron Powis og marki og jarl av Powis, og de levde i Powis Castle.

Powys Fadog (nordlige Powys) ble hovedsakelig et engelsk herreskap av Bromfield og Yale (sistnevnte er i dag stavet Iâl), men herreskapet Glyndyfrdwy og halvparten av Cynllaith (kjent som Cynllaith Owain), inkludert Sycharth forble på walisiske hender inntil Owain Glyndŵr ble beseiret.

Navnet Powys for dette området forsvant til sist med introduksjonen av Laws in Wales Acts 1535–1542 da dets marcherherreskap ble lagt inn under de nye fylkene Denbighshire og Montgomeryshire.

Powys kom ikke til å gjenoppstå før grenseendringene i 1974 skapte et nytt og større fylke Powys som slo sammen fylkene Montgomeryshire, Brecknockshire og Radnorshire. Imidlertid hadde Brecknockshire ikke tradisjonelt vært innenfor grensene til de gamle kongedømmet, og Radnorshire hadde ikke vært en del av det siden midten av 900-tallet, og de store områdene i nord som tidligere var innenfor Powys ble plassert i det nye fylket Clwyd.

Herskere av Powys

Konger av Powys

Huset Gwerthrynion

Gwrtheyrn (overkonge Vortigern)
Cadeyern Fendigaid ca.430 – 447 Antatt eldste sønn av Gwrtheyrn, velsignet av sankt Germanus av Auxerre
Cadell Ddyrnllwg ca. 447 – 460
Rhyddfedd Frych ca. 480
Cyngen Glodrydd ca. 500
Pasgen ap Cyngen ca. 530
Morgan ap Pasgen ca. 540
Brochwel Ysgithrog ca. 550
Cynan Garwyn (? – 610)
Selyf ap Cynan (610 – 613)
Manwgan ap Selyf (613)
Eiludd Powys (613 – ?)
Beli ap Eiludd vers 655
Gwylog ap Beli (695? – 725)
Elisedd ap Gwylog (725 – 755?)
Brochfael ap Elisedd (755? – 773)
Cadell ap Elisedd (773 – 808)
Cyngen ap Cadell (808 – 854) Tronet ranet av Gwynedd og sendt i eksil til Roma

Huset Manaw

Rhodri Mawr (854 – 878) av Gwynedd, arvet via sin mor
Merfyn ap Rhodri (878 – 900)
Llywelyn ap Merfyn (900 – 942)
Hywel Dda (942 – 950) Troner fra familien Aberffraw line
Owain ap Hywel (950 – 986) Styrte av et medlem fra Huset Dinefwr, og etablerte Mathrafal-dynastiet som herskere
Maredudd ap Owain (986 – 999)
Llywelyn ap Seisyll (999 – 1023), sønn av Anghered ved hennes første ektemann. Anghered var datter av Maredudd ab Owain
Rhydderch ap Iestyn (1023 – 1033)
Iago ap Idwal (1033 – 1039)
Gruffydd ap Llywelyn (1039 – 1063)

Mathrafal-prinsene av Powys

Bleddyn ap Cynfyn (1063 – 1075)
Iorwerth ap Bleddyn 1075 – 1103 (part)
Cadwgan ap Bleddyn (1075 – 1111 (part)
Owain ap Cadwgan (1111 – 1116 (part)
Maredudd ap Bleddyn (1116 – 1132)
Madog ap Maredudd (1132 – 1160)

Fra 1160 var Powys delt i to deler. Den sørlige delen ble senere kalt for Powys Wenwynwyn etter Gwenwynwyn ab Owain «Cyfeiliog» ap Madog, mens den nordlige delen ble kalt for Powys Fadog etter Madog ap Gruffydd «Maelor» ap Madog

Litteratur

• Davies, John (1990): History of Wales, Penguin Books.
• Hen, Llywarch (tilskrevet, ca. 800-tallet): Canu Heledd.
• Morris, John (1973): The Age of Arthur. Weidenfeld & Nicolson.
• Remfry, P.M., (2003): A Political Chronology of Wales 1066 to 1282 (ISBN 1-899376-46-1)

Autoritetsdata