Gnadenhütten-massakren

Gnadenhütten-massakren den 8. mars 1782 var et massemord på 96 kristne munsee-indianere, inkludert seksti kvinner og barn, utført av en amerikansk milits fra Pennsylvania under den amerikanske uavhengighetskrigen. Hendelsen fant sted nær Gnadenhutten i Ohio.

Bakgrunn

Landsbyen Gnadenhutten var blitt grunnlagt av tyske immigranter og lenape-indianere med tilknytning til den kristne Brødremenigheten i oktober 1772. Det tyske navnet betyr ordrett «Nådens hytte». Siden menigheten var pasifistisk, deltok den ikke i organiserte stridigheter omkring uavhengighetskrigen.

Lenape-stammen i Ohio Country dypt splittet i synet på hvilken side, dersom noen, en skulle ta i uavhengighetskonflikten. Saken ble kritisk viktig på grunn av at lenapenes landsbyer som lå rundt hovedlandsbyen Coshocton som lå mellom de to motstående pionérfestningene, amerikanernes viktigste militære utpost ved Fort Pitt og britene med sine innfødte allierte i og rundt Fort Detroit.

Noen lenaper bestemte seg for å ta til våpen mot amerikanerne og beveget seg nærmere Detroit og slo seg ned ved elvene Scioto og Sandusky. Lenaper som sympatiserte med USA forble ved Coshocton og signerte en avtale med amerikanerne i 1778 som de håpet skulle etablere Ohio Country som en stat befolket av innfødte stammer innenfor det nye USA. En tredje gruppe bestod av kristne munseere som levde i flere nærliggende landsbyer som ble drevet av herrnhutiske misjonærer.

Lenapelederen White Eyes som hadde fremforhandlet avtalen med USA ble tilsynelatende myrdet i 1778 av amerikanske militsmenn, og mange av lenapene ved Coshocton sluttet seg til slutt til krigen mot amerikanerne. Til respons ble Coshocton ødelagt av en ekspedisjon fra Fort Pitt ledet av oberst Daniel Brodhead den 19. april 1781, og innbyggerne flyktet mot nord. Men oberst Brodhead overbeviste militsmennen om å la de kristne indianerne i de herrnhutiske landsbyene være i fred, siden de var ubevæpnede ikke-stridende.

Det at Brodhead måtte holde igjen den amerikanske militsen fra å angripe disse kristne landsbyene, viser brutaliteten i krigføringen på vestfronten under den amerikanske uavhengighetskrigen. Forholdene mellom offiserer i den kontinentale armé i øst (som Brodhead) og vestlige militsmenn ble ofte anstrengt. Spenningene ble verre av den amerikanske regjeringens politikk i å forsøke å rekruttere indianere som allierte. Vestlige militsmenn, der flere hadde mistet venner og familie i brutale indianerangrep, la ofte skylden på alle indianere for handlingene til noen få.

Tvangsforflytting og massakre

De britisk-allierte indianerne, hovedsakelig wyandoter og lenaper, tvangsforflyttet i september 1781 de kristne munseene og de hvite misjonærene fra herrnhuttlandsbyene og plasserte dem i en ny landsby («Captive Town») ved Sandusky-elven. Misjonærene David Zeisberger og John Heckewelder ble ført til Detroit og stilt for retten av britene som mistenkte dem for å gi etteretningsopplysninger til den amerikanske hæren i Fort Pitt. Misjonærene ble frikjent, selv om historikere senere har oppdaget at Zeisberger og Heckewelder faktisk holdt amerikanerne informert om bevegelsene til britene og deres indianske allierte.

Imens gikk de kristne munseene sultne i Captive Town. I februar 1782 returnerte over 100 av dem til deres gamle landsbyer for å høste avlingene de ble tvunget til å etterlate seg.

Men pionérkrigen raste fremdeles, og tidlig i mars 1782, samlet en avdeling på 160 militsmenn fra Pennsylvania kristne munseer sammen og anklaget dem for å delta i pågående raid i Pennsylvania. De benektet anklagene, men militsmennene holdt et råd og stemte for å drepe dem alle. Noen militsmenn motsatte seg denne handlingen og trakk seg bort fra området. Munseene ble informert om sin skjebne og tilbrakte natten i bønn og i sang av salmer.

Morgenen den 8. mars ble de kristne munseene drept knelende. Totalt ble 28 menn, 29 kvinner og 39 barn myrdet og skalpert. De andre forlatte hernnhuttlandsbyene ble også brent. To gutter, en av dem skalpert, overlevde og fortalte om massakren.

Etterspill

Mange hvite amerikanere ble rasende da de hørte om Gnadenhütten-massakren. Men mange pionérere som var herdet av en grusom krig som var helt ulik den i øst, talte til støtte for militsmennenes handlinger. Selv om der var snakk om å føre morderne for retten, ble det ikke satt i verk tiltak mot dem.

Lenapene som var i krig med amerikanerne søkte hevn for Gnadenhütten. Da general George Washington hørte om massakren, beordret han at ingen amerikansk soldat kunne tillate seg å bli tatt i live. Han visste hva som ville skje dersom militante lenaper tok en amerikaner. Men Washingtons venn, oberst William Crawford, ble tatt mens han ledet en ekspedisjon mot indianere ved Sandusky. Crawford hadde ikke deltatt i Gnadenhütten-ekspedisjonen, men ble torturert i timevis av lenaper og wyandoter før han ble brent.^[1] En deltaker i massakren var kaptein Charles Builderback. Selv om han overlevde Crawfords nederlag i juni 1782, ble han senere tatt og drept i Ohio i juni 1789 av indianere.^[2]

Noter

^ Belue, Ted Franklin, «Crawford's Sandusky Expedition», The American Revolution, 1775–1783: An Encyclopedia 1: 416–420. Ed. Richard L. Blanco. New York: Garland, 1993. ISBN 0-8240-5623-X.
^ Henry Howe, «Howe's Historical Collections of Ohio, Vol 1», 589–590.

Litteratur

Dowd, Gregory Evans, A Spirited Resistance: The North American Indian Struggle for Unity, 1745–1815. Baltimore: Johns Hopkins, 1992.
Olmstead, Earl P, Blackcoats among the Delaware: David Zeisberger on the Ohio Frontier. Kent State University Press, 1991.
Smith, Page, A New Age Now Begins: A People's History of the American Revolution, Volume 2. New York: McGraw-Hill, 1976.
Wallace, Paul A. W., red, Thirty Thousand Miles with John Heckewelder. Originally published 1958, Wennawoods reprint 1998.
Weslager, C. A, The Delaware Indians. New Brunswick, New Jersey, 1972.

Eksterne lenker

[1] Belue, Ted Franklin, «Crawford's Sandusky Expedition», The American Revolution, 1775–1783: An Encyclopedia 1: 416–420. Ed. Richard L. Blanco. New York: Garland, 1993. ISBN 0-8240-5623-X.

[2] Henry Howe, «Howe's Historical Collections of Ohio, Vol 1», 589–590.

[1]

[2]