Johan Kaaven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kaavensteinen i havkanten

Johan Martin Andreasen Kaaven (født i Repparfjord 16. november 1835, død i Indre Billefjord i Porsanger 23. juni 1918), ble gjerne omtalt som «Trollkaaven» og var en av de siste og mest kjente noaidene i Norge. Han holdt til i Indre Billefjord i Finnmark, og var berømt og fryktet for sine kunnskaper om åndemaning, ganing og svartekunster. Han omtales ofte som en dyktig folkelig helbreder og sannsiger med inngående kjennskap til de supranormale kreftene i tilværelsen. Ifølge sagnet var Johan Kaaven blitt herre over en hel dauingehær gjennom å sitte ute en julenatt med bøtte på hodet mens oskoreia (joulogadze) strøk forbi.[1]

Johan Kaaven. En biografisk skisse[rediger | rediger kilde]

Johan Kaavens far Andreas Johnsen (født 20. august 1791, død 20. april 1873) var fra Brønnøy i Nordland. Han møtte Inger Mosesdatter (født 18. januar 1808, død 25. desember 1859), mens han i februar 1835 drev torskefiske langs Finnmarkskysten. (Inger hadde kvensk far og norsk mor). Da hun ble gravid ble de gift allerede 8. juni samme år. De nygifte bosatte seg først i Repparfjord, hvor deres førstefødte Johan Martin kom til verden, og bodde deretter i Kåven i Langfjorden i Alta 1837-1848, derav etternavnet Kaaven.

Det har hersket en viss uenighet om Johan Kaavens fødselsår og etniske tilhørighet.[2] Følgende biografiske data stammer fra Edvardsens dokumentasjon:

Liv og bedrifter[rediger | rediger kilde]

Johan Martin Andreasen Kaaven er omtalt som en av Norges største mirakelmenn. I Folketellingen for 1875 er det anført at han livnærte seg gjennom fiske, fedrift og litt kvakksalveri, men dette var på et tidlig tidspunkt i karrieren som folkelig helbreder. Senere i livet anla han et sykehus og mottok mange pasienter på eiendommen sin i Indre Billefjord. Det var nærmest som et sykehus med mange sengeplasser. Han tok trolldom bort fra folk som var blitt påganet dauingeånder (bijag), og hvis de ønsket det sendte han andene tilbake på opphavsmennene. Johan Kaaven var dessuten synsk og avslørte ifølge sagnene både tyverier, drap og ulike forbrytelser.

Fremfor alt var det som folkelig helbreder at Johan Kaaven ry vokste. Syke mennesker bodde på gården hans i ukevis: Mange var for syke til å kunne gå uten andres hjelp, og ble derfor kjørt eller fraktet i båt til Indre Billefjord, men kunne etter behandlingen vandre friske derfra på egne bein. På grunn av sine evner ble han etter hvert en høyt respektert mann, med sterke forsvarere både innenfor legestanden og blant kirkens embedsmenn.

Et naturlig minnesmerke i havet[rediger | rediger kilde]

Et av de mest kjente kulturminner i Porsanger er Kaavensteinen, en stor, hvit dolomittstein som ligger i fjæra nedenfor Johan Kaavens eiendom. Her ble folk som var plaget av dauingeånder og sykdom helbredet. Ved fjære sjø gikk de tørrskodde ut til steinen hvor ble hjulpet opp av Kaaven selv. Der måtte de sitte til det ble flo, så kom Kaaven ut på trammen og kommanderte de syke i land. Pasientene måtte vasse tilbake med vann til livet. Dauingeånden tålte ikke vann ettersom dette var velsignet av Jesus ved dåpen. Dermed ble de værende igjen på steinen til de ved neste lavvann kunne flykte unna, men de syke var fridd fra sine plagånder. Kaavensteienen ble valgt til Porsangers tusenårssted i 2000.[trenger referanse]

Trollhvalen[rediger | rediger kilde]

I boka Mannen som stoppet hurtigruta. Historier og sagn om noaiden Johan Kaaven, som ble utgitt av Richard Bergh og Erik Henning Edvardsen i 1990, har forfatterne skapt kronologi i fortellingene ved å plassere historiene om svart magi og Johan Kaaven som hevngjerrig trollmann først i fremstillingen. Historien om møtet med en trollhval er selve vendepunktet i Kaaven hans liv. Etter dette blir fortellingene om den gode hjelper og helbrederen forutsatt å være de dominerende.

Sammen med sin samiske nabo Amund Andersen ror Johan Kaaven fiske. Med høvelspon som magisk remedium reiser en annen trollkyndig en trollhval mot ham for å hevne en ugjerning som Kaaven har gjort seg skyldig i. Hvalen kommer fossende innover fjorden og de forstår straks hva dette er. Amund ror på mot land og Johan Kaaven står bak og fekter mot hvalen med den ene åra. I det alt håp synes ute påkaller Johan maktene, og lover at han heretter kun skal bruke sin medfødte evner til å gjøre godt og hjelpe folk som trenger det. I det samme forsvinner trollhvalen.

Kaaven var blitt en kristen mann, men folk var selvfølgelig redd for ham som kunne så mye og som var istand til å se så mye av slikt som lå skjult for folk flest. Virkemidlene kunne være harde, f.eks. når Johan Kaaven jaget liggesyke koner opp av senga. Disse historiene har Terje Nordby skrevet et kriminaldrama over. Isblomst ble spilt av Hålogaland teater i 1994 med Thea Stabel som regissør og iscenesetter. Forestillingen ble tatt med på turné, først til Finnmark og så til Sør-Norge og Oslo. Stykket ble også filmet av NRK drama og vist på fjernsynet i jula 1997.

Etter sagnet om trollhvalen er Mannen som stoppet hurtigruta ordnet tematisk etter ulike emner. Materialet er samlet av Richard Bergh, og det er han som står for presentasjonen av de traderte fortellingene, mens Erik Henning Edvardsen setter de enkelte fortellingene og emnene inn i en komparativ folkloristisk kontekst og analyserer dem. Til sist gjennomgår han samtidskildene til opplysning om Johan Kaaven og hans liv og virksomhet – en fransk geolog Marcel-Alexandre Bertrand, et par prester Anders Halvorsen og Jens Otterbech, en samisk lærer og nabo Ole Andreas Thomassen, en etnograf Amund Helland, en forfatter Matti Aikio og noen samiske oppdagelsesreisende, Johan Turi og Samuli Paulaharju er alle representert. Også samtidskildene er plassert i kronologisk rekkefølge for å få frem den historiske dimensjon i omgivelsenes syn på Kaavens gjerninger.

Mannen som stoppet hurtigruta[rediger | rediger kilde]

En nøkkelhistorie handler om hvordan Johan Kaaven en gang han stoppet Hurtigruten. Denne fortellingen har dessuten gitt tittel til biografien om ham; Mannen som stoppet hurtigruta. I et utdrag fra biografien heter det: "Kaaven er ofte ute og reiser, forteller Hans Hanssen fra Gåradak. En dag sitter han i salongen på Hurtigruten. Han spytter stadig på gulvet. Til slutt klager betjeningen. Kapteinen kommer og jager denne uflidde karen i mudd og kommager på dekk. Der får han ordre om å oppholde seg til skipet legger til kai. Det er om natten og mørkt, men været er pent. Kapteinen går opp på broen. Da oppdager han at skipet står stille. Mannskapet blir satt i gang med å finne feilen. Maskinen går som den skal, men båten står stille!(…) Det er pålandsvind, og skipet driver mot land. Da begynner kapteinen å forstå at dette går ikke helt naturlig for seg. Han sender en av matrosene på dekk for å si til Kaaven at han vil snakke med ham. Men det er som om Kaaven ikke hører. Han står bare der i mørket og spytter. Så må kapteinen sende styrmannen. Men Kaaven nekter å bli med til kapteinen. Han har fått ordre om å stå på dekk helt til båten legger til kai(…) Så må kapteinen selv gå på dekket til Kaaven. Skipet er nå drevet nesten inn i fjæra. Kapteinen trygler og ber! Kaaven må være så snill og la skipet gå! Men Kaaven svarer: "Æ e' ikke maskinkyndig." Kapteinen trygler! Kaaven må være barmhjertig. Han må ikke la dem forulykke! Da sier Kaaven: "Ja, nu går båten!" Og ganske riktig, langsomt glir skipet utover og bort fra fjæresteinene."

Matkisten og museumssamlingen i Skoganvarre[rediger | rediger kilde]

Oppe på loftet sitt hadde Kaaven en rekke kister med ulikt innhold – alt fra klær til medisiner. I utstillingen i Skoganvarre finnes den eneste matkista som er tatt vare på. Richard Bergh kjøpte den av Josef Sivertsen i 1962. Bergh var på denne tiden bestyrer ved Skoganvarre skole, som holdt til i det bygget som nå er blitt lokalhistorisk museum. Josef Sivertsen, som hadde vært Kaavens nabo, kjøpte kista på en auksjon over dødsboet i 1920.

I 1993 produserte Anstein Mikelsen filmen I noaidens fotefar, som er en dokumtarisk fabel omkring Richard Berghs opplevelser som samler av tradisjonene etter Johan Kaaven. Filmen finnes utgitt på video av Norsk filminstitutt. I utstillingen i Skoganvarre kan man lese mer om Kaavens gjerninger og se filmen som følger Richard Bergh på feltarbeid med båndspilleren. I tillegg er alle Richard Berghs bøker fra Finnmark på plass i samlingen.

Johan Kaavens grav i Kistrand[rediger | rediger kilde]

Johan Kaaven døde på St. Hans 1918 og ble gravlagt på Kistrand kirkegård. Lokaliseringen av Johan Kaavens grav gikk tapt da tyskerne brukte den brente jords taktikk ved tilbaketrekkingen fra Finnmark. Heldigvis lyktes det Amalie Persen av noen papirer man trodde var mistet å finne tilbake til Johan Kaavens gravsted på kirkegården.

De folklige fortellingene om Johan Kaaven er i første rekke reddet takket være nitid innsamlingsvirksomhet gjennom flere decennier av rektor Richard Bergh. Han begynte å samle folkeminner i Finnmark mot slutten av 1950-årene og har utgitt flere tradisjonssamlinger og bygdebøker fra området.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bergh og Edvardsen 1990, s. 14-15.
  2. ^ Erik Henning Edvardsen synes å ha ryddet opp i spørsmålet om avstamning gjennom en grundig dokumetert artikkel; "Var noaiden Johan Kaaven i sin avstamming norsk eller samisk?", for Porsangerfolket. Årbok for Porsanger 1998. Her går han i rette med påstander fremsatt i Ságat nr. 13. Onsdag 17. februar 1993, s. 6, der det sto at Kaaven var av sørsamisk ætt. Utdrag av artikkelen fra Sagat gjenopptrykt i selvsamme årbok for 2005.) Edvardsen korrigerte i artikkelen dessuten Kaavens fødselsår fra biografien han skrev sammen med Richard Bergh i 1990.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Richard Bergh: Tro og Trolldom. Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 101. Universitetsforlaget 1969.
  • Richard Bergh og Erik Henning Edvardsen: Mannen som stoppet hurtigruta. Historier og sagn om noaiden Johan Kaaven. Grøndahl & Søn forlag. Oslo 1990. ISBN 82-504-1771-2.Også digitalisert av Nasjonalbiblioteket
  • Terje Nordby: Isblomst. Solum forlag. Oslo 1993. ISBN 82-560-0888-1.
  • Richard Bergh: "Kaavens kraft" (s. 16-23). Porsanerfolket. Årbok for Porsanger 1996.
  • Sonja E. Andersen: "Noaiden Kaaven fra Billefjord blir landskjent gjennom TV" (s. 24-25). Porsangerfolket. Årbok for Porsanger 1996.
  • Erik Henning Edvardsen: "Var noaiden Johan Kaaven i sin avstamming norsk eller samisk?" (s. 41-44). Porsangerfolket. Årbok for Porsanger 1998.