Oskefisen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Prinsessa og Oskefisen», illustrasjon av Erik Werenskiold 1896 til folkeeventyret «Askeladden som fikk prinsessen til å løgste seg».[1][2]

Oskefisen er den opprinnelige betegnelsen på eventyrskikkelsen Askeladden. Ordet fins i flere originale nedtegnelser av eventyr, fra Valdres, Hallingdal, Telemark og Vestlandet. Uttrykket er spøkefullt nedsettende om «ein som sit og fis i oska», det vil si blåser i asken. Dette knytter seg til den funksjonen yngste sønn hadde i husholdningen i det gamle bondesamfunnet: Hans oppgave er å holde ilden på grua varm, et unyttig arbeid ifølge de eldre brødrene.

Under eventyrinnsamlingsferdene til blant andre Asbjørnsen og Moe, Moltke Moe og Rikard Berge ble det ofte nedtegnet folkeeventyr der hovedpersonene var Per, Pål og Oskefisen (Nyvil, Pøk og Oskefis, eller Peter, Paul og Johannes). Navnet «Oskefisen» var i samtiden ansett for så udannet at man måtte finne på en erstatning som var tilstrekkelig «pen» og «salonfähig» til at den kunne passere ute blant datidens lesende sosiale klasser. I den første utgaven av norske folkeeventyr er yngstegutten i laget oftest kalt «Askepot».[3] «Askeladden» dukket ikke opp i eventyrsamlingene før i senere utgaver.

Referanser[rediger | rediger kilde]