Himalayahøne
| Himalayahøne | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Tetraogallus himalayensis G.R. Gray, 1843 | |||
| Populærnavn | |||
| himalayahøne | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | dyr | ||
| Rekke | ryggstrengdyr | ||
| Klasse | fugler | ||
| Orden | hønsefugler | ||
| Familie | fasanfamilien | ||
| Slekt | kongehøns | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste:[1] | |||
ver 3.1  LC — Livskraftig | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk, høyfjell | ||
| Utbredelse: | Sentral-Asia | ||
 | |||
Himalayahøne (Tetraogallus himalayensis) er en hønsefugl i fasanfamilien og inngår i slekten kongehøns, som består av fem arter. Arten består som fem underarter og har tilhold i høyfjellene i Sentral-Asia.
Den globale populasjonen har blitt foreslått å være på over 200 000 individer.[2] Mange steder er det imidlertid utilstrekkelige data til å fastslå bestandene. Noen steder blir arten overbeskattet gjennom jakt som matauk, og habitatforringelse gjennom overbeiting og etterspørsel etter organer for bruk i tradisjone østlig medisin oppfattes som årsaker til rapportert nedgang i deler av Vest-Kina. BirdLife International regner imidlertid arten som livskraftig.[1]
Biologi
[rediger | rediger kilde]_(45889166435).jpg)
Himalayahøne regnes av noen som den største av kongehønsene, men altaihøna (T. altaicus) blir trolig jevnstor med den. Himalayahøna blir 55–74 cm lang og har et vingespenn på 86–97 cm, mens vekten utgjør 1 400–3 100 g.[2] Hannen har en liten spore og blir en del større enn hunnen, men fjærdrakten er ganske lik.[2] Den geografiske variasjonen er delvis klinal, men kompleks, og til en viss grad avhengig av type substrat i regionen for de ulike populasjonene. Nominatformen er mørkest og gråest, men blir blekere langt vest i utbredelsen.[2]
Rasen koslowi er mest distinkt og blir av og til regnet som en selvstendig art.[2] Populasjonen i Nordvest-Afghanistan har blitt beskrevet som bendi, men blir vanligvis synonymisert med incognitus.[2] Noen anerkjenner også rasen sauricus, som av og til også staves saurensis, men førnevnte navn er det korrekte.[3]
Arten trives i åpne fjellskråninger fra rett under tregrensen og opp til snøgrensen, hovedsakelig mellom 2 500 moh og 6 000 moh. Dette er terreng som omfattes av bratte alpine beitemarker og steinete rygger i subalpin og alpin sone, mest typisk terreng som ligger 2 134–5 029 moh. I Pamirfjellene hekker arten bare i høyder over 3 800–4 000 moh. Terrenget består av bratte steinete kløfter og fjellmarker med noe urter og små busker, eller engmark strødd med steinblokker og steinete fremspring.[2]
Himalayahøner er fôrhøstere som henter maten rett fra bakken, som regel i grupper på 5–10 fugler, men grupper på opp mot 30 individer er innenfor normalen. I sørskråningene på Almatyfjellene i Kasakhstan er det observert flokker på 50–80 individer vinterstid. Mens fuglene beiter på gress og urter, går de oppover i terrenget, griper stengler på veien, og bryter stilkene med skarpe rykk slik at blomster og frø blir lett tilgjengelige. De graver opp løker og røtter til alle årstider, ikke bare fra jord, men også fra under snø av moderat dybde (10–15 cm). Fuglene graver ved å rake jorden vekselvis vekk med klørne og det kraftig nebbet. Mesteparten av dagen går med til å spise.[2]
Parene er monogame. Pardannelsen skjer i perioden midt i februar til midt i april og hekketiden varer fra tidlig i april til tidlig i juli, som regel i høyder omkring 2 600–3 600 moh. Redet plasserer rett på bakken, langs bratte skråninger med fjellknauser og av og til under utspring. Det er en enkel fordypning i bakken, fôret med gress, kvister og fjær. Hunnen legger normalt 8–12 egg, som hun ruger alene. Inkubasjonen tar til når det siste egget er lagt. Hun er sterkt knyttet til redet og forlater det bare for ete, typisk mellom klokken 09:00 og 10:00 daglig. Selve inkubasjonen tar cirka 30 dager. I denne perioden passer hannen på henne og eggene. Alle eggene klekker i løpet av ett døgn og kyllingene er dunkledde. De forlater redet like etter klekking, sammen med foreldrene. Mora står for nesten alt stellet alene.[2] Avkommet når ikke kjønnsmoden alder før etter to år, og årlinger danner ikke par.[2]
Inndeling
[rediger | rediger kilde]Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[4] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen m.fl. (2008, 2017, 2020).[5][6][7]
- Galliformes, hønsefugler
- Phasianoidea, fasanfugler
- Phasianidae, fasanfamilien
- Pavoninae
- Coturnicini, (9 slekter, 54 arter)
- Tetraogallus, kongehøns (5 arter)
- T. tibetanus, tibethøne
- T. altaicus, altaihøne (monotypisk)
- T. caucasicus, kaukasushøne (monotypisk)
- T. caspius, kurdistanhøne
- T. himalayensis, himalayahøne
- T. h. sewerzowi, er utbredt fra Tian Shan til det nordvestre Kina (vestlige Xinjiang)
- T. h. incognitus, er utbredt i fjellene i sørlige Tadsjikistan og nordlige Afghanistan
- T. t. himalayensis, nominatformen er utbredt fra det østlige Afghanistan til det nordvestre India og Nepal
- T. t. grombczewskii, er utbredt i det vestlige Kina (fra Kunlunfjellene) til det nordlige Tibet og sørlige Xinjiang
- T. t. koslowi, er utbredt i det vestlige Kina (i Nan Shan og Ching Hai Ku i Qinghai og det sørlige Gansu)
- Tetraogallus, kongehøns (5 arter)
- Coturnicini, (9 slekter, 54 arter)
- Pavoninae
- Phasianidae, fasanfamilien
- Phasianoidea, fasanfugler
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b BirdLife International. 2018. Tetraogallus himalayensis. The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T22678673A132049858. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22678673A132049858.en. Accessed on 01 June 2022.
- ^ a b c d e f g h i j Christensen, G. C. (2020). Himalayan Snowcock (Tetraogallus himalayensis), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.himsno.01
- ^ Potapov, R.L. (2007). On the name of a new subspecies of the Himalayan Snowcock, Tetraogallus himalayensis sauricus Potapov, 1993. Russian J. Orn. 16: 654–655.
- ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Pheasants, Grouse, and Allies (Phasianidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.phasia1.01
- ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
- ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
- ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Himalayahøne i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Himalayahøne hos Artsdatabanken
- (en) Himalayahøne hos ITIS
- (en) Himalayahøne hos NCBI
- (en) Kategori:Tetraogallus himalayensis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Tetraogallus himalayensis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Tetraogallus himalayensis – detaljert informasjon på Wikispecies
