Fotografisk film

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Fotografisk film (fra engelsk: film - «hinne») lages av ark av et plastmateriale (polyester eller celluloid) som er dekt med en emulsjon som inneholder lysfølsomme stoffer. Emulsjonen består av krystaller av sølvsalter (sølvbromid, sølvklorid eller sølvjodid) som er innbakt i gelatin. Når emulsjonen blir eksponert for lys (eller annen elektromagnetisk stråling), skjer en kjemisk prosess der sølvsaltkrystallene omdannes til rent sølv. Det mønsteret som derved dannes på filmen av (uomdanna) sølvsalter og sølv, utgjør et latent bilde av motivet. Ved en kjemisk prosess som kalles framkalling, dannes et synlig bilde på filmen.

Film kan framstilles med ulik følsomhet for lys. Størrelsen på krystallene i emulsjonen bestemmer filmhastigheten. Filmhastigheten måles i dag etter en ISO-skala. Et lavt tall (ISO < 50) betyr en langsom film; et høyt tall (ISO > 160) er en rask film. En langsom film er tynt belagt med små krystaller og krever relativt mye lys for at det latente bildet skal oppstå. En rask film har en tjukkere hinne av større krystaller, og krever mindre belysning eller kortere lukkertid før bildet dannes. Til gjengjeld kan svært raske filmer gi et kornet bilde.

Undeveloped film.png

Negativ film[rediger | rediger kilde]

Negativ svart-hvit 35mm-film

Til framstilling av papirkopier brukes det hovedsakelig negativ film. Etter framkalling dannes et negativt bilde på filmen, der motivets lysere partier er mørke og omvendt. På negativ fargefilm opptrer fargene med sine komplementærfarger.

Overføring av det negative bildet på filmen til et positivt på papir skjer i et mørkerom. Prosessen kalles kopiering, og krever at lysbildet filmen projiserer treffer papiret. Dette skjer enten gjennom ei linse ned på fotografisk papir via et (forstørrelsesapparat), eller ved at man kontaktkopierer, dvs at filmen klemmes over fotopapiret og belyses deretter ovenfor.

Positiv film[rediger | rediger kilde]

Film kan framstilles slik at den gir ferdige, positive bilder etter framkalling. Slik omvenderfilm – lysbilder, diapositiver eller slides – plasseres i en framviser og projiseres på lerret, eller betraktes gjennom ei lyslupe.

Fargefilm[rediger | rediger kilde]

Fargefilm består av tre sjikt med lysfølsomme sølvsalter. Sjiktene er følsomme for hver sin primærfarge – rød, grønn og blå. Når en slik film eksponeres for lys, reagerer det øverste sjiktet på lys i den blå delen av spekteret, det mellomste på grønt lys og det underste på rødt. Dette skjer ved at sølvsaltkrystallene i hvert sjikt er forbundet med spesielle fargemolekyler i komplentærfargene cyan, magenta og gul. Ved eksponering oppstår et latent svart-hvitt-bilde i hvert sjikt. Under framkalling dannes det både et negativt sølvbilde og tre separate fargebilder i komplementærfargene. Ved kopiering i mørkerommet vendes både tonene og fargene, og motivet gjenskapes ved at primærfargene adderes i ulike blandingsforhold. Kopiering av fargefilm til papir krever et forstørelsesapparat med et såkalt fargehode som inneholder tre variable fargefiltrer: cyan; magenta; og gult.

Fargefilm kan ha langt flere enn tre lag; f.eks. har Kodacolor II så mange som 12 lag emulsjon, med opp til 20 ulike kjemikalier i hvert lag.

Spesialfilm[rediger | rediger kilde]

Før digitalkameraer ble vanlige, eksisterte det et visst marked for ferdigbildekameraer. I disse er sølvsalter og fargepigment, samt kjemikalier for framkalling og kopiering integrert i fotopapiret, som ligger i kameraet. Kjemikaliene for framkalling ligger i et forsegla lag som brytes i det øyeblikket papiret forlater kameraet, og bildet framkalles i løpet av ca. 1 minutt. Polaroid var den første produsenten som framstilte ferdigbildekameraer for et større marked, og kameraene går derfor gjerne under betegnelsen «polaroidkameraer».

Det finnes film for avbildning av stråling utafor den synlige delen av spekteret. Slik film dekker enten infrarød stråling eller UV-stråling. Infrarød film kan settes i et vanlig kamera, mens UV-fotografering krever spesielle objektiver fordi vanlige linser av glass filtrerer vekk UV-stråler.

Film som er følsom for røntgenstråler brukes i medisinen.

Filmformater[rediger | rediger kilde]

Allmindelige håndholdte kameraer er utstyrt med rullefilm, dvs. en forholdsvis lang filmrull (fra ca. 110cm til ca. 155cm) som trekkes gjennom kameraet. Den korte typen blir gjerne kalt for 24 småbildersfilm, mens den lengre for 36 småbildersfilm. Det vanligste formatet er 135-film med 36 bilder og rammestørrelse 24 (på tvers av rullstripen) × 36 mm (på langs av rullstripen), men filmen i seg selv er rammefri: det er kameraet som som produserer rammene ved eksponering.

Atelierkameraer nytter ofte større formater for bedre oppløsning. Typiske formater (med deres typiske kameraer): "Mellomformat": 120, eller 220-filmrull som med litt over 60mm på tvers av rullstripen er tilpasset formatene: 4,5cm x 6cm (Bronica); 6 x 6 (Hasselblad); 6 x 7 (Mamiya og Pentax); >7 x 6 (panorama og andre tekniske, større kameraer). "Storformat": 4*5, 5*7, og 8*10 tommer planfilm (brukes hovedsakelig til avanserte studiokameraer).