Frisyre
Frisyre er den måten en persons hodehår er formet, klipt og satt opp på. Mennesker har til alle tider pleiet hår, skjegg og barter, og hårmotene, skikker og stiler har variert svært mye opp gjennom kulturhistorien og fra sted til sted.
Kvinner og menn[rediger | rediger kilde]
Det vanlige har vært at menns hår har vært kortere enn kvinners hår i de siste århundrene, 1900-tallet og 2000-tallet. Det har likevel på ingen måte vært en ubrytelig regel. Noen steder i Afrika har både menn og kvinner pleid å ha kort hår. Flere indianere har hatt det for skikk for begge kjønn å ha ganske langt hår. Noen folkeslag har kraftigere hårvekst enn andre, og dette har også hatt sitt å si.
Historie[rediger | rediger kilde]
I oldtiden[rediger | rediger kilde]
Orientalske menn i oldtiden pleide å ha skjegg. Mange forskjellige hår- og skjeggfrisyrer er avbildet på gamle bilder. Kongene i Mesopotamia likte å ta seg godt ut, og særlig kan man se det på konger og embedsmenn i Assyria. De hadde fletninger som gav håret og skjegget en eiendommelig firkantet form. De kunne til og med ha gulltråder i håret og skjegget. Noen mener imidlertid at dette var en kunstig forlengelse av håret og skjegget som ble festet til deres ekte hår og skjegg. I Sumer fulgte man trolig litt andre skikker, for der er det avbildninger av menn som har raket av seg både håret og skjegget.
Det var et vanlig tegn på sorg at en kvinne kunne rake håret kort, eller at en mann kunne rake av seg skjegget. Det samme kunne også gjelde hvis de gikk med ustelt hår og skjegg.
I oldtidens Egypt var det derimot vanlig for menn å barbere håret og skjegget helt av seg. Bare en tynn bart og hakeskjegg synes å ha vært vanlig i bruk. Ved flere anledninger brukte de imidlertid parykker og kunstig skjegg. Faraonene og embedsmennene blir avbildet med et langt kunstig hakeskjegg. De fulgte også en motsatt skikk av det folk rundt dem gjorde i forbindelse med sorg: For dem var det tegn på sorg om man lot håret og skjegget gro. Noen kvinner barberte seg tydeligvis også på hodet og brukte isteden parykk. Små barn hadde en slags flette på den ene siden av hodet; denne ble på et tidspunkt fjernet som et tegn på at de hadde nådd en viss alder.
I Bibelen nevnes det at israelitter kunne innvies til en spesiell religiøs tjeneste, og de ble kalt nazireere. Et viktig kjennetegn var at de skulle la håret vokse fritt. En kjent nazireer var Samson, som hadde syv fletter. Davids sønn Absalom blir også nevnt som en som hadde mye hår. På mange bilder har Jesus blitt fremstilt med mer eller mindre langt hår, men det står ikke i Bibelen at han hadde det.
Antikkens Hellas og Romerriket[rediger | rediger kilde]
I Hellas og omegn blir folk fra tidlig av avbildet med mange slags praktfulle frisyrer. Noen ganger var det også vanlig at menn barberte skjegget av seg. Hos romerne ble det vanlig fra omkring år 500 f Kr å barbere skjegget av seg og det var det vanlige i keisertiden, skjønt det fins bilder av folk med skjegg også da. Romerne ble etterhvert meget kjent når det gjaldt å pleie håret på forskjellige måter, og det fantes barberere og frisører av mange slag. Det ble i utstrakt grad brukt oljer og forskjellige redskaper til dette formål. Det berettes om fornemme personer som drysset gullstøv i håret.
Avbildninger hos romerne viser ofte germanske og galliske menn med langt hår. Det fortelles om flere skikker som ble fulgt av disse folkene. Noen av dem hadde festet håret i en lokk på den ene siden av hodet. Langobardene var kjent for å ha langt skjegg, det var slik de fikk sitt navn. Ved flere anledninger fortelles det om menn som ikke fikk lov å rake håret før de hadde utført en spesiell dåd. Mange folk i middelalderen så på det som en stor ære for en mann å ha skjegg. Flere steder var det skikk at unge piker lot håret være synlig, mens gifte kvinner dekket det til.
Middelalderen[rediger | rediger kilde]
Fra høymiddelalderen kjenner man flere frisyrer, ofte noe merkelige. Ofte hadde riddere og menn ved hoffene halvlangt eller langt hår. Det ble etterhvert vanlig å barbere seg.
På 1500- til 1600-tallet var det vanlig med hakeskjegg eller skjegg rundt munnen.
På 1600-tallet og 1700-tallet kjenner man noe av det mest ytterliggående når det gjelder frisering og moter. Rike menn hadde da parykker som kunne være kjempestore og veldig kunstnerisk utformet. Skjegg var mindre vanlig på den tiden. Allongeparykker var høybarokkens overdådige, lange og krøllete herreparykker som siden utviklet seg til pudderparykker i mange varianter, både som pung- og piskeparykker med sløyfer og opprullede sidelokker, såkalte cadenettes, et karaktersitisk stiltrekk ved blant annet den franske rokokkomoten. Fra prøyssisk militærmote kom bruken av hårpisk. Kvinner bar ikke parykk, men pudret gjerne håret hvitt med mel og satte det opp og formet det i ekstravagante frisyrer med ekstra løshår, blant annet kalt tour, og pompadour, en høy «rockesveis». Etter den franske revolusjon mot slutten av århundret gikk dette raskt av moten.
Den russiske tsaren Peter den store innførte som første ledd i sin moderniseringskampanje og vestliggjøring av det lukkede russiske samfunnet en skjeggskatt. Denne gjaldt alle bortsett fra prester og andre geistlige.
På 1800-tallet[rediger | rediger kilde]
På 1800-tallet var det vanlig med lengre og kortere frisyrer på menn og ofte kinnskjegg. På begynneslsen av 1900-tallet var det fortsatt meget vanlig med skjegg i den vestlige verden. Senere har det blitt vanligst mange steder å ikke ha skjegg. Mange steder ble skjeggete menn sett på med sterk motvilje. I tiden rundt første verdenskrig var det faktisk noen steder i USA forbudt.
Som i resten av samfunnet under den begynnende mediarevolusjonen i den vestlige delen av verden blir hårmoten sterkt preget av menneskets ønske om, og mulighet til, å for første gang frigjøre seg fra gruppetilknytninger i stadig større grad og dyrke sin individualitet. Hår og skjegg finnes i alle fasonger.
I det 21. århundre[rediger | rediger kilde]
Siden årtusenet har hår tatt en eksperimentell vri, og stilarter har variert som aldri før. Noen av de klassiske stilene (for eksempel de asymmetriske bob- og pixie-snittene) er hentet tilbake og gjenoppfunnet for et moderne utseende.[1] 21. århundre frisyrer har vært mer forskjellige enn i de foregående tiårene med utviklingen av forskjellige hårstyleringsverktøy som rettetang[2], hårføner, varmluftbørster [3]og krølltang.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Hair Trends over the Last Century». Hype My Hair (engelsk). 22. januar 2016. Arkivert fra originalen 17. april 2021. Besøkt 12. mars 2021.
- ^ Martinsen, Angelica (17. november 2020). «5 vanlige rettetang-tabber du bør unngå». kk.no (norsk). Besøkt 12. mars 2021.
- ^ «Varmluftsbørste». Altfordeg. Besøkt 12. mars 2021.
- ^ «Frisyrer gjennom tidene - alt om hårpleie og hår». www.hairworld.no. Besøkt 12. mars 2021.
.jpg)
Se også[rediger | rediger kilde]
- Hår
- Bart, snurrebart
- Backslick
- Skjegg, kinnskjegg
- Hentesveis
- Nihongami
- Barbering, tonsur
- Parykk
- Frisør
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Hair fashion – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Historiske hårmoter (på svensk)
Frisørfag[rediger | rediger kilde]
- Søkbar digitalkopi av Bjørn Svenssons Yrkeslære for frisørar (Universitetsforlaget, 1991)
- Søkbar digitalkopi av Hans Paul Finsruds Grunnleggende bransjekunnskap for frisører (Frisørbransjens forlag, 1995)
- Søkbar digitalkopi av Grete Haaland Sunds Grunnleggende hår- og hodebunnspleie for frisører (Frisørbransjens forlag, 1996)