Kamera

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Fotografiapparat)
Gå til: navigasjon, søk
Digitalt kompaktkamera
Digtalt speilreflekskamera
Manuelt speilreflekskamera for film med M42 skrufatning
180 mm teleobjektiv med automatisk nedblending og overføring av blenderverdi til kameraet
19 mm vidvinkelobjektiv

Et kamera er et apparat til å ta bilder med, enten fotografier (fotografiapparat, fotoapparat, stillbildekamera), film (filmkamera) eller video (videokamera). Navnet kommer av det latinske uttrykket camera obscura, som betyr «mørkt kammer». Kameraer avbilder vanligvis synlig lys, men kan også settes til å arbeide i andre deler av det elektromagnetiske spekteret, som ved infrarød fotografering.

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Kameraet består av et lystett kamerahus med et objektiv på den ene veggen og et lysømfintlig medium (fotografisk film eller bildebrikke) på motsatt vegg. Lyset passerer gjennom objektivet og avtegner et bilde på filmen.

Objektiv[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Objektiv

De enkleste objektivene består av én konveks linse; slike finnes i gamle kassekameraer og i enkle mobiltelefonkameraer. De fleste moderne objektiver består av 5-10 linser, i visse fall mange flere. Kompaktkameraer har objektivet fast montert til huset, mens systemkameraer har utskiftbare objektiv. Et kamerasystem omfatter ett eller flere systemkameraer og objektiver, samt tilpasset tilbehør som blitz, mellomringer, fjernkontroll osv.

Objektivets brennvidde bestemmer bildevinkelen, dvs. hvor stort område som fanges inn. I et kamera med vanlig 35 mm film vil et objektiv med en brennvidde på 50 mm ha en bildevinkel på ca. 45° og gi et bilde som noenlunde tilsvarer øyets perspektiv. Et slikt objektiv kalles derfor et normalobjektiv. Objektiv med kortere brennvidde gir større bildevinkel og kalles vidvinkelobjektiv, mens objektiv med lengre brennvidde gir et forstørra utsnitt av et mindre område og kalles teleobjektiv.

Alternativt kan objektiver bygges slik at linseelementene kan forskyves innbyrdes, slik at brennvidden kan varieres etter behov. Slike kalles zoomobjektiv. De fleste kompaktkameraer er utstyrt med zoomobjektiv.

Digitale kompaktkameraer og de fleste digitale systemkameraer har ei bildebrikke som er mindre enn 35 mm. Forholdet mellom objektivets brennvidde og bildevinkelen blir derfor et annet enn ved tradisjonelle 35 mm-kameraer. For å få sammenliknbare verdier, oppgis for slike kameraer både den faktiske brennvidden og "brennvidden" omregna til 35 mm-format. Brennvidden er imidlertid uendret selv om bildeformatet endres.

Fokusering[rediger | rediger kilde]

Fokusering for å få bildet skarpt skjer ved at linseelementene flyttes i forhold til filmen. De fleste moderne kameraer har autofokus, dvs. at elektronikk i kameraet beregner fokus og at fokusering skjer ved hjelp av en innebygd elektrisk motor.

Irisblender[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Irisblender

For å regulere hvor mye lys som slippes inn på filmen og dybdeskarpheten er kameraet som regel utstyrt med en irisblender (i enkelte tilfeller kan blenderen være av en enklere konstruksjon). Blenderen er innbygd i objektivet, og har lameller som gir en nær sirkelrund åpning med variabel diameter. Blenderåpningen angis som en brøk (hele trinn: f/1,0 - f/1,4 - f/2 - f/2,8 - f/4 - f/5,6 - f/8 - f/11 osv.) som angir forholdet mellom objektivets brennvidde (f) og diameteren på åpningen. En endring i ett helt blendertrinn betyr en dobling eller halvering av lysmengden gjennom objektivet. Blenderåpningen påvirker dybdeskarpheten i bildet, et lavt blendertall betyr mindre dybdeskarphet. Blender 16 gir således mye større dybdeskarphet enn blender 2,8 f.eks, men dette avhenger også i stor grad av brennvidden for objektivet. Som eksempel gir blender 2,8 på et vidvinkelobjektiv mye større dybdeskarphet enn 2,8 på ett teleobjektiv. Avhengig av konstruksjonen og kvaliteten av linsen, gir en nedblending fra største blender ned 2-3 hakk også større skarphet og kontrast, slik at optimal kvalitet ofte oppnås ved blenderverdier fra f/5,6 til f/11.

Lukker[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Lukker

Lukkerens oppgave er å åpne kameraet for lysinnslipp i et bestemt tidsintervall - lukkertida. Sammen med blenderåpningen avgjør lukkertida hvor mye lys filmen eller bildebrikken skal eksponeres for. Lukkertida kan varieres i trinn fra kortere enn 1/1000 sekund til flere sekunder. Hvert trinn tilsvarer en dobling eller halvering av lukkertida. For eksponeringen er dermed et trinn på lukkertida likeverdig med et blendertrinn, og til sammen kalles disse eksponeringstrinn.

Ved håndholdt kamera og lange lukkertider er det en risiko for at bildet ikke blir skarpt fordi kameraet beveger seg under eksponeringen. Noen moderne objektiver er utstyrt med optisk bildestabilisator som registrerer og kompenserer for rystelser i kameraet under opptak, og demper virkningen av kamerabevegelsene. En del digitale kameraer har i stedet innebygd bildestabilisator i form av en bevegelig bildebrikke som kompenserer tilsvarende for bevegelsesuskarphet. Bruk av bildestabilisator tillater skarpe bilder med lengre lukkerhastigheter (kan variere opp til 4-5 eksponeringstrinn). Bildestabilisatoren kan normalt ikke kompensere for motiv i bevegelse, men noen typer bildestabilisatorer kan registrere at kameraet følger motivbevegelsen i én retning (følgefokusering) og vil i praksis gi skarpere bilder i denne retningen når fotografen klarer å følge motivet.

På kompaktkameraer sitter lukkeren i objektivet (sentrallukker) og er konstruert som, eller deler funksjon med, en irisblender. Systemkameraer med utbyttbart objektiv har oftest lukkeren inne i huset, nær filmen/bildebrikka. En slik fokalplanlukker er konstruert som et gardin som trekkes til side under eksponeringstida, eller den kan bestå av lameller. På moderne kameraer beveger lukkeren seg gjerne vertikalt, fordi en vertikallukker tillater kortere lukkertider enn en horisontallukker som må bevege seg en lengre avstand. Noen profesjonelle systemkameraer har sentrallukker i objektivet, andre har fokalplanlukker med mulighet for å bruke objektiver med sentrallukker.

Søker[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Søker

Søkerens oppgave er å ramme inn motivet og gi fotografen en oppfatning av bildeutsnittet før eksponering skjer. De fleste systemkameraer og en del kompaktkameraer har optisk søker. I speilreflekskameraer fungerer objektivet også som søker, slik at det bildet som avtegner seg i søkeren er det samme som eksponeres på filmen. I kompaktkameraer er søkeren et vindu på utsida av kamerahuset, til side for objektivet. I en slik gjennomsiktssøker vil det ikke være fullt samsvar mellom det som vises i søkeren og det som eksponeres på filmen. Digitale kompaktkameraer har elektronisk søker, eventuelt i kombinasjon med gjennomsiktssøker. En elektronisk søker viser på en LCD-skjerm det som til enhver tid registreres i bildebrikka. Noen moderne digitale systemkameraer har også mulighet for å bruke LCD-skjermen som elektronisk søker, og noen kombinerer dette med en elektronisk søker der speilreflekskameraer har en optisk speilsøker. Det finnes også systemkameraer med rammesøker.

Opptaksmedium[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Fotografisk film og Bildebrikke

Det overlegent mest brukte bildeformatet for analoge kameraer har sia 1960-tallet vært 35 mm-formatet, der opptaksformatet måler 24 × 36 mm. Dette har vært brukt både i systemkameraer og i kompaktkameraer. Til spesielt bruk finnes mellomformatkameraer med filmformater fra 4,5 × 6 cm til 6 × 9 cm og storformatkameraer fra 9 × 12 cm og oppover.

Digitalteknologien har betydd en overgang til mindre bildeformater. Vanlige størrelser på bildebrikka er for systemkameraer rundt det halve av opptaksformatet til 35 mm-kameraer, mens kompaktkameraer typisk har en bildebrikke på pluss/minus 10 millimeter. Noen systemkameraer har bildebrikke i fullformat (24 × 36 mm), og det finnes også mellomformat- og storformatkameraer med digitalt bakstykke.

Eksponering[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Eksponering

Hvor mye lys filmen eller bildebrikka eksponeres for, bestemmes ved valg av blenderåpning og lukkerhastighet. For øvrig bestemmes eksponeringa av lysfølsomheten i opptaksmediet. Mediets lysfølsomhet måles i ISO-verdier. For fotografisk film er følsomheten bestemt ved den måten filmens belegg av lysfølsomme korn er bygd opp. I digitalkameraer kan følsomheten - dvs. hvor mye signalene som går inn på brikka skal forsterkes - varieres fra bilde til bilde.

Mest brukt er film med middels følsomhet (ISO 200). I digitalkameraer kan følsomheten reguleres fra ISO 50 (lav) til 1600 (meget høy). Ved høye ISO-verdier øker risikoen for bildestøy. De fleste digitalkameraer er utstyrt med eksponeringsautomatikk som sørger for at den lysmengden som når bildebrikka er i samsvar med brikkas følsomhet. Det er vanligvis fire programmer for eksponeringskontroll:

  • A (Aperture) – blenderprioritert automatikk: Brukeren stiller inn blenderåpning, kameraet beregner øvrige variabler.
  • S (Shutter) eller T (Time) – lukkerprioritert automatikk: Brukeren velger lukkertid.
  • P – programmert automatikk: Kameraet velger sjøl lukkertid og blenderåpning.
  • M – manuell innstilling: Brukeren velger lukkertid og blenderåpning.

I tillegg kan kameraet ha forhåndsprogrammerte innstillinger for visse motiver og situasjoner, f.eks. sport, nærfotografering, kveldsbelysning, motlys osv. Kameraet gir mulighet for å over- eller undereksponere bildet i forhold til de innstillingene som automatikken har valgt. Slik eksponeringskompensasjon skjer vanligvis i trinn på 1/3 ev.

Et digitalkamera har et dynamisk omfang på mellom 8 og 9 eksponeringstrinn; det vil si at det kan gjengi et spenn i lysintensitet mellom de mørkeste og lyseste partiene i motivet tilsvarende 8-9 eksponeringsverdier. Dette ligger godt over det som kreves for et jevnt belyst motiv.

Lysmåling[rediger | rediger kilde]

For at fotografen eller eksponeringsautomatikken skal kunne velge riktige innstillinger, er kameraet utstyrt med en innebygd lysmåler som måler intensiteten i det lyset som reflekteres av motivet. En kan velge mellom punktmåling, der lyset måles innafor en liten sirkel i motivet, sentrumsdominert lysmåling, der lyset måles innafor en større sirkel i sentrum av motivet, eller flerfelts lysmåling, der lyset måles på punkter fordelt over hele motivet.

Nyere kameraer gir mulighet for evaluerende lysmåling. Her blir en flerfelts lysmåling automatisk jamført med et større antall forhåndsprogrammerte motiver og belysninger, slik at riktig eksponering kan beregnes for det foreliggende motivet med den gitte belysninga.