Grumman F4F Wildcat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Grumman F4F Wildcat
Informasjon
RolleJagerfly beregnet til bruk fra hangarskip
ProdusentGrumman
Første flyvning2. september 1937
IntrodusertDesember 1940
Utfaset1945
StatusPensjonert
Brukt avUnited States Navy
United States Marine Corps
Royal Navy
Royal Canadian Air Force
Antall produsert7,885

Grumman F4F Wildcat var et amerikansk hangarskipbasert jagerfly som US Navy satt inn i tjeneste i 1940, samtidig ble det også tatt i bruk av Royal Navy. Der gikk det under navnet Martlet. Det ble første gang brukt i strid i Europa.

Wildcat var det eneste effektive alternativ som var tilgjengelig for USA, i den tidligste fasen av Stillehavskrigen. Dette var hovedsakelig på grunn av at det først foretrukne Brewster F2A Buffalo, ikke holdt mål. Wildcat ble satt inn så fort de ble levert. Det var det viktigste jagerflyet til US Navy, under det første harde året i krigen mot Japan. Det var med i kamper som slaget i Korallhavet, slaget om Midway og slaget om Guadalcanal. Det ble hevdet at de ikke kunne måle seg med de japanske Zero. Men med en kombinasjon av solid flykonstruksjon og dyktige piloter, klarte de seg greit.

I løpet av 1943, ble de etter hvert byttet ut med Grumman F6F Hellcat. Wildcat ble imidlertid beholdt på de minste hangarskipene, til krigens slutt.

Spesifikasjoner[rediger | rediger kilde]

Tekniske data Grumman F4F Wildcat
Mannskap 1
Lengde 8,76 m
Vingespenn 11,6 m
Høyde 2,8 m
Vingeareal 24,2 m²
Nettovekt 2 674 kg
Lastet vekt 3 170 kg
Motor 1 × Pratt & Whitney R-1830-86 double-row stjernemotor
Ytelser
Motorytelse 1 200 hk
Topphastighet 515 km/t
Topp vertikalhastighet 11,17 m/s
Rekkevidde 1 337 km
Bestykning
Intern 6× 12,7 mm Browning maskingevær
Våpenlast

Varianter[rediger | rediger kilde]

FM Wildcat[rediger | rediger kilde]

FM-2 fra USS «White Plains» (CVE-66), i juni 1944

Da Grumman Aircraft begynte produksjonen av F6F Hellcat måtte produksjonen av eldre modeller flyttes. Dermed fikk General Motors Eastern Aircraft Division lisens til å lage Wildcat. Disse fikk betegnelsen FM-1. Den eneste forskjellen fra tidligere, var å gå fra 6 maskingevær til 4. Samtidig ble kapasiteten på ammunisjon økt med 20%.

Samtidig ble det arbeidet med en forbedret modell, FM-2 . Denne hadde større motor og noen utbedringer på skroget, slik at vekten ble redusert. Dette ble gjort for at flyet skulle kunne operere fra små hangarskip. De skulle ha beste ytelse fra og med take-off.

Spesifikasjoner[rediger | rediger kilde]

Tekniske data FM-2 Wildcat
Mannskap 1
Lengde 8,81 m
Vingespenn 11,58 m
Høyde 3,02 m
Vingeareal 24,15 m²
Nettovekt 2 471 kg
Lastet vekt 3 752 kg
Motor 1× Wright R-1820-56 Cyclone 9 radial
Ytelser
Motorytelse 1 350 hk
Topphastighet 534 km/t
Topp høyde 10 575 m
Rekkevidde 1 448 km
Bestykning
Intern 4× 12,7 mm maskingevær
Våpenlast 2 110 kg bomber eller 6 raketter

F4F-3S Wildcatfish[rediger | rediger kilde]

Wildcatfish

Denne modellen ble utviklet for å kunne lande ved stillehavsøyer, før det ble opprettet flystriper. Det var i utgangspunktet en F4F-3, som ble konvertert. Inspirasjonen kom fra Mitsubishi A6M2-N, en modifisering av Zero.

Første flygningen var 28. februar 1943. Vekten og luftmotsanden av flotørene reduserte maksimal hastighet til 390 km / t. Etterhvert som nok flybaser var tilgjengelige, var det unødvendig å gå videre med ytterligere modifiseringer, og prosjektet ble kansellert.

Operatører[rediger | rediger kilde]

Belgias flagg
  • Belgiske luftforsvar: Minst 10 var bestilt, men ikke levert. Disse ble overlevert Royal Navy etter Belgias kapitulasjon.
Frankrikes flagg
  • Aeronavale: 81 fly var bestilt, men ikke levert. Disse ble overlevert Royal Navy etter Frankrikes kapitulasjon
Canadas flagg
Storbritannias flagg
USAs flagg

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]