Ferruccio Busoni

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ferruccio Busoni
FerruccioBusoni1913.jpg
Født1. april 1866
Empoli
Død27. juli 1924 (58 år)
Berlin
Gravlagt III. Städtischer Friedhof Stubenrauchstraße
Utdannet ved Hochschule für Musik und Theater Leipzig
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Komponist, pianist, dirigent, musikkforsker, musikkpedagog, skribent, musikkteoretiker
Nasjonalitet Kongedømmet Italia
Musikalsk karriere
Sjangeropera
Instrumentpiano
IMDbIMDbRedigere på wikidata
Notable verk
Turandot
Signatur
Ferruccio Busonis signatur

Ferruccio Busoni, ca 1895
Minneplakett ved Busonis bosted i Viktoria-Luise-Platz 11, Berlin-Schöneberg

Ferruccio Dante Michelangelo Benvenuto Busoni (født 1. april 1866 i Empoli ved Firenze; død 27. juli 1924 i Berlin) var en italiensk pianist, komponist, dirigent, librettist, essayist og musikkpedagog.

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Busoni var det eneste barnet til den italienske klarinettvirtuosen Giovanni Battista Busoni og pianisten Anna Bini fra Trieste. Moren var av tysk avstamming og Busoni vokste opp som tospråklig. Foreldrene turnerte mye, så sønnen vokste stort sett opp hos besteforeldrene i Trieste.

Busoni var et vidunderbarn med pianodebut i sjuårsalderen. Som pianist, komponist og improvisator debuterte han ti år gammel i Wien. Her fikk han møte Franz Liszt, Johannes Brahms og Anton Rubinstein. I 1881 ble Busoni medlem av Accademia Filarmonica di Bologna, han var da femten år. Fra 1886 underviste han ved konservatoriet i Leipzig, og fra 1888 var han pianolærer ved konservatoriet i Helsingfors. Han ble her venn av Jean Sibelius, og introduserte senere musikken til Sibelius for et kontinentalt publikum. I 1894, etter mellomstasjoner i Moskva (1890 til 1891) og Boston (1891 til 1894), slo Busoni seg endelig ned i Berlin.

I Helsinki ble Busoni kjent med Gerda Sjöstrand (1862–1956), datter av den svenske skulptøren Carl Eneas Sjöstrand, og giftet seg med henne mens han var i Moskva. Sammen fikk de sønnene Benvenuto og Rafaello.

Under første verdenskrig bodde Busoni i eksil i Zürich. Fra 1920 og til sin død underviste han en mesterklasse i komposisjon ved Preußische Akademie der Künste i Berlin.

Virke[rediger | rediger kilde]

Ferruccio Busoni publiserte blant annet klaververk av Johann Sebastian Bach og Franz Liszt. Hans mange endringer, varianter og utvidelser ble møtt med kritikk, men Busoni kontret med at selv om komponistenes kunstneriske ideer var fullkomne, var ikke nødvendigvis den satstekniske utførelsen det samme. Som dirigent lå samtidsmusikken hans hjerte nærmest.

I første utgave av Entwurf einer neuen Ästhetik der Tonkunst (1907)[1] utviklet Busonis blant annet tanker om mikrotonalitet og elektronisk musikk, men brukte aldri ideene sine i praksis. En omarbeidet utgave fra 1916, utløste heftige kontroverser, og antimodernisten Hans Pfitzner svarte i 1917 med skriftet Futuristengefahr («Futuristfare»).

Motivet B-A-C-H

I Entwurf... hevder Busoni at musikken bør være et destillat av fortidens musikk, samtidig som noe nytt skapes, og mange av hans egne verk er basert på tidlige tiders musikk, spesielt Johann Sebastian Bach. Busonis mest kjente og største klaververk, Fantasia Contrappuntistica (1910) er en utvidet fantasi over den siste, ufullendte fugen i Bachs Die Kunst der Fuge. I dette verket anvender han mange av Bachs melodiske figurer, spesielt motivet over tonene B-A-C-H fra kvadruppelfugen. Busoni reviderte verket en rekke ganger og arrangerte det for to pianoer. Det er også laget versjoner for orgel og for orkester.

Operaer[rediger | rediger kilde]

Omslagsillustrasjon for orkestersuiten til Turandot, 1906
Georg Kolbes gravstein over Ferruccio Busoni på III. Städtischer Friedhof Stubenrauchstraße i Berlin-Friedenau
  • Die Brautwahl (1905; uroppført Hamburg 1912)
  • Arlecchino oder Die Fenster (uroppført Zürich 1917)
  • Turandot (uroppført Zürich 1917)
  • Doktor Faust, fullført av Philipp Jarnach (uroppført Dresden 1925)

Instrumentalmusikk[rediger | rediger kilde]

  • Fiolinkonsert D-dur op. 35a (uroppført i Berlin 1897)
  • Sonate for fiolin og klaver nr. 2 op. 36a
  • Preludes op. 37
  • Pianokonsert i C-dur, op. 39 (BV 247) (uroppført i Berlin 1904)
  • Fantasia Contrappuntistica (skrevet i Dayton 1910) over kvadruppelfuge-temaet fra Die Kunst der Fuge
  • Berceuse élégiaque op. 42 (uroppført i New York 1911)
  • Nocturne symphonique op. 43 (uroppført i Berlin 1914)
  • Indianische Fantasi for klaver og orkester op. 44 (uroppført i Berlin 1914)
  • To Kontrapunktstudier etter Johann Sebastian Bach (uroppført 1917)
  • Concertino for klarinett og lite orkester op. 48 (uroppført Zürich 1918)
  • Divertimento for fløyte og orkester op. 52 (uroppført Berlin 1921)

Musikkviteren Jürgen Kindermann har sammenfattet Busonis verk i en tematisk-kronologisk verkfortegnelse som går under navnet Kindermannfortegnelsen (KiV) eller Busoni-Verzeichnis (BV).

Skrifter[rediger | rediger kilde]

Elever[rediger | rediger kilde]

Priser[rediger | rediger kilde]

  • Concorso pianistico internazionale Ferruccio Busoni har vært avholdt i Bolzano siden 1949. En av de mest kjente pristakerne er Martha Argerich, som fikk prisen i 1957.
  • Busoni-Kompositionspreis arrangeres av Akademie der Künste i Berlin.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Helmut Wirth: «Busoni, Ferruccio Benvenuto.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 3, Duncker & Humblot, Berlin 1957, ISBN 3-428-00184-2, s. 70 f. (digitalisering).
  • Uwe Harten: «Busoni, Ferruccio» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
  • Ferdinand Pfohl: Busoni – persönliche Erinnerungen an den Menschen, den Künstler und Freund, Die Musikwelt 1925, s. 156 f.
  • Edward J. Dent: Ferruccio Busoni: A Biography, Oxford University Press, Oxford 1933
  • Gerda Busoni: Erinnerungen an Ferruccio Busoni, Berlin: Afas-Musik-Verlag 1958, 28 S.
  • Jürgen Kindermann: Thematisch-chronologisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Ferruccio B. Busoni (= Studien zur Musikgeschichte des 19. Jahrhunderts, bind. 19), Gustav Bosse, Regensburg 1980, ISBN 3-7649-2033-5
  • Antony Beaumont: Busoni the Composer. Indiana University Press, Bloomington 1985, ISBN 0-253-31270-1
  • Larry Sitsky: Busoni and the Piano: The Works, the Writings, and the Recordings, Greenwood Press, New York, Westport, Conn., London 1986, ISBN 0-313-23671-2
  • Busoni in Berlin. Facetten eines kosmopolitischen Komponisten, Albrecht Riethmüller og Hyesu Shin (red.), Wiesbaden 2004, ISBN 978-3-515-08603-5
  • Albrecht Riethmüller (red.): Ferruccio Busoni im Briefwechsel mit seinem Verlag Breitkopf & Härtel, E. Hanau, 2 bind, Wiesbaden 2012, ISBN 978-3-7651-0318-6

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hele teksten på tyskspråklig Wikisource

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Tysk Wikisource: Ferruccio Busoni – Originaltekster