Isin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Isin og andre betydelig bystater i Hammurabis Babylonia

Isin var en oldtidsby i nedre Mesopotamia, rundt 32 km sør for Nippur på stedet for dagens Ishan al-Bahriyat i Iraks provins Al-Qadisiyya.

Historie[rediger | rediger kilde]

Artikkelen inngår i serien om

Mesopotamia


 
Byer / Imperier
Kronologi
Språk
Mytologi

Byen Isin lå ved kanalen Isinnitum, en del av en rekke vannveger som knyttet byene i Mesopotamia sammen. Byens skytsguddom var legegudinnen Nintinugga, og et tempel for henne ble bygget der. Isins konge Enlil-bani rapporterte byggingen av et tempel for gudinnen kalt E-ni-dub-bi, et tempel for Sud kalt E-dim-gal-an-na, et tempel kalt E-ur-gi-ra for Ninisina, og dessuten et tempel for guden Ninbgal.[1][2]

Stedet Isin ble bosatt minst så tidlig som i tidlig dynastisk periode i midten av 2000-tallet f.Kr. og muligens så langt tilbake som i perioden med Ubaid. Mens leirtavlene med kileskrift fra den tiden er blitt funnet, er de første epigrafiske referanser til Isin ikke funnet før i Ur III-perioden.

Da det svekkede tredje dynastiet i Ur (Ur-III) til slutt falt sammen under angrepene fra elamittene mot slutten av 2000-tallet f.Kr., oppsto det et maktvakuum som andre bystater forsøkte å fylle. Den siste kongen av dynastiet i Ur, Ibbi-Sin, hadde verken ressurser eller den organiserte styringen som trengtes for å slå tilbake invasjonen fra elamittene. En av regjeringsautoritetene, Ishbi-Erra, flyttet fra Ur til Isin, og etablerte seg som hersker her. En av Ishbi-Erras årsnavn rapporterte at han forsvarte Ibbi-Sin i slag.[3]

Selv om han ikke er betraktet som en del av det tredje dynasti i Ur, gjorde Ishbi-Erra en del forsøk på å fortsette dette dynastiets prakt, antagelig for å rettferdiggjøre sitt eget styre.[3] Ishbi-Erra lyktes imidlertid ikke særlig godt med å utvide kongedømmet sitt da andre bystater i Mesopotamia også økte sin makt på samme tid. Eshnunna og Assur utviklet seg til mektige sentre. I midlertidig greide han å forvise elamittene fre region Ur og det ga dynastiet i Isin kontroll over kulturelt betydningsfulle byer i Ur, Uruk og det åndelige senteret i Nippur.

I over hundre år blomstret Isin. Levninger av store byggeprosjekter som tempelbygg har blitt avdekket. Mange kongelige forordninger og lover fra denne perioden har også blitt oppdaget. Den sentraliserte politiske strukturen i Ur-III ble i stor grad videreført hvor Isins herskere utpekte guvernører og andre lokale myndighetspersoner som utførte deres vilje i provinsene. De lukrative handelsrutene til Persiabukten forble den viktigste kilden til inntekter for Isin.

Detaljene rundt Isins fall som et kongedømme er i liten grad kjente, men en del bevis kan bli satt sammen. Dokumenter indikerer at tilgang til vannkilder representerte et stor problem for byen. Isin opplevde også en form for internt statskupp da Gungunum, den kongelig utpekte guvernøren for provinsene Larsa og Lagasj erobret byen Ur. Denne byen hadde vært hovedsenteret for handelen med Persiabukten, og dette betydde at Isin ble økonomisk forkrøplet. I tillegg forsøkte begge etterkommerne til Gungunum, Abisare og Sumuel (ca. 1905 f.Kr. og 1894 f.Kr.), å kutte Isin fra sin kanaler ved å lede disse om til Larsa. Ved et tidspunkt gikk også Nippur tapt. Og Isin kom seg aldri ovenpå igjen. En gang rundt 1860 f.Kr. erobret en utfordrer ved navn Enlil-bani tronen i Isin, noe som avsluttet det gamle arvelige dynastiet som ble etablert av Ishbi-Erra rundt 150 år tidligere.[1]

Om enn politisk og økonomisk svak greide Isin å beholde sin uavhengighet fra Larsa for minst ytterligere førti år, men til sist underkastet til Larsas hersker Rim-Sin I.

Etter at det første dynastiet i Babylon steg til makt tidlig på 1000-tallet f.Kr. og erobret Larsa, skjedde det betydelige konstruksjoner i Isin. Dette ble avsluttet med en ødeleggelse datert til rundt det 27. året av styret til Samsu-iluna, sønn av Hammurabi, basert på leirtavler som er funnet der.

Kassittene, som overtok i Babylon etter herjingen der i 1531 f.Kr., fortsatte byggeprosjektene i Isin. Den siste betydelige stadium av aktivitet skjedde under det andre dynasti i isin ved slutten av 1000-tallet f.Kr., mest kjent er kong Adad-apla-iddina.

Kultur og litteratur[rediger | rediger kilde]

Ishbi-Erra videreførte mange av kultpraksisene som hadde blomstret i den foregående Ur III-perioden. Han fortsatte å utføre ritualet med det hellige bryllup hvert år. I løpet av dette ritualet spilte eller representerte kongen rollen til den dødelige Dumuzi, og hadde sex med en prestinne som representerte gudinnen for kjærlighet og krig, Inanna (også kjent som Ishtar). Det er antatt at ritualet styrket kongens forhold til gudene som således ville bringe stabilitet og framgang til landet.

Kongene i Isin fortsatte også praksisen med å utpeke sin døtre til de offisielle prestinnene for Sin, måneguden i Ur.

Litteraturen i perioden var også en fortsettelse tradisjonene fra Ur-III. Eksempel ble tradisjonen med den kongelige hymne, sjangre som hadde begynt i foregående tusenår, fortsatt. Mange kongelige hymner som ble skrevet for herskerne i Isin speilet temaer, strukturen, og språket til de i Ur. Tidvis ble hymnene skrevet i førsteperson i kongens stemme, andre ganger var de vanlige menneskers bønn ment for en konges ører (tidvis også en død konge).

Det var i løpet av denne perioden at den sumeriske kongelisten fikk sin endelige form, skjønt den ble benyttet i mange tidligere kilder. Selve fullførelsen av listen synes å lede opp til selve kongeslekten i Isin som fikk mye av sin legitimitet i folks sinn ettersom dynastiet således kunne bli knyttet til tidligere, om enn også legendariske konger.[4]

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

Stedet for Isin er en lav, men på betydelig jordvoll som strekker seg rund 1,5 km på tvers og med maksimal høyde på 8 meter. Ishan al-Bahriyat ble besøkt av den amerikanskfødte britiske assyrologen Stephen Langdon for en dags besøk med undersøkelser mens han drev utgravninger ved Kisj i 1924.[5] Det meste av det betydelige arkeologiske arbeidet ved Isin ble utført i 11 sesonger mellom 1973 og 1989 av en gruppe tyske arkeologer ledet av Barthel Hrouda.[6] Men som det er tilfelle med mange steder i Irak, forskningen ble forstyrret av Gulfkrigen (1990-1991) og av Irak-krigen (fra 2003 og fortløpende). Siden slutten på utgravningene har det blitt rapportert om omfattende plyndring av stedet. Selv da de tyske arkeologene hadde begynt deres arbeid var det allerede blitt tungt plyndret.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Hallo, William W. (1959): «The Last Years of the Kings of ISIN» i: Journal of Near Eastern Studies, vol. 18, no. 1, s. 54-72
  2. ^ Livingstone, A. (1988): «The Isin 'Dog House' Revisited» i: Journal of Cuneiform Studies, vol. 40, no. 1, s. 54-60
  3. ^ a b Crawford, Vaughn E. (1948): «An Ishbi-Irra Date Formula» i: Journal of Cuneiform Studies, vol. 2, no. 1, s. 13-19
  4. ^ Rowton, M. B. (1960): «The Date of the Sumerian King List» i: Journal of Near Eastern Studies, vol. 19, no. 2, s. 156-162
  5. ^ Dougherty, Raymond P. (1926): «An Archæological Survey in Southern Babylonia I» i: Bulletin of the American Schools of Oriental Research, no. 23, s. 15-28
  6. ^ Excavations in Iraq 1972-73, Iraq, vol. 35, no. 2, s. 192, 1973; Excavations in Iraq 1973-74, Iraq, vol. 37, no. 1, s. 57-58, 1975; Excavations in Iraq 1975, Iraq, vol. 38, no. 1, s. 69-70, 1976; Excavations in Iraq 1977-78, Iraq, vol. 41, no. 2, s. 150, 1979; Excavations in Iraq 1983-84, Iraq, vol. 47, s. 221, 1985; Excavations in Iraq 1985-86, Iraq, vol. 49, s. 239-240, 1987; Excavations in Iraq 1987-88, Iraq, vol. 51, s. 256, 1989; Excavations in Iraq 1989-1990, Iraq, vol. 53, s. 175-176, 1991

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hrouda, D. Barthel (1977): Ergebnisse d. Ausgrabungen 1973-1974 (Veroffentlichungen der Kommission zur Erschliessung von Keilschrifttexten), i Kommission bei der C.H. Beck, ISBN 3-7696-0074-6
  • Hrouda, D. Barthel (1981): Isin, Isan Bahriyat II: Die Ergebnisse der Ausgrabungen 1975-1978 (Veroffentlichungen der Kommission zur Erschliessung von Keilschrifttexten), i Kommission bei der C.H. Beck, ISBN 3-7696-0082-7
  • Hrouda, D. Barthel (1987): Isin, Isan Bahriyat III: Die Ergebnisse der Ausgrabungen 1983-1984 (Veroffentlichungen der Kommission zur Erschliessung von Keilschrifttexten), i Kommission bei C.H. Beck, ISBN 3-7696-0089-4
  • Hrouda, D. Barthel (1992): Isin, Isan Bahriyat IV: Die Ergebnisse der Ausgrabungen, 1986-1989 (Veroffentlichungen der Kommission zur Erschliessung von Keilschrifttexten), i Kommission bei C.H. Beck, ISBN 3-7696-0100-9
  • Mieroop, M. van de (1987): Crafts in the Early Isin Period: A Study of the Isin Craft Archive from the Reigns of Isbi-Erra and Su-Illisu, Peeters Publishers, ISBN 90-6831-092-5
  • Vaughn Emerson Crawford (1954): Sumerian economic texts from the first dynasty of Isin, Yale University Press

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Isin&oldid=23514838»