Gjendine Slålien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kaia Gjendine Slålien
(Gjendine Slålien portrait) (4007735069).jpg
Født 15. juli 1871
Lom i Oppland
Død 13. mai 1972 (100 år)
Lom i Oppland
Ektefelle Halvor Slålien
Yrke Bondekone, seterjente, folkesanger
Nasjonalitet Norge

Kaia Gjendine Slålien (født 15. juli 1871, død 13. mai 1972) var en norsk seterjente som ga Edvard Grieg viktige impulser fra norsk folkemusikk. Hun ble født på Gjendebu ved Gjende, som hun fikk navn etter.

Født ved Gjende[rediger | rediger kilde]

Foreldrene var Anne Syversdatter og Erik Hansen Slålien, det første bestyrerparet på Gjendebu. Moren hadde gått, høygravid, fra Slålien-bygda øverst i Bøverdalen til seteren ved Gjende. Det var i slutten av mai, og hun hadde følge med sin mor og sine tre barn. Da fødselen begynte, fikk moren panikk og gjemte seg, men Anne klarte seg alene og fødte en frisk jente.

Gjendine ble døpt av presten i Lom, Honoratus Halling, som var på fjelltur og kom til Gjendebu en uke etter fødselen. Navnet Gjendine var hans forslag, og følget hans, advokat H. C. Christensen, student Bomhoff og statsråd Peter Birch-Reichenwald, ble barnets faddere.

Møte med Grieg[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1891 var Edvard Grieg på fjelltur sammen med Frants Beyer og den nederlandske komponisten Julius Röntgen. På Skogadalsbøen traff de Gjendine som var seterjente der. Mens hun passet søsterens lille barn, samtidig som hun stelte kyrne, sang hun en vuggesang. Grieg ble svært begeistret for den vakre sangen, og med kuryggen som underlag skrev han ned det som ble Gjendines bådnlåt.

Da gjestene hadde gått fra Skogadalsbøen, kunne de høre Gjendine spille på bukkehorn til avskjed. En strofe av det hun spilte brukte Grieg senere i det lyriske stykket Hjemve.

På Slålien fikk Gjendine og moren en dag besøk av en advokat Christensen og Emanuel Mohn. Gjendine ble sendt ut for å plukke jordbær men ble angrepet av gårdens hane. Mohn løp til for å hjelpe henne, men hanen angrep ham i stedet, og han måtte til slutt reddes av gardkona.

Tre år senere kom Grieg, Beyer og Röntgen tilbake til Skogadalsbøen, og på ny måtte Gjendine synge for dem. Röntgen, som nettopp var blitt enkemann, ble så begeistret for Gjendine at han fridde og ville ta henne med til Nederland, men hun avslo, til tross for at hun var fristet. «Dæ bli som å rykkja ein blome upp me rote,» svarte hun.

Liv i fjellheimen[rediger | rediger kilde]

Gjendine giftet seg med Halvor Olsen Slålien (1874–1957), som også kom fra Slålien-grenda. De slo seg ned på slektsgården i hjembygda, og måtte både bygge hus og bryte land.

Komponisten Sparre Olsen fikk også Gjendine til å synge for seg, og sangene brukte han som elementer i sine egne komposisjoner.

I 1961 ble hun innbudt som hedersgjest ved åpningen av Festspillene i Bergen, og på Troldhaugen fikk hun hilse på både kong Olav og Sjahen av Persia, «… og Farah Diba, kjerringa hass».

På Gjendebu kan man fremdeles se Gjendine-bua, med en utstilling som forteller om Gjendines liv.

Litteratur[rediger | rediger kilde]