Innvandringsstoppen av 1975

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Innvandringsstoppen av 1975
TypeForskrift
VirkeområdeNorge
MyndighetKongen i statsråd
Vedtatt10. januar 1975[1], 12. desember 1975[2] (forlengelse med et halvt år til 1. august 1976)
I kraft1. februar 1975
Opphevet1. januar 1991[3]
NettsideStortinget.no[a]

I Norge ble det 1. februar 1975 innført en innvandringsstopp som et tiltak mot den økende arbeidsinnvandringen til landet. Innvandringsstoppen innebar en generell stopp i adgangen for fremmede statsborgere til å oppnå arbeidstillatelse[1] for arbeidsinnvandrere. Som opprinnelig vedtatt skulle innvandringsstoppen gjelde i ett år, men før utløpet av dette året ble den forlenget med et halvt år, og et halvt år senere gjort gjeldende «inntil videre». Innvandringsstoppen ble regulert i en egen forskrift som ble gitt med hjemmel i fremmedloven av 1956. Stoppen gjaldt helt frem til den da nye utlendingsloven av 1988, som erstattet fremmedloven av 1956, trådte i kraft 1. januar 1991.[3] [4]

§ 1

Fra 1. februar 1975 og i ett år framover innføres generell stopp i adgangen til å oppnå arbeidstillatelse (innvandringsstopp). Unntak kan gjøres i de tilfeller som er nevnt 1 § 3 i disse forskrifter.[5]

Innvandringsstoppen innebar at Norge endret sin innvandringspolitikk. Fram til 1. februar 1975 var utgangspunktet at det ble gitt arbeidstillatelse til alle utlendinger som hadde skaffet seg arbeid i Norge.[4] Som følge av innvandringsstoppen skulle arbeidstillatelse ikke lenger gis med mindre utlendingen var omfattet av et unntak fra innvandringsstoppen.[6] Det kunne gis arbeidstillatelse til blant annet vitenskapsmenn, artister, au pairer, spesialister og fagutdannede. Innvandringsstoppen medførte også at ble det stilt strengere krav til innholdet av arbeidstilbudet, og det ble stilt flere nye vilkår. Nytt var blant annet at det ble stilt vilkår om at lønns- og arbeidsvilkårene ikke skulle være dårligere enn etter gjeldende tariffavtale eller regulativ eller det som ellers var normalt for vedkommende sted og yrke.

Innvandringsstoppen gjaldt kun arbeidstillatelser.[7] Stoppen hadde således ikke betydning for adgangen til familiegjenforening,[8] til å få opphold som utdanningssøkende og til å få politisk asyl eller opphold på humanitært grunnlag.[9] Som følge av det felles nordiske arbeidsmarkedet behøvde ikke borgere av de andre nordiske landene arbeidstillatelse for å arbeide i Norge, og dermed ble de heller ikke berørt av den norske innvandringsstoppen.[10][b] Innvandringsstoppen gjaldt primært innvilgelse av arbeidstillatelse første gang, ikke fornyelser av arbeidstillatelsen.[11]

Den generelle stoppen i arbeidsinnvandringen ble i hovedsak begrunnet ut fra hensynet til forhold i det norske samfunn. Boliger og andre sosiale forhold var langt fra tilfredsstillende for de innvandrerne som kom i første halvdel av 1970-årene. Det ble derfor sett på som ønskelig å bedre de sosiale forhold for de innvandrerne som allerede var bosatt i landet, for på den måten å gjøre også nyinnvandring mulig i fremtiden. Det ble også argumentert med at for mange innvandrere med en bakgrunn forskjellig fra den norske ville kunne føre til sosiale konflikter,[12] Målsettingen om å bedre de sosiale forholdene til innvandrere som allerede var bosatt i Norge før nye kunne komme, var imidlertid knyttet til et ønske om også å begrense innvandringen generelt, spesielt innvandringen fra u-land.[13]

Fordi fremmedloven av 1956 var en utpreget fullmaktslov/rammelov var det mulig å gjennomføre innvandringsstoppen og andre endringer i norsk innvandringspolitikk gjennom forskriftsendringer, uten at det var nødvendig å endre loven.[14]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fra 1970 økte innvandringen til Norge. Innvandrere kom nå fra andre land enn tidligere,[15] som Pakistan, India, Tyrkia og fra afrikanske land. På den tiden ble dette oppfattet som et problem da samfunnet var ikke forberedt på å ta imot et økende antall mennesker som hadde en helt annen kulturell og etnisk bakgrunn enn den norske.[16]

I oktober 1970 nedsatte Borten-regjeringen et utvalg som skulle vurdere praktiseringen av politikken for innvandring av utenlandsk arbeidskraft.[17] Utvalget ble opprinnelig ledet av Trygve Owren, fra 1972 av arbeidsdirektør Reidar Danielsen.

Tilstrømmingen av utenlandske arbeidssøkere til Norge førte til at Kommunal- og arbeidsdepartementet i brev av 10. juni 1971 ba Owren-komiteen om å vurdere nye retningslinjer for behandlingen av søknader om arbeidstillatelser.[18] I brev av 26. juni 1971 svarte Owren-komiteen på henvendelsen. Her foreslo komiteen blant annet at det ble innført et krav om at det må søkes om arbeidstillatelse fra søkerens hjemland, og at søkeren må være sikret høvelig husvære før arbeidstillatelse innvilges.[19]

Innstrammingstiltak som foreslått ble fastsatt av Justisdepartementet allerede i juli 1971. Det ble da innført et krav i fremmedforskriftene om at det måtte søkes oppholds- og arbeidstillatelse i søkerens hjemland eller i et land hvor han har hatt lovlig opphold i minst seks måneder,[20] samt at høvelig husvære måtte være sikret før arbeidstillatelse kunne innvilges. Som følge av disse tiltakene gikk antallet nye førstegangssøknader om arbeidstillatelse ned.[21]

Danielsen-utvalget la frem sin utredning, NOU 1973: 17 Innvandringspolitikk, 22. desember 1972.[22] Et mindretall i utvalget foreslo at Norge skulle følge Danmark, som 5. november 1970 hadde innført en innvandringsstopp. Som begrunnelse for en midlertidig norsk innvandringsstopp anførte mindretallet:

Ennå er tallet på vanskeligstilte innvandrere ikke større enn at vi må kunne imøtekomme de viktigste behov, nemlig arbeid, bolig og muligheter for å få ektefelle og barn hit. Men spesielt i pressområdene kan selv en mindre øking i tallet på innvandrere føre til at vanskene vokser over hodet på oss. Alt nå har vi spiren til et underproletariat som blir diskriminert og som lever under uverdige forhold. Dette er en situasjon som det norske samfunnet ikke bør godta.

Etter mindretallets syn har vi i Norge alt nådd grensen for en sosial forsvarlig innvandring. Vi må få full kontroll over den videre utviklingen samtidig som vi erkjenner vårt ansvar overfor de utlendinger som alt har fått en tilknytting til landet vårt. Mindretallet foreslår at Norge følger det danske eksemplet og tar en midlertidig pause i innvandringen. Forslaget om midlertidig innvandringsstopp kan virke drastisk, og noen vil kan hende mene at en slik bestemmelse vil være i strid med internasjonale konvensjoner. Men så vidt en vet, møtte ikke Danmark noen alvorlig reaksjon på internasjonalt hold mot innvandringsstansen. Ordningen ble grunngitt med humanitære motiver. Pausen skulle nyttes «til å rydde opp i huset» og skape bedre forhold for de utenlandske arbeidstakere som alt var i landet. Dette er også hensikten med mindretallets forslag. Det er imidlertid på det rene at det må åpnes adgang til å dispensere så vel av humanitære som av praktiske grunner.[23]

Under høringen av utredningen gikk de fleste høringsinstansene imot mindretallets forslag om innvandringsstopp. Blant høringsinstansene som sluttet seg til forslaget var LO, Oslo kommune, Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Bergen og Juss-buss.[24]

Den første stortingsmeldingen om innvandringspolitikken, St. meld. nr. 39 (1973–74) Om innvandringspolitikken, ble lagt frem av Bratteli-regjeringen 15. mars 1974. Selv om regjeringen mente at en innvandringsstopp ikke var prinsipielt ønskelig, fulgte den opp forslaget fra mindretallet i Danielsen-utvalget om å innføre en stopp i innvandringen av utenlandske, ikke-nordiske, arbeidstakere, som etter regjeringens forslag skulle gjelde for perioden 1. juli 1974 til 30. juni 1975.[25]

Kommunal- og miljøvernkomiteen sluttet enstemmig seg til forslaget om en ettårig innvandringsstopp, men det var uenigheter om hvilke unntak fra innvandringsstoppen som burde gjelde,[26] og ga uttrykk for at den burde gjelde fra 1. januar 1975, eller så raskt som praktisk mulig, og i ett år.[27] 10. desember 1974 behandlet Stortinget stortingsmeldingen om innvandringspolitikken. Representanten Erik Gjems-Onstad la frem et forslag om at innvandringsstoppen i stedet skulle gjelde inntil videre, men forslaget fikk bare tre stemmer og ble ikke vedtatt.[28] Stortinget vedtok enstemmig å vedlegge meldingen protokollen.[28]

Det ble reist tvil om innvandringsstoppen ville være i overensstemmelse med internasjonale avtaler som Norge hadde sluttet seg til.[29] I forskriften om innvandringsstopp ble det gjort unntak for søkere som kom inn under OECDs formidlingsordning.

Innvandringsstoppen ble vedtatt ved kgl.res. av 10. januar 1975 og den skulle opprinnelig gjelde fra 1. februar 1975 og ett år fremover. Regjeringen ga uttrykk for at det igjen skulle være alminnelig adgang til innvandring, men på strengere vilkår enn det som tidligere gjaldt, etter utløpet av den midlertidige stoppen.[30] Innvandringsstoppen ble imidlertid ikke opphevet før ved overgangen til den nye utlendingsloven av 1988, som selv inneholdt krav om arbeidstillatelse for at arbeidsinnvandrere skulle få opphold i Norge.

Innvandringsstoppen forlenges i 1975 og 1976[rediger | rediger kilde]

Innvandringsstoppen ble forlenget to ganger: med et halvt år i desember 1975, og «inntil videre» i juli 1976. Ved forlengelsen i 1976 var det ikke meningen at innvandringsstoppen skulle gjøres til en varig ordning, men at den skulle oppheves når regjeringen fant det forsvarlig.[31]

Etter å ha orientert Stortingets kommunal- og miljøvernkomite[32] forlenget Bratteli-regjeringen innvandringsstoppen med et halvt år ved kongelig resolusjon 12. desember 1975,[2] til 1. august 1976. Begrunnelsen for forlengelsen var dels at arbeidet med å bedre forholdene for de vanskeligstilte utlendinger i Norge ikke hadde kommet langt nok, dels den endrede situasjonen på arbeidsmarkedet.[33]

§ 1. Den generelle stopp i adgangen til å oppnå arbeidstillatelse (innvandringsstopp) som er gjort gjeldende fra 1. februar 1975 og ett år framover, forlenges med et halvt år fram til 1. august 1976. Unntak kan gjøres i de tilfeller som er nevnt i § 3 i disse forskrifter.[c]

21. mai 1976 la Nordli-regjeringen frem St. meld. nr. 107 (1975–76) Om innvandringsstoppen og arbeidet med innvandringsspørsmålene.[34] Her ble det foreslått å forlenge innvandringsstoppen inntil videre uten noen bestemt tidsfrist.[35] Stortinget fikk ikke tid til å behandle meldingen i vårsesjonen 1976, og denne stortingsmeldingen ble heller ikke senere behandlet av Stortinget. I Innst. S. nr. 386 (1975–76) om ikke-behandling av stortingsmeldingen, avgitt 24. mai 1976, ga kommunal- og miljøvernkomiteen uttrykk for at innvandringsstoppen skulle foreløpig forlenges inntil Stortinget fikk behandlet den nevnte stortingsmeldingen.[36]

Den 9. juli 1976 ble innvandringsstoppen forlenget «inntil videre»:[37]

§ 1 i Forskrifter om forlenget innvandringsstopp fastsatt ved kgl.res. av 12. desember 1975 med hjemmel i § 29 i lov av 27. juli 1956 om utlendingers adgang til riket m. v. (Fremmedloven) skal lyde:

§ 1

Den generelle stopp i adgangen til å oppnå arbeidstillatelse (innvandringsstopp) som er gjort gjeldende fra 1. februar 1975 fram til 1. august 1976, forlenges inntil videre. Unntak fra innvandringsstoppen kan gjøres i de tilfeller som er nevnt i disse forskrifter.

Nordli-regjeringen la frem en ny stortingsmelding om innvandringspolitikken 2. mai 1980, St. meld. nr. 74 (1979–80) Om innvandrere i Norge. I denne stortingsmeldingen ble St.meld. nr. 107 (1975–76) trukket tilbake.[38] I tillegg ble det foreslått en fortsatt stopp i innvandringen av arbeidstakere inntil videre.[39] I oppsummeringen av behovet for en fortsatt innvandringsstopp sies det:

Det hadde vært ønskelig om Norge fortsatt hadde kunnet føre en liberal innvandringspraksis slik vi gjorde til ca. 1970. Norge er imidlertid blitt et innvandringsmål for arbeidssøkende fra utviklingsland. Vi har forpliktet oss til å ta imot familiene til dem som allerede er kommet, og dessuten et forholdsvis stort antall flyktninger. Integreringen av disse gruppene, inklusive familiemedlemmer, krever en betydelig innsats av ressurser. Dette arbeidet må dessuten gå over tid. Forholdene i arbeidslivet og på arbeidsmarkedet, vanskelighetene på boligmarkedet, de kulturelle og sosiale sider osv. ved innvandringen er felter hvor det kreves en kontinuerlig innsats. Regjeringen mener derfor at det så langt en kan se framover bare unntaksvis vil være rom for innvandring utover den familie- og flyktningeinnvandring vi har forpliktet oss til. Denne begrensning mener Regjeringen inntil videre best kan gjennomføres ved at den nåværende stoppen i arbeidsinnvandring opprettholdes. Regjeringen ønsker heller ikke å antyde noe om når eventuelle andre ordninger kan avløse denne stoppen.[40]

Senere utvikling[rediger | rediger kilde]

Ved overgangen til utlendingsloven av 1988 (i kraft 1. januar 1991) falt forskriftene av 1975 som regulerte innvandringsstoppen bort.[3]

Den nye utlendingsloven av 1988 videreførte prinsippene i innvandringsstoppen.[41] Etter utlendingsloven av 1988 § 5 skulle Stortinget godkjenne hovedprinsippene for regulering av innvandringen. Bestemmelsen var ny, men tidligere hadde regjeringen en slik plikt etter parlamentarisk praksis.[42]

St. meld. nr. 39 (1987–88) Om innvandringspolitikken foreslo at bestemmelsene i innvandringsstoppen skulle tas inn i de alminnelige forskrifter til den nye utlendingsloven.[43] Utlendingsforskriften av 1990 §§ 2–5[44] avløste den tidligere innvandringsstoppen.[45]

Etter fremmedloven av 1956 var det opp til utlendingsmyndighetene å bestemme hvem som skulle få oppholds- og arbeidstillatelse i Norge.[46] Dette ble snudd med utlendingsloven av 1988. Utledninger som oppfylte lovens og forskriften fikk et rettskrav på tillatelse.[47] Det var imidlertid ikke meningen med den nye utlendingsloven av 1988 å åpne for en større innvandring. Det var i således ikke meningen med loven at den skulle være til hinder for å opprettholde like sterke innvandringsretstriksjoner som tidligere, eller til og med innføre sterkere restriksjoner på innvandringen.[48]

Selv om utlendingsloven 1988 § 8 første ledd ga en utledning rett til arbeidstillatelse, slik at utlendingsmyndigheten ikke hadde noe «fritt skjønn», viste den til at vilkårene som var fastsatt i forskrift i medhold av § 5 andre ledd måtte være oppfylt. I praksis ble resultatet det samme som etter den tidligere fremmedloven.[49] De gruppene som det var gjort unntak for i innvandringsstoppen fylte stort sett vilkårene som var satt i utlendingsloven og utlendingsforskriften.[49]

Etter utlendingsloven 1988 § 5 andre ledd skulle det gis forskrifter om regulering av innvandringen. Disse forskriftene kunne ha et tilsvarende innhold som fantes i forskriftene om innvandringsstopp.[50]

Gjeldende utlendingslov fra 2008 videreførte prinsippene og reglene om arbeidsinnvandring i 1988-loven, men med enkelte viktige endringer og presiseringer.[51]

OECD-unntaket ble ikke videreført i utlendingsforskriften av 2009 fordi dette tillatelsesgrunnlaget ikke hadde vært brukt siden utlendingsforskriften av 1990 trådte i kraft i 1991.[52]

EØS-avtalen og dens regler om fri bevegelighet har siden 1994 forpliktet Norge til å gi borgere fra andre EØS-land mer omfattende rettigheter til innreise og opphold enn det som følger av utlendingslovens ordinære regler.[53] Regler om dette står i utlendingsloven av 2008 kapittel 13 Særlige regler for utlendinger som omfattes av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS-avtalen) og Konvensjon om opprettelse av Det europeiske Frihandelsforbund (EFTA-konvensjonen).

Merknader[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ Vedlegg 4 (Forskrifter om forlenget innvandringsstopp, fastsatt ved Kongelig resolusjon 12. desember 1975) til Ot. prp. nr. 46 (1986–87) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven). (Ikke ajourført med endringen ved forskrift 5. juni 1987 nr. 474, som sier den endret § 2 tredje ledd i innvandringsstoppen av 10. januar 1975.)
  2. ^ Island kom med i nordiske arbeidsmarkedet først i 1982. Også før 1982 gjaldt det et særskilt unntak for islandske borgere fra innvandringsstoppen, men da trengte de arbeidstillatelse.
  3. ^ Det fremgår ikke av forskriften av om den er ment å endre forskriften av 10. januar 1975 eller erstatte den. Endringen i juli 1976 (forlengelse inntil videre) sier at den endrer (denne) forskriften fra desember 1975. Eli Fisknes: Utlendingsloven (1994) side 75 omtaler «forskrifter om forlenget innvandringsstopp» som «en egen forskrift til fremmedloven». St. meld. nr. 39 (1987–88) Om innvandringspolitikken side 39, under avsnittet «Innvandringsstoppens formelle status», står det at «Innvandringsstoppen er idag en forskrift om forlenget innvandringsstopp, fastsatt ved kgl.res. av 12. desember 1975». Men det vises også til tidligere forskrifter uten noen forklaring på disse henvisningene skal bety. Endringen av 1987 sier at den endrer (den opprinnelige) forskrifter om innføring av innvandringsstopp med dispensasjonsregler fastsatt ved kgl.res. av 10. januar 1975.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Lovdata: Forskrifter 10. januar 1975 nr. 4 om innføring av innvandringsstopp med dispensasjonsregler. [FOR-1975-01-10-4]
  2. ^ a b Lovdata: Forskrift 12. desember 1975 nr. 9 om forlenget innvandringsstopp. [FOR-1975-12-12-9]
  3. ^ a b c Forskriftene som regulerte innvandringsstoppen ble opphevet av utlendingsforskriften av 1990, som opphevde alle forskrifter gitt med hjemmel i fremmedloven av 1956, se § 163 andre ledd.
  4. ^ a b St.meld. nr. 17 (1996–97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge pkt. 4.2.3.1, side 28 (andre spalte).
  5. ^ Kunngjort i Norsk lovtidend 1975 avdeling I side 11, hefte 1, utgitt 20. januar 1975.
  6. ^ Eli Fisknes: Utlendingsloven. kommentarutgave (Universitetsforlaget, 1994) side 31. ISBN 8200214826
  7. ^ Ot. prp. nr. 46 (1986–87) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) pkt. 2.6, side 23 (første spalte).
  8. ^ Bestemmelser om oppholdstillatelse ved familiegjenforening sto i fremmedforskriften av 1957 § 42 femte til syvende (siste) ledd.
  9. ^ St.meld. nr. 17 (1996–97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge side 28.
  10. ^ Innst. S. nr. 85 (1974–75) Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomitéen om innvandringspolitikken side 12 (andre spalte).
  11. ^ St. meld. nr. 74 (1979–80) Om innvandrere i Norge side 7 og side 38 (pkt. 4.3.7).
  12. ^ St. meld. nr. 39 (1987–88) Om innvandringspolitikken pkt. 4.2.2, side 28 (første spalte).
  13. ^ St. meld. nr. 39 (1987–88) pkt. 4.2.5.4, side 3031.
  14. ^ Ot. prp. nr. 46 (1986–87) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) pkt. 2.5, side 21 (andre spalte).
  15. ^ St. meld. nr. 39 (1973–74) Om innvandringspolitikken side 8.
  16. ^ St. meld. nr. 39 (1987–88) Om innvandringspolitikken pkt. 4.2.1, side 27 (andre spalte).
  17. ^ NOU 1973: 17 Innvandringspolitikk side 9.
  18. ^ Sitert i vedlegg 1 til NOU 1973: 17, side 141.
  19. ^ Vedlegg 1 til NOU 1973: 17, side 141–149. Se forslagene i pkt. 9.7 på side 148.
  20. ^ Forskrift 9. juli 1971 vedtatt av Justisdepartementet om endring av fremmedforskriftenes § 48, kunngjort i Norsk lovtidend 1971 avd. 1 side 962.
  21. ^ St. meld. nr. 39 (1973–74) Om innvandringspolitikken, II. Retningslinjer for omfanget og arten av innvandringen til Norge, side 8.
  22. ^ NOU 1973: 17 Innvandringspolitikk
  23. ^ NOU 1973: 17 Innvandringspolitikk side 75 (første spalte). Mindretallet i utvalget besto av Liv Kluge, Carlos Santos og Kjartan Strompdal (3 av 9 medlemmer).
  24. ^ St. meld. nr. 39 (1973–74) Om innvandringspolitikken side [1]14.
  25. ^ St. meld. nr. 39 (1973–74) Om innvandringspolitikken side 14.
  26. ^ Innst. S. nr. 85 (1974—75) Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomitéen om innvandringspolitikken side 11 flg.
  27. ^ Innstillingen side 12 (andre spalte).
  28. ^ a b Stortingstidende 1974–75 side 1978 (andre spalte) og side 1979 (første spalte).
  29. ^ Innstillingen side 11.
  30. ^ St. meld. nr. 39 (1973–74) Om innvandringspolitikken side 70.
  31. ^ St. meld. nr. 107 (1975–76) pkt. 2.6 Forlengelse av innvandringsstoppen, side 25 (andre spalte).
  32. ^ St. meld. nr. 74 (1979–80) Om innvandrere i Norge side 31.
  33. ^ St. meld. nr. 107 (1975–76) Om innvandringsstoppen og arbeidet med innvandringsspørsmålene side 5.
  34. ^ St. meld. nr. 107 (1975–76) Om innvandringsstoppen og arbeidet med innvandringsspørsmålene.
  35. ^ St. meld. nr. 107 (1975–76) pkt. 2.6 Forlengelse av innvandringsstoppen, side 25.
  36. ^ Innst. S. nr. 386 (1975-76) Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomitéen om ikke-behandling av St. meld. nr. 107 for 1975-76 Om innvandringsstoppen og arbeidet med innvandringsspørsmålene, avgitt 24. mai 1976.
  37. ^ Kgl.res. av 9. juli 1976 om endr. i forskrifter om forlenget innvandringsstopp. Kunngjort i Norsk lovtidend 1976 avd. 1 side 581–582, hefte 20, utgitt 21. juli 1976.
  38. ^ St. meld. nr. 74 (1979–80) Om innvandrere i Norge side 5.
  39. ^ St. meld. nr. 74 (1979–80) side 28 (kap. 3.1) og side 32 (kap. 4.2.1).
  40. ^ St. meld. nr. 74 (1979–80) side 6.
  41. ^ NOU 2004: 20 Ny utlendingslov side 185 (pkt. 7.2).
  42. ^ NOU 1983: 47 side 315 (første spalte), merknadene til § 5. Ot. prp. nr. 46 (1986—87) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) pkt. 1.5.2, side 48 (andre spalte).].
  43. ^ St. meld. nr. 39 (1987–88) Om innvandringspolitikken side 39 (første spalte).
  44. ^ Forskrift om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften) [FOR-1990-12-21-1028].
  45. ^ Eli Fisknes: Utlendingsloven. kommentarutgave (1994) side 75. ISBN 8200214826.
  46. ^ St.meld. nr. 18 (2007–2008) Arbeidsinnvandring side 74 (pkt. 5.1.2).
  47. ^ Eli Fisknes. Utlendingsloven side 29. ISBN 8200214826. Se utlendingsloven 1988 § 8 Når arbeidstillatelse og oppholdstillatelse skal gis.
  48. ^ Ot. prp. nr. 46 (1986—87) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) pkt. 3.4.1, side 30 (første spalte).
  49. ^ a b Eli Fisknes: Utlendingsloven. kommentarutgave (1994) side 32. ISBN 8200214826
  50. ^ Ot. prp. nr. 46 (1986—87) side 30.
  51. ^ St.meld. nr. 18 (2007–2008) Arbeidsinnvandring side 76 (pkt. 5.1.5).
  52. ^ Høring – Forslag til regelverk for å følge opp forslag i St.meld. nr.18 (2007–2008) Arbeidsinnvandring og forslag til forskrifter til ny utlendingslovs kapittel 3 om arbeid og studier mv. (30.01.2009/03.02.2009)
  53. ^ Henrik Bull i Vigdis Vevstad (red.): Utlendingsloven. Kommentarutgave (Universitetsforlaget, 2010) side 626. ISBN 9788215016313