Erik Schjenken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Erik Schjenken
Født9. sep. 1968Rediger på Wikidata (54 år)
OsloRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Skribent, ambulansearbeiderRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Erik Schjenken (født 9. september 1968 i Oslo) er en tidligere norsk ambulansesjåfør som ble kjent i media i forbindelse med den såkalte ambulansesaken i 2007. Hendelsen fikk mye omtale i mediene, og i 2009 utgav han en bok om denne saken.

Dagbladet ble i 2011 dømt for ærekrenkelser mot Schjenken.

Han har siden 2014 vært ansatt som seniorrådgiver i Næringslivets sikkerhetsorganisasjon. Han var ansatt som ambulansesjåfør ved Oslo universitetssykehus fra 1989 til 2014. Han har også bakgrunn som FN-soldat i Libanon (1993-1994) og ISAF-soldat i Afghanistan (2004-2005).

Fra 1. juli 2014 er Schjenken varamedlem i Pressens Faglige Utvalg.[1] Han har også vært lokalpolitisk aktiv i Oslo Frp (2014-2018), blant annet som leder, nestleder og vara til Oslo bystyre (2015-2018).[2]

Ali Farah-saken[rediger | rediger kilde]

Utgangspunktet for saken var at Ali Farah 6. august 2007 ble slått ned i Sofienbergparken og at ambulansesjåførene, deriblant Schjenken, valgte å ikke ta ham med i ambulansen fordi de trodde han bare var beruset. Saken fikk etterhvert mye medieomtale. 8. april 2008 skrev Schjenken et leserinnlegg i Aftenposten hvor han redegjorde for sitt syn på saken og hvor han ba Ali Farah stoppe jakten på ham og hans kollega.[3] I februar 2009 ga Schjenken ut boken Jeg er ingen rasist[4] om det som skjedde i Sofienbergparken og om tiden etterpå. I denne retter han sterk kritikk mot fylkeslegen i Oslo, flere statsråder, Likestillings- og diskrimineringsombudet og ledelsen på Ullevål universitetssykehus.[5]

Dagbladet dømt for ærekrenkelser[rediger | rediger kilde]

I mai 2011 ble Dagbladet dømt av Oslo tingrett for å ha ærekrenket Schjenken. Avisen ble dømt til å betale 1 million kroner i oppreisning til Schjenken for ærekrenkende uttalelser.[6] Retten kom til at Dagbladet ikke hadde tilstrekkelig dekning for sine kritiske uttalelser om Schjenken. Dagbladet anket dommen til Borgarting lagmannsrett som februar 2012 reduserte erstatningsummen til 200 000, pluss saksomkostninger.

Dagbladet anket videre til Høyesterett. 5. mars 2014 forkastet Høyesterett Dagbladets anke i Schjenken-saken og opprettholdt oppreisningen på 200.000 kroner i tillegg til sakskostnader på én million kroner.[7] I mars 2018 avviste Den europeiske menneskerettsdomstol å behandle klagene fra Dagbladet og Avisa Nordland.[8]

Medieofferfondet[rediger | rediger kilde]

Erik Schjenken ble tildelt 100 000 kroner fra Medieofferfondet. Fondet, som er opprettet av investor Øystein Stray Spetalen, mente ingen andre hadde blitt så urimelig behandlet i mediene i 2008 som Schjenken.[9]

Gjensidige forsikring[rediger | rediger kilde]

Han gikk senere til sak mot Gjensidige Forsikring for å få yrkesskadeerstatning for det han mente var langvarige belastninger i form av posttraumatisk stresslidelse (PTSD) i form av medieoffersyndrom (MOS). Schjenken vant andre rettsrunde i Borgarting lagmannsrett etter først å ha tapt i Oslo tingrett. Lagmannsretten påla Gjensidige et ansvar for ambulansesjåførens psykiske skader, og dessuten dømt til å dekke hans saksomkostninger og rettsgebyr fra tingretten - totalt 345 000 kroner. Dommen ble anket til Høyesterett som i 2013 enstemmig frikjente Gjensidige Forsikring.[10] Høyesterett skrev at «Loven må forstås slik at det må være årsakssammenheng mellom skaden det kreves dekning for - den posttraumatiske stresslidelsen - og arbeidsulykken».[11]

Overeksponert[rediger | rediger kilde]

I 2011 var Schjenken en av fire personer som ble intervjuet i NRKs serie Overeksponert, som handlet om personer som fikk et kritisk søkelys på seg i media. De andre var Anne Alvik, Manuela Ramin-Osmundsen og Gerd-Liv Valla. I intervjuet forteller han hvordan han opplevde medieeksponeringen.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ PFU-medlemmer
  2. ^ «– Jeg trodde jeg bare var listefyll». Dagsavisen - nyheter, sport, debatt og kultur (norsk). Besøkt 12. mars 2021. 
  3. ^ Erik Schjenken, Ambulansetjenesten i Oslo (8. april 2008). «Kronikk: Hva som skjedde i Sofienbergparken». Aftenposten. Arkivert fra originalen 7. mars 2009. Besøkt 9. april 2008. «ALI FARAH-SAKEN. "Jeg har aldri hatt rasistiske tanker eller holdninger", skriver den ene av ambulansesjåførene fra Sofienbergparken 6. august i fjor. Her forteller han for første gang sin versjon av historien offentlig.» 
  4. ^ John Harbo (27. februar 2009). «Minutter som endret et liv». Aftenposten. Arkivert fra originalen 7. mars 2009. Besøkt 7. mars 2009. 
  5. ^ Erik Schjenken (2009). Jeg er ingen rasist, ambulansesjåførens historie. Oslo: Aschehoug. ISBN 9788203291654.  [Innbundet][død lenke]
  6. ^ NTB, Bergens Tidende (31. mai 2011). «Dagbladet tapte injuriesak». Bergens Tidende. Arkivert fra originalen 2. juni 2011. Besøkt 31. mai 2011. 
  7. ^ Schjenken vant over Dagbladet i Høyesterett. vg.no (5. mars 2014)
  8. ^ «Menneskerettsdomstolen avviser klager fra to norske aviser». www.vg.no. Besøkt 12. mars 2021. 
  9. ^ NTB (10. mars 2009). «Spetalen gir 100.000 kroner til ambulansesjåfør». Aftenposten. Arkivert fra originalen 11. mars 2009. Besøkt 10. mars 2009. «Ambulansesjåfør Erik Schjenken, som ble anklaget for rasisme, får 100.000 kroner fra Medieofferfondet. Fondet er etablert av finansmannen Øystein Stray Spetalen 
  10. ^ Andersen, Øystein (10. mai 2013). «Får ikke erstatning for langvarig medietrykk». dagbladet.no (norsk). Besøkt 12. mars 2021. 
  11. ^ Administrator (10. mai 2013). «Høyesterett opphevet dom i Schjenken-sak (Dagbladet 10.05.13)». Fagforbundet Prehospitale tjenester (norsk). Besøkt 12. mars 2021. [død lenke]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]