Elektropop
Elektropop eller elektronisk popmusikk er en undersjanger av popmusikk som kombinerer elementer fra elektronisk musikk og pop. Elektropop-sjangeren beskrives gjerne som en variant av synthpop, med et tungt elektronisk lydbilde og utstrakt bruk av elektroniske instrumenter som synthesizere, trommemaskiner og sampling.[1] Sjangeren oppstod i begynnelsen av 1980-årene og har økt kraftig i popularitet blant publikum og musikere etter 2000.[2]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikler: Synthpop og Electro (musikk)
1980-årene[rediger | rediger kilde]
I begynnelsen av 1980-årene drev flere britiske artister frem en ny synthpop-stil med tunge innslag av elektronisk musikk og utstrakt bruk av synthesizere. Gary Numan, the Human League, Soft Cell, John Foxx og Visage var blant pionerene innen sjangeren.[3] Også sveitsiske Yello regnes som en av grunnleggerne for den nye musikkretningen.[4] Electro-sjangeren var på sin side utviklet av Afrika Bambaataa, som igjen var tungt påvirket av band som Yellow Magic Orchestra og Kraftwerk. Disse sjangrene fikk stor påvirkning på popmusikken i 1980-årene, blant annet representert av musikken til Madonna.[5]
En ny type fascinerende musikk begynte å dukke opp med tidevannet; den ble kalt elektropop, fordi elektronisk instrumentasjon – hovedsakelig synthesizere og syndrums — ble brukt for å lage popsanger. «Pop Muzik» av M var blant de første. Det var en gradvis opphopning av verdige elektropop-plater, selv om de fremdeles stort sett bare ble spilt på rockediskoteker. Men i 1981 åpnet slusene seg, og «ny musikk» fikk endelig strømme fritt. Gjennombruddslåten var «Don't You Want Me» av Human League.
Anglomania: The Second British Invasion, av Parke Puterbaugh for Rolling Stone, november 1983.[6]
En ny type fascinerende musikk begynte å dukke opp med tidevannet; den ble kalt elektropop, fordi elektronisk instrumentasjon – hovedsakelig synthesizere og syndrums — ble brukt for å lage popsanger. «Pop Muzik» av 
2000–[rediger | rediger kilde]
I 2009 dukket det opp en rekke nyhetsartikler som erklærte en ny epoke med ulike elektropopstjerner, og dette sammenfalt med en kraftig økning i populariteten til flere elektropopmusikere. I en BBC-undersøkelse blant 130 musikkeksperter, var ti av de femten beste artistene innen elektropopsjangeren.[7] Lady Gaga hadde hatt stor kommersiell suksess i 2008 med sitt debutalbum The Fame. Musikkskribent Simon Reynolds bemerket at «alt rundt Gaga kom fra electroclash, unntatt musikken, som ikke var særlig 1980-talls».[8] Samtidig var den koreanske popmusikk-scenen kraftig dominert og påvirket av elektropop, frontet av band som Super Junior, SHINee, f(x) og Girls' Generation.[9]
Sjangeren har også vunnet popularitet i den skandinaviske musikkscenen, frontet av artister som Karin Park, Margaret Berger og The Knife.[10][11]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «elektropop - Det Norske Akademis ordbok». www.naob.no (norsk). Besøkt 26. januar 2020.
- ^ Jones 2006, s. 107
- ^ Reynolds 2005, s. 296-308
- ^ «Gudfedrene av elektropop er tilbake | Universal Music Norge». kommunikasjon.ntb.no (norsk). Besøkt 26. januar 2020.
- ^ David Toop (Mars 1996), «A-Z Of Electro», The Wire (145), http://www.thewire.co.uk/articles/210/, besøkt 2011-05-29
- ^ «Anglomania: The Second British Invasion». Rolling Stone. Besøkt 29. april 2019.
- ^ UK gaga for electro-pop, guitar bands fight back Arkivert 23. juli 2009 hos Wayback Machine. Arkivert 2009-07-23 hos Wayback Machine, The Kuwait Times, 28. januar 2009
- ^ The 1980s revival that lasted an entire decade av Simon Reynolds for The Guardian, 22. januar 2010
- ^ Mullins, Michelle (15. januar 2012). «K-pop splashes into the west». The Purdue University Calumet Chronicle. Arkivert fra originalen 4. juni 2013. Besøkt 22. juni 2012. Arkivert 4. juni 2013 hos Wayback Machine.
- ^ Robert Hoftun Gjestad (26. februar 2015). «Elektropop med sjangerbredde». Aftenposten. Besøkt 26. januar 2020.
- ^ Hvidsten, Sigrid (29. mai 2013). «Er det elektropop eller er det en kult?». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 26. januar 2020.
Litteratur