Hopp til innhold

Fredrik II av Preussen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fredrik II av Preussen
Maleri: Anton Graff 1781/1786
Født24. jan. 1712[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Berlin[5]
Død17. aug. 1786[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (74 år)
Potsdam[6]
BeskjeftigelseHersker, kunstsamler, monark Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleElisabeth Christine von Braunschweig-Wolfenbüttel-Bevern (1732–1786) (bryllupssted: Berlin)[7]
FarFredrik Vilhelm I av Preussen
MorSophie Dorothea av Hannover
Søsken
10 oppføringer
Sofia Dorothea av Preussen
Filippa Charlotta av Preussen
Louise Ulrike av Preussen
Wilhelmine av Preussen
Anna Amalie av Preussen
Friederike Luise av Preussen
Ferdinand av Preussen
Henrik av Preussen
August Vilhelm, sønn av Fredrik Vilhelm I
Frederik Ludvig av Preussen
NasjonalitetKongeriket Preussen
Tyskland[8]
GravlagtSanssouci (1991–)
Garnisonskirken (–1943)
Medlem avDet prøyssiske vitenskapsakademiet (1764–1786) (president)
Det russiske vitenskapsakademi (1776–1786) (æresmedlem)
Utmerkelser
6 oppføringer
Den sorte ørns orden (1740–1786)
Den hvite ørns orden
Sankt Aleksander Nevskij-ordenen
Andreasordenen
Pour le Mérite
Serafimerordenen
Annet navnFriedrich II
Regjeringstid31. mai 1740 - 17. august 1786
Signatur
Fredrik II av Preussens signatur
Våpenskjold
Fredrik II av Preussens våpenskjold
Fredrik II av Preussen på Commons

Fredrik II, ty. Friedrich II., kalt Fredrik den store, ty. Friedrich der Große, født 1712, død 1786, var konge av Preussen fra 1740 til 1786. Han var sønn av Fredrik Vilhelm I, og bror av Sveriges dronning Louise Ulrike.

Fredrik den store fulgte på den ene side i sin fars, soldatkongens, fotspor ved selv å lede de prøyssiske styrkene i de tre schlesiske kriger, men samtidig anses han også som én av de fremste representantene for det såkalte opplyste enevelde. Han betegnet seg selv som «statens fremste tjener».

Tidlige år

[rediger | rediger kilde]

Han var født i Berlin og var sønn av Fredrik Vilhelm I, den såkalte «soldatkongen» som opprettet en formidabel armé og utviklet en effektiv stat. Hans mor var Sophie Dorothea av Hannover (1687–1757). I motsetning til sin mann hadde Sofia gode manérer og var godt utdannet. Hans morfar, kurfyrst Georg, var arving av dronning Anne av Storbritannia som Georg etterfulgte i 1714 som kong Georg I av Storbritannia.

På den tiden da Fredrik ble født, hadde husene Brandenburg og Hannover stor velstand. Fredriks fødsel ble ønsket velkommen av hans bestefar med mer enn vanlig glede, da to av hans barnebarn døde i ung alder. Fredrik Vilhelm ønsket at hans sønner og døtre ikke skulle utdannes som prinser og prinsesser, men som barn av vanlige folk. Han hadde blitt utdannet av en fransk kvinne, madame de Montbail som senere ble madame de Rocoulle, og han ønsket at hun skulle utdanne hans barn. Fredrik ble opplært av hugenottiske guvernanter og tutorer og lærte fransk og tysk samtidig. Det ble senere gjerne sagt at han snakket fransk bedre enn tysk. Fransk var også det språket han foretrakk å tale.

Som kronprins viste Fredrik lidenskapelige interesser for fransk litteratur, poesi, filosofi og italiensk musikk. Dette gjorde hans far mistenksom. Han så helst at hans sønn hadde mer «maskuline» interesser som jakt og ridning. Han kalte sin sønn en «feminin kar» og utsatte ham for blodig og ydmykende juling. Da han var 18, planla Fredrik å flykte til England med en gruppe venner, alle lavere offiserer i hæren. Men han avslørte sin flukt og ble arrestert sammen med sin venn Hans Hermann von Katte. Det ble reist en forræderianklage mot både prinsen og Katte siden de var offiserer i den prøyssiske hær og hadde forsøkt å flykte fra Preussen. Ifølge anklagen skal de til og med ha klekket ut en plan om å alliere seg med Storbritannia mot den prøyssiske kongen. Prinsen ble truet med dødsstraff og kongen utelukket ikke en henrettelse. Den stolte prinsen måtte undergi seg farens krav. Fredrik ble tvunget til å se på at hans venn Katte ble halshogd den 6. november 1730 og ble nøye overvåket i årene som fulgte.

Fredrik som ung (Kronprinz Friedrich von Preußen)
Maleri: Antoine Pesne 1736

Den eneste måten som Fredrik kunne blidgjøre sin far (og få tilbake sin tittel som kronprins), var gjennom sitt ekteskap med Elisabeth Christine von Braunschweig-Wolfenbüttel-Bevern 12. juni 1733. Dette ufrivillige ekteskapet gav ingen barn ettersom Fredrik hovedsakelig ignorerte sin kone etter at han ble konge. De fleste moderne biografiene om ham er enige om at Fredrik var homofil.[9][10][11][12]

Som 16-åring hadde han trolig et forhold til farens pasje, den 17 år gamle Peter Karl Christoph von Keith. Ryktet spredde seg etter hvert til Fredrik Vilhelm som sendte von Keith til et regiment nær den nederlandske grensen, og Fredrik ble sendt til Wusterhausen for å gjøre opp for syndene sine.[13] Det var også mistanke om at forholdet til von Katte var romantisk, og at det kan ha bidratt til kongens sterke reaksjon mot ham.[14]

Etter denne krisen i forholdet med kongen på begynnelsen av 1730-årene, inngikk far og sønn en kjølig fred sent i 1730-årene. Fredrik Vilhelm gav sin sønn slottet Rheinsberg nord for Berlin. I Rheinsberg samlet Fredrik et lite antall musikere, skuespillere og andre kunstnere. Han tilbrakte tiden sin med å lese, se på dramatiske skuespill, lage og lytte til musikk og han regnet denne tiden som en av de lykkeligste i hans liv.

Arbeidene til Niccolò Machiavelli, som Fyrsten, ble regnet som en rettledning til oppførselen til en fyrste på Fredriks tid. I 1739 fullførte Fredrik sin Antimachiavel, ou Examen du Prince de Machiavel, et skrift hvor han motsatte seg Machiavelli. Det ble publisert anonymt i 1740, men ble antagelig spredt av Voltaire.

Tiden som konge

[rediger | rediger kilde]

Fredriks mål var å forbedre riket, for å nå dette målet, utkjempet han sine kriger hovedsakelig mot Østerrike, hvis Habsburg-dynasti hersket som keisere av det tysk-romerske riket nesten kontinuerlig fra det 15. århundre til 1806. Fredrik etablerte Brandenburg-Preussen som den femte og minste stormakten i Europa ved å bruke ressursene hans far hadde gjort tilgjengelig. I 100 år gjorde den østerriksk-prøyssiske rivaliseringen et forent Tyskland umulig inntil Preussen beseiret Østerrike i slaget ved Königgrätz i 1866.[15]

Fredrik som feltherre (Kronprinz Friedrich von Preußen)
Maleri: Antoine Pesne 1746

Fredrik ledet de prøyssiske styrkene under den østerrikske arvefølgekrigen (1740–1748) og syvårskrigen (1756–1763), ikke bare som konge, men også som militær kommandant i felten.[15] (Den bayerske tronfølgekrigen, som inntraff senere i hans regjeringstid (1778), var derimot en konflikt uten nevneverdige militære trefninger.) Han hadde stor suksess på slagmarken, og blir av mange ansett som en av de mest betydelige militære ledere gjennom tidene. Blant andre Napoléon Bonaparte så på Fredrik som det største taktiske geniet i historien. Enda viktigere var hans operasjonelle suksesser, særlig ved å hindre samlingen av overlegne fiendehærer og ved å være til rett sted til rett tid for å holde fiendtlige hærer ute av Preussens kjerneområder.

Fredrik klarte å forbedre Preussen fra å være en bakgård i Europa og gjorde landet til en økonomisk sterk og politisk reformert stat.[16] Hans innlemmelse av Schlesien i det prøyssiske kongeriket var iscenesatt for å gi Preussens nye industrielle råmateraler, og han beskyttet disse industriene med høy toll og minimale restriksjoner på intern handel. Kanaler ble bygget, myrer ble drenert slik at de kunne bli til landbruksjord og nye avlinger, som potet og nepe, ble introdusert. Med hjelp fra franske eksperter, reorganiserte han systemet med indirekte skatt som gav staten mer inntekt enn direkte skatt. Han avskaffet tortur og gav vid religiøs frihet, selv om han selv ikke brydde seg noe særlig om religion. Han gav sin stat et moderne byråkrati, og lovene for embetsverket var basert på respekt for lov og etikk i tillegg til stolthet i ens yrke. Denne arven ble gitt videre til den moderne tyske stat og er hovedgrunnen til at han fremdeles blir sett opp til som en stor statsmann i Tyskland.

Sine siste år tilbrakte han på slottet Sanssouci i Potsdam, sterkt plaget av sykdom. Uten egne barn ble Fredrik etterfulgt av sin nevø, kong Fredrik Vilhelm II.

Kunstneren

[rediger | rediger kilde]
Adolph von Menzel (olje på lerret, 1852): Fredrik den stores fløytekonsert i Sanssouci. Johann Joachim Quantz står lent mot veggen til høyre i bildet.

Fredrik var en begavet musiker. Han spilte tverrfløyte og komponerte hundre sonater for fløyte, i tillegg til fire symfonier. Hans hoffmusikere inkluderte Carl Philipp Emanuel Bach, Johann Joachim Quantz og Franz Benda. Et møte med Johann Sebastian Bach i 1747 i Potsdam fikk Bach til å skrive Musikalisches Opfer.

Han ønsket også å være en filosof-konge som den romerske keiser Marcus Aurelius. Han holdt seg tett opp mot den franske opplysningen og beundret fremfor alt én av dens største tenkere, Voltaire, som han ofte korresponderte med. Deres personlige vennskap kjølnet derimot etter Voltaires besøk i Berlin og Potsdam i 1750-1753.

Fredrik den store inviterte Joseph Louis Lagrange til å etterfølge Leonhard Euler ved akademiet i Berlin.

I tillegg til sitt morsmål tysk, snakket han fransk, engelsk, spansk, portugisisk og italiensk. Han forstod også latin, antikk og moderne gresk og hebraisk. Senere i livet lærte han seg baskisk, slavisk og kinesisk.

Arv

[rediger | rediger kilde]

Fredrik fikk konstruert kjente bygninger i sin hovedresidens, Berlin, hvor nesten alt eksisterer den dag i dag, slik som Statsoperaen i Berlin, det kongelige bibliotek (idag Staatsbibliothek zu Berlin), Sankt Hedwigskathedrale, de franske og tyske domene på Gendarmenmarkt og prins Henriks slott (nå sete for Humboldt-Universität zu Berlin). Men kongen foretrakk å tilbringe sin tid i sin sommerresidens i Potsdam hvor han bygget slottet Sanssouci, den viktigste bygningen i nordtysk rokokko.

Til denne dag forblir Fredrik en kontroversiell figur i Tyskland og Sentral-Europa. Han kalte seg den «fremste tjener av staten», men den østerrikske keiserinnen Maria Theresia kalte ham «den onde mannen i Sanssouci». Han var begge deler: En opplyst hersker og en hensynsløs despot. Gjennom reformer, krig og den første delingen av Polen (1772) forandret han staten Brandenburg-Preussen til en europeisk stormakt.

Fredrik trodde ikke på kongers guddommelige rett og gikk ofte i gamle militære uniformer som var forskjellige fra den overdrevne franske stilen. Han mente kun at kronen var «en hatt som slapp regnet inn».

Økonomi

[rediger | rediger kilde]

Under styret til Fredrik II førte sjuårskrigen og annekteringen av Schlesien til store endringer i økonomien. Sirkulasjonen av devaluert valuta holdt prisene høye. For å gi thaleren ny verdi, ble myntvedtaket av mai 1763 foreslått. Denne stabiliserte kursen til devaluerte mynter som ble akseptert og gav muligheter for betaling i mynter i verdier fra før krigen. Dette ble i det nordlige Tyskland erstattet av reichsthaler, verdt en fjerdedel av en konvensjonsthaler. Preussen brukte en thaler som bestod av fjorten kølnermark i sølv. Mange andre herskere fulgte snart i fotsporene til Fredrik i å reformere deres egne myntenheter, noe som førte til mangel i valuta.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Frederick II, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Frederick-II-king-of-Prussia, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 20634, oppført som Fridrik II. Veliki[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Fridrik II. Veliki, Proleksis enciklopedija-ID 22195[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Union List of Artist Names, ULAN 500214602, utgitt 26. januar 2018, besøkt 14. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ The Peerage person ID p10181.htm#i101805, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 10. juni 2013, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Henze-Döhring, Sabine (2012). «Dank». Friedrich der Große. Verlag C.H.BECK oHG. s. 247–248. ISBN 978-3-406-63056-9. Besøkt 23. oktober 2020. 
  10. ^ Blanning, T. C. W.,. Frederick the Great : King of Prussia (First U.S edition utg.). New York. ISBN 978-1-4000-6812-8. OCLC 918986371. 
  11. ^ Externbrink, Sven (april 2013). «Wolfgang Burgdorf, Friedrich der Große. Ein biografisches Porträt. Freiburg im Breisgau/Basel/Wien, Herder 2011 Luh Jürgen Der Große. Friedrich II. von Preußen. 2011 Siedler München € 19,99». Historische Zeitschrift. 2. 296: 523. ISSN 0018-2613. doi:10.1524/hzhz.2013.0160. Besøkt 23. oktober 2020. 
  12. ^ Externbrink, Sven (25. januar 2014). «Peter-Michael Hahn, Friedrich II. von Preußen. Feldherr, Autokrat und Selbstdarsteller. Stuttgart, Kohlhammer 2013». Historische Zeitschrift. 2. 298. ISSN 2196-680X. doi:10.1515/hzhz-2014-0171. Besøkt 23. oktober 2020. 
  13. ^ van Rees, M.A. (2005). «4. Indicators of dissociation». Controversies. John Benjamins Publishing Company. s. 53–67. ISBN 978-90-272-1882-7. Besøkt 23. oktober 2020. 
  14. ^ Mitford, Nancy, 1904-1973. Frederick the Great. New York. ISBN 978-1-59017-623-8. OCLC 811596559. 
  15. ^ a b Hobson 2015, s. 80
  16. ^ Hobson 2015, s. 80–81

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Konge av Preussen
1740–1786 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fredrik_II_av_Preussen&oldid=23693187»