Johan Thorne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Johan H. P. Thorne»)
Johan Thorne
Foto: R. Ovesen/Stortingsarkivet
Født18. aug. 1843[1][2]Rediger på Wikidata
Drammen
Død18. mai 1920[3][2]Rediger på Wikidata (76 år)
Rygge
BeskjeftigelsePolitiker, forretningsdrivende, godseier Rediger på Wikidata
FarJohan Fredrik Thorne
PartiHøyre
NasjonalitetNorge
UtmerkelserKommandør av St. Olavs Orden (1893)
Kommandør av Nordstjerneordenen
7. juni-medaljen
Høyres parlamentariske leder
1904–1906
ForgjengerFrancis Hagerup
EtterfølgerFredrik Stang d.y.
Norges statsråd i Stockholm
1. juli 1890–5. mars 1891
RegjeringStang I
Norges innenriksminister
2. mai 1893–2. mars 1894
RegjeringStang II
ForgjengerWollert Konow
EtterfølgerPeter Birch-Reichenwald
13. juli 1889–30. juni 1890
RegjeringStang I
ForgjengerGeorg August Thilesen
EtterfølgerOle Andreas Furu
Stortingsrepresentant
1. januar 1904–31. desember 1906
ValgkretsSmålenenes amt
1. januar 1895–31. desember 1897
ValgkretsSmålenenes amt
1. januar 1883–31. desember 1891
ValgkretsMoss og Drøbak

Johan Henrik Paasche Thorne (født 18. august 1843 i Drammen, død 18. mai 1920 i Rygge) var en norsk godseier, forretningsmann og politiker for Høyre. Fra 1890 var han eier av Evje gård i Rygge.

Johan Thorne var stortingsrepresentant og statsråd i 1880- og 1890-årene, og ble fanebærer for Høyres mest konservative fløy, i opposisjon til Emil Stangs ledelse av partiet.[4] Thorne nøt kong Oscar IIs tillit, og ble bedt av kongen om å danne regjering i 1893 og 1895, men avslo begge ganger. Ved unionsoppløsningen var Thorne formann i Høyres stortingsgruppe, og høsten samme år ønsket han umiddelbart kongevalg.[5]

Familie og yrke[rediger | rediger kilde]

Han ble født inn i en av Drammens fremste kjøpmannsfamilier. Han var sønn av trelasthandler og stortingsmann Johan Frederik Thorne (1801–1854) og hustru Gurina (Rina) Johanne Paasche (1817–1897). Hermetikkfabrikant Christian August Thorne (1810–1886) og sogneprest og stortingsmann Søren Thorne (1804–1878) var hans fars brødre.[6]

Thorne var elev ved Drammens latinskole før han dro til sjøs i to år og deretter var kontorist en tid. Sammen med to andre startet han trelasthandel og skipsrederi nær Sarpsborg som 21-åring i 1864. I 1869 ble kompaniskapet oppløst, og Thorne startet for seg selv som skipsreder og trelasthandler i Moss samme år. Han var i tillegg direktør i Moss Sparebank 1875–1886.[4]

Evje gård i 1920-årene.

Han giftet seg i 1868 med Petrea Christiane (Janka) Peterson, datter av grossist Peter Christian Peterson og hustru Hedevig Sandberg i Moss. De var allerede svoger og svigerinne, ettersom Thornes søster var gift med industrimann og stortingsmann Theodor Peterson. Theodor Peterson og Sara Margrethe Caroline Thornes sønn var industrimann og stortingsmann Hans Blom Peterson.[4]

I noen år var Thorne medeier i sin svoger Theodor Petersons store sagbruks- og trelastfirma, M. Peterson & Søn. Thorne overtok i 1878 skipsrederidelen av virksomheten. Thorne supplerte dessuten sin virksomhet igjennom kjøp av flere store skogeiendommer i Østerdalen.[4]

I 1890 kjøpte han Evje herregård med underbrukene Balke østre og Paalsrød vestre i Rygge. Omring 1918 var det til sammen 1 670 dekar dyrket mark og 2 032 dekar skog.[7] Med dette var Thorne en stor privat grunneier i Norge, og han fikk utløp for sin sterke interesse for landbruk.[4]

Han var preses i Det Kongelige Selskap for Norges Vel 1896–1906.[4]

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Statsråd Johan Thorne.
Svensk karikaturtegning vedrørende inkluderingen av en Venstre-politiker i Thornes regjeringskabal i 1897.

Thorne var medlem av Moss bystyre og byens ordfører 1881–1889. Som ordfører la han ned en stor innsats for utviklingen av byens næringsliv, blant annet med hensyn til bruken av Vansjø og etableringen av cellulosefabrikken i byen.[8]

Han var innvalgt på Stortinget fra kjøpstedene Moss og Drøbak 1883–1891 og fra Smålenenes amt 1895–1897 og 1904–1906. Han havnet raskt i opposisjon til Emil Stang sammen med blant andre Ketil Motzfeldt. I det meste av sin tid på Stortinget var Thorne medlem og formann i Stortingets næringskomité (og av Arbeiderkommisjonen av 1885), og konsentrerte seg i all hovedsak om næringspolitikk.[4]

Med sin sakkyndighet innen praktisk økonomi, opparbeidet han seg snart betydelig respekt og økende innflytelse i partiet Høyre.[4][8] Ifølge Paul Thyness hadde han imidlertid, som selvbevisst, handlingsrettet og viljesterk forretningsmann, liten sans for kompromisser og politiske nødvendigheter.[4] Thorne beveget seg politisk stadig mer mot høyre, motsatt av Emil Stang, og kom i et tillitsforhold til kongen, antageligvis gjennom sin bror, en av kong Oscar IIs kammerherrer.[4]

Han var statsråd i Indredepartementet i Emil Stangs første regjering fra 13. juli 1889, en utnevnelse som skyldtes kongelig påtrykk.[4] 1. juli 1890 gikk han over til å være statsråd ved Statsrådsavdelingen i Stockholm. Hans forhold til statsministrene Emil Stang og Gregers Gram var anspent, og dette ble ikke bedre av at Stang hverken rådførte seg med blant andre Thorne eller bad om kongens tillatelse før han stilte kabinettsspørsmål. Kabinettsspørsmålet førte til at regjeringen måtte gå av den 6. mars 1891.

Etter en pause fra politikken var han tilbake som statsråd i Indredepartementet i Emil Stangs andre regjering fra 2. mai 1893. Før dette hadde Thorne vært aktuell som ny statsminister under regjeringskrisen våren 1892, og med krav om handlekraft og klarere linjer overfor kong Oscar fikk Thorne umiddelbart mer appell enn Emil Stang. Han måtte imidlertid innse at Stangs posisjon var for sterk. Johannes Steens første regjering trakk sin avskjedssøknad tilbake, men ett år senere var regjeringens avgang uunngåelig da den tok opp konsulatsaken på nytt, og Stang kunne danne sin andre regjering. Allerede i august 1893 søkte Thorne om avskjed, støtt over at Stang på regjeringens vegne avgav en erklæring om konsulatbevilgningen uten å konsultere ham, men overtalelser fra kong Oscar fikk ham til å trekke avskjedssøknaden tilbake.[4] Da Thorne kom i uoverensbestemmelse med resten av regjeringen angående jernbanespørsmålet, fikk han innvilget sin avskjedssøknad den 2. mars 1894, full av bitterhet og forakt for «Stang og hans Kreaturer».[4]

Han var stortingspresident samtidig som Carl Berner 1903–1906, formann i Stortingets landbrukskomité 1904–1906 og Høyres parlamentariske leder 1904–1906. I denne perioden spilte Thorne imidlertid en mer tilbaketrukket rolle, men markerte seg allikevel i konsulatsaken. Han stod fast på statsminister Francis Hagerups forhandlingslinje, altså at løsningen burde søkes igjennom forhandlinger istedenfor en juridisk omtvistelige aksjonslinje.[4][5] Høsten 1905 ønsket han umiddelbart kongevalg, og han fikk det ærefulle oppdrag av å være ordfører for Stortingets delegasjon til kong Haakon VII og dronning Mauds kroning i Trondhjem i 1906.[6]

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Han var ridder av St. Olavs Orden fra 1889 og kommandør av 1. klasse av samme orden fra 1893, men avslo storkorset av ordenen i 1912.[4] Han var også kommandør av den svenske Nordstjerneordenen og innehaver av 7. juni-medaljen.[9]

Midler fra boet etter Thorne ble gitt til Statsraad Johan Thornes legat til Østfold Landbruksselskap til fremme av binæringer for landbruket. Legatet ble administrert av fylkesmannen i Østfold før det ble likvidert i 2009.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 887[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Johan Henrik el. Henrich Paasche Thorne, Norsk biografisk leksikon ID Johan_Thorne, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 53[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Thyness, Paul (2005). «Johan Thorne». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 19. juni 2014. 
  5. ^ a b «Biografier til 1905-nettstedet». Nasjonalbiblioteket. Besøkt 19. juni 2014. 
  6. ^ a b Lindstøl, Tallak (1914). Stortinget og Statsraadet 1814-1914. Kristiania: Steenske Bogtrykkeri. 
  7. ^ Skappel, Simen (1918). Eiendomsbesiddere i Norges landdistrikter. Kristiania: Abels Kunstforlag. s. 31. 
  8. ^ a b Blangstrup, Chr. (red.) (1927). Salmonsens konversationsleksikon. 13 (2 utg.). København: J.H. Schultz Forlagsboghandel. s. 388–389. 
  9. ^ Amundsen, O. Delphin (1947). Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947. Oslo: Grøndahl & Søns Forlag. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]