Johan Thorne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Johan Thorne
Johan Thorne, Stortingsarkivet.jpg
Født18. august 1843
Drammen
Død18. mai 1920 (76 år)
Moss
Far Johan Frederik Thorne
Beskjeftigelse Godseier, forretningsmann
Parti Høyre
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser St. Olavs Orden
Høyres parlamentariske leder
1904–1906
ForgjengerFrancis Hagerup
EtterfølgerFredrik Stang d.y.
Norges statsråd i Stockholm
1. juli 1890–5. mars 1891
RegjeringStang I
Norges innenriksminister
2. mai 1893–2. mars 1894
RegjeringStang II
ForgjengerWollert Konow
EtterfølgerPeter Birch-Reichenwald
13. juli 1889–30. juni 1890
RegjeringStang I
ForgjengerGeorg August Thilesen
EtterfølgerOle Andreas Furu
Stortingsrepresentant
1. januar 1904–31. desember 1906
ValgkretsSmålenenes amt
1. januar 1895–31. desember 1897
ValgkretsSmålenenes amt
1. januar 1883–31. desember 1891
ValgkretsMoss og Drøbak

Johan Henrik Paasche Thorne (født 18. august 1843 i Drammen, død 18. mai 1920 i Rygge) var en norsk godseier, forretningsmann og politiker (H). Han var stortingsrepresentant og statsråd i 1880- og 1890-årene, og fungerte som fanebærer for Høyres ytterste høyrefløy i opposisjon til Emil Stangs ledelse av partiet.[1]

Thorne nøt kongens tillit og ble bedt om å danne konservativ regjering i 1893 og 1895, men avslo begge ganger.[2] Ved unionsoppløsningen var Thorne parlamentarisk leder og høsten samme år ønsket han umiddelbart kongevalg.[2] Fra 1890 var han eier av storslåtte Evje gård i Rygge.

Familiebakgrunn og yrkeskarrière[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Drammen i 1843 som sønn av trelasthandler Johan Frederik Thorne (1801–1854) og Gurina «Rina» Johanne Paasche (1817–1897). Han var dermed også nevø av industrimann Christian August Thorne (1810–1886) og prest Søren Thorne (1804–1878),[3] svoger til industrimann Theodor Peterson (1839–1888), onkel til industrimann Hans Blom Peterson (1876–1954), og tilhørte en av Drammens fremste kjøpmannsfamilier.

Thorne var elev ved Drammens latinskole før han dro til sjøs i to år og deretter var kontorist en tid. Sammen med to andre startet han trelasthandel og skipsrederi nær Sarpsborg som 21-åring i 1864. I 1869 ble kompaniskapet oppløst, og Thorne startet for seg selv som skipsreder og trelasthandler i Moss samme år. Han var i tillegg direktør i Moss Sparebank 1875–1886. I noen år var han også medinnehaver i sin svogers store sagbruks- og trelastfirma, M. Peterson & Søn, hvorfra Thorne i 1878 overtok skipsrederidelen av virksomheten.[1] Thorne supplerte dessuten sin virksomhet igjennom kjøp av flere store skogeiendommer i Østerdalen.

I 1890 kjøpte han Evje gård, med de tilhørende gårdene Balke østre og Paalsrød vestre, i Rygge, hvis størrelse i alt målte 1 670 mål dyrket jord (hvorav 110 mål utlagt til havn) og 2 032 mål skog omkring 1918.[4] Med dette var Thorne en av Norges største landeiere, og han fikk utløp for sin sterke interesse for landbruk.

Han var forøvrig preses i Selskapet for Norges Vel 1896–1906 og innehadde en mengde offentlige tillitsverv.

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Statsråd Johan Thorne.
Svensk karikaturtegning vedrørende inkluderingen av en Venstre-politiker i Thornes regjeringskabal i 1897.

Thorne var lokalpolitisk aktiv i Moss, hvor han var bystyremedlem og ordfører 1881–1889. Som ordfører la han ned en stor innsats for utviklingen av byens næringsliv, blant annet med hensyn til bruken av Vansjø og etableringen av cellulosefabrikken i byen.[5]

Han var innvalgt på Stortinget fra kjøpstedene Moss og Drøbak 1883–1891 og fra Smålenenes amt 1895–1897 og 1904–1906. Han havnet raskt i opposisjon til Emil Stang sammen med blant andre Ketil Motzfeldt. I det meste av sin tid på Stortinget var Thorne medlem og formann i Stortingets næringskomité (og av Arbeiderkommisjonen av 1885), og konsentrerte seg i all hovedsak om næringspolitikk.[1]

Med sin sakkyndighet innen praktisk økonomi, opparbeidet han seg snart betydelig respekt og økende innflytelse i partiet Høyre.[1][5] Ifølge Paul Thyness hadde han imidlertid, som selvbevisst, handlingsrettet og viljesterk forretningsmann, liten sans for kompromisser og politiske nødvendigheter.[1] Thorne beveget seg politisk stadig mer mot høyre, motsatt av Emil Stang, og kom i et tillitsforhold til kongen, antageligvis gjennom sin bror, en av kong Oscar IIs kammerherrer.[1]

Han var statsråd i Indredepartementet i Emil Stangs første regjering fra 13. juli 1889, en utnevnelse som skyldtes kongelig påtrykk.[1] 1. juli 1890 gikk han over til å være statsråd ved Statsrådsavdelingen i Stockholm. Hans forhold til statsministrene Emil Stang og Gregers Gram var anspent, og dette ble ikke bedre av at Stang hverken rådførte seg med blant andre Thorne eller bad om kongens tillatelse før han stilte kabinettsspørsmål. Kabinettsspørsmålet førte til at regjeringen måtte gå av den 6. mars 1891.

Etter en pause fra politikken var han tilbake som statsråd i Indredepartementet i Emil Stangs andre regjering fra 2. mai 1893. Før dette hadde Thorne vært aktuell som ny statsminister under regjeringskrisen våren 1892, og med krav om handlekraft og klarere linjer overfor kong Oscar fikk Thorne umiddelbart mer appell enn Emil Stang. Han måtte imidlertid innse at Stangs posisjon var for sterk. Johannes Steens første regjering trakk sin avskjedssøknad tilbake, men ett år senere var regjeringens avgang uunngåelig da den tok opp konsulatsaken på nytt, og Stang kunne danne sin andre regjering. Allerede i august 1893 søkte Thorne om avskjed, støtt over at Stang på regjeringens vegne avgav en erklæring om konsulatbevilgningen uten å konsultere ham, men overtalelser fra kong Oscar fikk ham til å trekke avskjedssøknaden tilbake.[1] Da Thorne kom i uoverensbestemmelse med resten av regjeringen angående jernbanespørsmålet, fikk han innvilget sin avskjedssøknad den 2. mars 1894, full av bitterhet og forakt for «Stang og hans Kreaturer».[1]

Han var stortingspresident samtidig som Carl Berner 1903–1906, formann i Stortingets landbrukskomité 1904–1906 og Høyres parlamentariske leder 1904–1906. I denne perioden spilte Thorne imidlertid en mer tilbaketrukket rolle, men markerte seg allikevel i konsulatsaken. Han stod fast på statsminister Francis Hagerups forhandlingslinje, altså at løsningen burde søkes igjennom forhandlinger istedenfor en juridisk omtvistelige aksjonslinje.[1][2] Høsten 1905 ønsket han umiddelbart kongevalg, og han fikk det ærefulle oppdrag av å være ordfører for Stortingets delegasjon til kong Haakon VII og dronning Mauds kroning i Trondhjem i 1906.[3]

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Han var ridder av St. Olavs Orden fra 1889 og kommandør av 1. klasse av samme orden fra 1893, men avslo storkorset av ordenen i 1912.[1] Han var også kommandør av den svenske Nordstjerneordenen og innehaver av 7. juni-medaljen.[6]

Etter hans død, i 1922, opprettet man Statsraad Johan Thornes legat til Østfold Landbruksselskap til fremme av binæringer for landbruket, hvilket i dag administreres av fylkesmannen i Østfold.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k Thyness, Paul (2005). «Johan Thorne». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 19. juni 2014. 
  2. ^ a b c «Biografier til 1905-nettstedet». Nasjonalbiblioteket. Besøkt 19. juni 2014. 
  3. ^ a b Lindstøl, Tallak (1914). Stortinget og Statsraadet 1814-1914. Kristiania: Steenske Bogtrykkeri. 
  4. ^ Skappel, Simen (1918). Eiendomsbesiddere i Norges landdistrikter. Kristiania: Abels Kunstforlag. s. 31. 
  5. ^ a b Blangstrup, Chr. (red.) (1927). Salmonsens konversationsleksikon. 13 (2 utg.). København: J.H. Schultz Forlagsboghandel. s. 388–389. 
  6. ^ Amundsen, O. Delphin (1947). Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947. Oslo: Grøndahl & Søns Forlag. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]